borger

Reiulf Steen uttalte: «Meningsmålingenes ustadige feberkurve har i stor grad tatt ideologiens plass.» (Foto: Scanpix)

 

Servicedemokratiet

Norge mangler for tiden en ideologisk debatt
Tips oss! Telefon: 22 80 85 80 | tips@abcnyheter.no
skriv ut 1

Tekst:

Tirsdag 18.03.2008, kl. 17:40

Oppdatert: Tirsdag 18.03.2008, kl. 19:41


 

Men slik har det vært lenge.

Allerede på 1960-tallet erklærte svensken Herbert Tingsten at ideologiene var døde. Med stigende velstand tenker folk mindre på ideer og mer på eget velbefinnende. Noe hadde gått tapt i den skandinaviske velferdsmodellen. Han innførte en meget treffende betegnelse for den nye tilstanden. Han kalte den «servicedemokratiet».

Med servicedemokratiet mente han helt enkelt at partiene sto så nært hverandre ideologisk at de bare kjempet om hvem som var mest effektive til å betjene innbyggerne. Hvilket parti er det dyktigste til å administrere tjenesteproduksjonen?

For noen år siden uttalte AP-veteranen Reiulf Steen blant annet: «Det er tvilsomt om det for tiden noe sted i verden - finnes noen ideologi med et samlende grunnlag for handling. Meningsmålingenes ustadige feberkurve har i stor grad tatt ideologiens plass.»

Dette er jeg enig i. Jeg tror det er en god beskrivelse av tingenes tilstand. Den passer enda bedre i dag enn den gangen den ble uttalt. Mange etterlyser en fornyet ideologisk debatt her i landet. Den bør komme i kjølevannet av snart tre års rødgrønt samrøre.

Etter min oppfatning står nå vårt samfunn overfor fundamentale verdivalg. Valgene av verdisyn er mer labile og utfordret enn på lenge. Valg av mykere verdier, mindre vekstorientering, større miljøbevissthet, mer mangfold og ønske om en allsidig bosetting.

I dette perspektivet ser vi konturene av nye politiske kampsaker og nye dimensjoner i politikken. Den rødblå aksen vil åpenbart bli erstattet med en ny, forholdet mellom sentrum og periferi. Kampen for distriktene spisser seg til.

 

God påske!

 

 

Lesernes kommentarer

Per morten Jørstad

25. mars 2008 - 18:16

IDEOLOGI.

Vi har hatt-særlig i Norge- siden primo 1900, særlig før og tildels etter 2. verdenskrig-en knallhard ideologisk maktkamp. Vi har slåss med ord. Og endel usmakelig handling i det halvmørke offentlige rom.
Fordi de fleste var trett av for meget ideologi, klarte landet å unngå ideologien.
Ikke noe lite land har hatt mer ideologisk maktprofilering og intriger, bakholdsangrep og personfokusering, enn Norge. Men av en eller annen grunn har endel pragmatiske og politiske systemer reddet oss både fra Finlandisering og det som værre er, over i smulere farvann. Men ideologiene er overskyggende alle departementer og etater: hemmelig, hysj, unntatt offentlighet og diverse nettverk. Og LO.

Nei- det er et spørsmål om hva man ønsker seg og forestiller seg.
Vil man ha mer ideologi- ja da har man i det minste et ønske om å endre det som er. Men til hva? Det har jeg en mistanke om hva er. Ideologi betyr for meg ide. Tanker. Filosofi. Ispedd religion- når det passer. Men formålet er å ordne samfunnet basert på en ide- en lære- om noe overordnet. Hittil noe uoppnåelig. Etter at man har rasert samfunn etter samfunn.
Steen og andre er ok- men ikke som leverandører av en samfunnsorden. Bare som intelektuelle politiske innleggere. Ikke ledere. De er farlige og jeg vil ikke tro på hverken er religiøs eller politisk gud. Ikke engang Gerhardsen eller frue. Og langt fra Kolberg og Valla og dusinvis av andre leverandører. Jeg holder meg til at det er en tredje dimensjon: en pragmatisk og demokratisk mekanisme. Fri for andre ismer.