ABC Nyheter

I dag sier vi sjelden at noe er stygt. Nei, ordet har nærmest forsvunnet fra det norske språket. Vi tør simpelthen ikke lenger ta i bruk beskrivelser om at noe er stygt eller lite tiltalende. Tenk hvis noen la merke til at vi ikke likte det vi opplevde – at vi slett ikke forsto hva kunstnere mener med sin abstrakte maling eller kryptiske montasjer av sammensveisede rør og armeringsjern som befinner seg priset med femsifret tall i galleriet rett framfor oss. Vi nipper tankefullt til glasset med kjølig hvitvin mens vi vurderer kunstverkene og prøver etter beste evne å forstå det vi ser. Men det er sannelig ikke alltid så lett. Kunstopplevelser som treffer hjertet kommer sjelden rekende på ei fjøl. Det oppstår lett konflikt med ens estetiske sans, og så kan man bli fristet til å ta en ”Siv”, men si det for all del ikke høyt.

Hva er god kunst?

Så, hvorfor er vi da så redde for å innrømme at vi ikke forstår alle de faglige og ”riktige” ordene som kunstanmeldere krydrer sine fordypende beskrivelser med? Og hvorfor skal noen få privilegerte bestemme for oss hva som er riktig å like og hva vi som publikum skal definere som god kunst i dagens samfunn? Jeg minnes med glede gamle Leonard Sachs og hans høytravende vokabular i den engelske varieteen The Good Old Days på fjernsynet. Et fargerikt ordkløyveri som beskrev ”noe” sett i relasjon til det som Siv Jensen så treffende og ærlig beskrev med sitt karakteristiske og ærlige ÆSJ!

Nå er det jo dessverre slik at kunstnere ofte blir bedt om å fortelle hva de tenkte og følte da de skapte sitt verk, selv om svaret muligens primært kun er av interesse for kunstneren selv og/eller vedkommendes mor. Det sentrale for oss som tilskuere er selvsagt å definere vår egen opplevelse som betraktere. Om vi innerst inne liker det vi ser er kanskje ikke så nøye. Det er desto viktigere at andre ikke forstår at vi slett ikke forstår. Vi blir stadig mer blaserte og respekterte jo mer vi jatter med, og flokkfølelsen får oss således til å prioritere identitet og samhold framfor ærlighet og selvstendighet.

Et paradoks?

Er det derfor ikke et paradoks at norske kunstnere flytter til utlandet for å utøve sin kunst der? Kan svaret simpelthen være at de ikke blir forstått i sitt eget hjemland, fordi skjønnheten og estetikken er i ferd med å forlate det norske samfunnet? Ja, hvorfor skapes det så lite skjønnhet i dette landet? Hvorfor er den estetiske sansen hos den enkelte så sterkt undertrykket av maktens trender og bedrevitere uten snev av selvkritikk? Skjønnheten eksisterer dessverre snart bare på sykehjemmene som vage minner i de gamles hvithårede hoder.

Hva skal generasjonene etter oss arve når skjønnheten til slutt forsvinner helt? Vi som er tunge av alder og erfaring etterlater oss en klode i stadig forfall. Våre barn skal videreføre og leve med denne arven. Her om dagen leste jeg i avisen at Morten Viskum planla å vise en utstilling av muselik på sprit i Nidarosdomen, og så har sikkert både kunstanmeldere og kunstinteresserte noe riktig vakkert og interessant å glede seg til…