ABC Nyheter

Nei, det er ikke folketallet som bekymrer. Der er de fleste land ganske flinke til å administrere seg i mellom. USA og Russland for eksempel, som kan skilte med innbyggertall i hundremillionersklassen har statlige systemer som fungerer tilfredsstillende for den jevne mann og kvinne.
Selvsagt finnes det land som slett ikke klarer å opprettholde en respektabel standard verken i helsesektoren eller på områder hva gjelder primærbehovene, men dette skyldes i hovedsak dårlig økonomi og/eller politisk dominans/diktatur som signaliserer en egoistisk styreform med forrakt for menneskeverdet generelt.

Hvorfor bruker vi ikke penger på oss selv? Med bakgrunn i disse tankene er det litt interessant å kaste blikket inn over oss selv. Vi nordmenn er kjent for å være et stolt folkeferd med bena plantet trygt på bakken. Vi lar oss ikke rokke nevneverdig av verken terrorisme, fugleinfluensa, overbefolkning eller global oppvarming for den saks skyld. Vi leser overskriftene i avisen til frokostkaffen og rister på hodet – er glade for at det ikke skjer her hos oss og lemper avisen bort i bunken for papirinnsamling.

Nordmenn betrakter slikt med stoisk ro. For hva skal nå vi egentlig bekymre oss over? Vår økonomi ligger i toppskiktet globalt, vår utenlandsgjeld er for lengst nedbetalt og vi bidrar så godt vi kan utenrikspolitisk både militært, industrielt, humanitært i katastrofeområder og ikke minst støtten til megling i prekære situasjoner hvor ufred og strid skaper uholdbare forhold for befolkningen i de land det gjelder.
Pytt, oljelandet med stinn konto seiler inn i fremtiden for fulle seil. Lille Norge har for lengst sluttet å nøye seg med smuler fra de rikes bord, men deler velvillig ut søte kirsebær med rund hånd både til store og små nasjoner.
Ja, hva skyldes egentlig det faktum at vi er så fryktelig flinke til å øse av vår digre pengesekk i saker av utenrikspolitisk art, mens når det er snakk om å løse våre egne problemer internt er det plutselig så vanskelig å plukke fra den samme sekken?

Vi er da ikke så mange? Med tanke på at vi ikke er mer enn underkanten av fem millioner mennesker og på langt nær i ferd med å tangere noen av de dystre spådommene om overbefolkning som tidligere nevnt. Lille Norge som har lavere innbyggertall enn New York, London eller Moskva. Vesle Norge hvis regjering styrer et land med en befolkning på størrelsen med eksempelvis Barcelona i Spania.
Og tenkt at ordføreren eller borgermesteren eller hva han nå kalles i storbyen Paris, i realiteten faktisk har over dobbelt så mange mennesker å holde orden på – ja, hele 12.000.000 hoder som ansvarsområde. Sett i relasjon til antallet vår egen regjering har ansvaret for, så er jo det litt merkelig å tenke på – ikke sant?

Ja, hvorfor har vi problemer? For derved å sette saken litt på spissen, så vil jeg driste meg til å påstå at i Norge burde det ikke eksistere problemer av noen art. Ja, du kan selvsagt riste på hodet over en slik ”håpløs” påstand, men hvordan kan vi ha problemer i dette landet når vi er såpass få mennesker i forhold til flatinnhold og størrelsen på nasjonalbudsjettet.
Jamfør hva vi tidligere har fått høre, så utgjør oljefondets sparekonto cirka en million blanke kroner per hode – og ganger vi det med folketallet, så blir det i sannhet mye penger. Og mer blir det stadig – oljestrømmen vil jo slett ingen ende ta…

Det er derfor jeg lurer på hvorfor vi i det hele tatt klager? Klager på at vi må vente for å få sykehusplass, vente for å få plass til vår gamle og pleietrengende far på sykehjemmet? Vi må vente for å få bedret veiene våre, som mange steder er så fulle av hull at stedets lokale taxieiere må legge ned driften på grunn av utgiftene til stadige bilreparasjoner.
Vi klager på at vi på tross av høye lønninger faktisk må betale den høyeste prisen i verden på matvarer, drivstoff, medisin, barnehageplass, helsetjenester, elektrisk kraft, kommunale utgifter, offentlige transportmidler, bompenger også videre.

Hvorfor klage? Men selvsagt er det feil å bare klage. Vi har det jo utrolig godt her i dette landet – det er ingen tvil om det. Det er bare så rart å tenke på at Frankrike med en befolkning på over seksti millioner innbyggere faktisk er rangert som det landet i verden med best helsetilbud til sitt folk - og det sier jo ikke så lite.
Tenk hvis også vi klarte å prioritere hva som var viktig – klarte å administrere pengene det koster å ta seg helsemessig av befolkningen totalt sett. At vi prioriterte å bygge nok sykehus, gi sykehusene og pleiehjemmene tilstrekkelig med penger og utstyr slik at de klarte oppgavene sine uten å måtte ”gå på akkord” med både pasienter og ansatte.
Og så kan man jo spørre seg om hvorfor det er slik – hvorfor noen må vente så lenge på den nødvendige behandlingen på sykehus? Ja, hvorfor ikke alt av helsetjenester egentlig er helt gratis i dette landet, medisiner på blå resept og tannlegebehandling inkludert – for vi har jo råd til det ikke sant?

Fortsatt problemer i helsevesenet? Det er nok mange svar på det, og sikkert like mange svar som det finnes politikere. Men trolig skyldes det faktumet at mange av våre folkevalgte aldri har stått i en såkalt helsekø. For det første har de såpass god råd at de kanskje velger å oppsøke privatklinikk – for det andre har de som vårt talerør på Løvebakken selvsagt prioritet i helsevesenet, og da er det forståelig nok ikke så lett å fatte hvordan det virkelig føles å vente lenge for å få behandling.
Og det er mulig at jeg tar feil, men jeg tror nok at hvis våre politiske ledere skulle være så uheldige å bli alvorlig syke, og ved konsultasjon hos lege få beskjed om at de må vente lenge i kø på sykehusbehandling - ja, da tror jeg med sikkerhet at man hadde prioritert statsbudsjettet annerledes. Alt av køer og annen økonomisk utilfredshet og frustrasjon i vårt helsevesen hadde opphørt å eksistere – helt garantert!