ABC Nyheter

Det går mange debatter rundt psykisk helsevern og psykiske helsetjenester nå om dagen. Noen debatter er nok preget av ”museumsbestyrerene” som tidligere helseminister Høybråten definerte dem, men de fleste debatter er preget av ønsker om endring. Det er spennende tider, og mye skjer. Generalsekretær Sunniva Ørstavik bebudet under Rådslag 2008 at vi er inne i et paradigmeskifte, at selve kunnskapsbasen er i ferd med å endres. Men er det nå virkelig slik?

At kunnskapsbasen endres, skulle jo i så fall bety at selve forståelsen av psykisk sykdom som fenomen endres. Men jeg føler ikke at alle steiner snus i jakten på endring, ny kunnskap og nye sannheter. Jeg føler snarere at vi bare raker litt i grusen. For det viktigste symbolet på den oppleste og vedtatte forståelsen av psykisk sykdom, det står der uendret. Selve loven, særloven som klart og tydelig fastslår at denne pasientgruppa er annerledes enn alle andre pasienter, den har det ikke engang vært debattert å fjerne. Lov om psykisk helsevern er der fortsatt, og gjennom denne loven slås det fast at ”disse” menneskene er så annerledes at de ikke kan omfattes av de samme retningslinjer for behandling i spesialhelsetjenesten og inneha de samme pasientrettigheter som norske borgere forøvrig.

Så er nå egentlig ting blitt så annerledes? Eller er det bare slik at de holdningene det tidligere var stuerent å forfekte offentlig, fortsatt er der i det skjulte. Er det fortsatt slik at vi snakker om ”de gale og unormale” og ”alle oss andre”?

Jeg bare spør. Ikke av vrang vilje, men fordi jeg rett og slett ikke klarer å forstå behovet for denne særloven. Bakgrunnen for min undring er at:
- Lov om psykisk helsevern gjelder for behandling i spesialhelsetjenesten, men det er jo slik at det i tillegg finnes en Lov om spesialhelsetjeneste.
- Lov om psykisk helsevern skal si noe om psykiatriske pasienters rettigheter, men det finnes jo en egen Lov om pasientrettigheter.

Noen sier at særloven trengs fordi noen må tvangsbehandles. Men også andre lover omhandler dette:
- Lov om sosiale tjenester inneholder tvangslovgivning i forhold til psykisk utviklingshemmede og rusmissbrukere.
- Lov om pasientrettigheter er også i ferd med å få inn en tvangsbestemmelse.

Så hvor er da behovet for Lov om psykisk Helsevern? Hvem er det denne loven skal tjene? Uansett hvor mye godvilje jeg legger til, klarer jeg ikke å se at det er pasientene den skal komme til gode. Men den legger helt klart et grunnlag for å opprettholde skillet mellom somatikk og psykiatri. Og da faller jo hele intensjonen ved Opptrappingsplanen for psykisk helse bort, som nettopp skulle sikre mennesker med psykiske problemer samme rett til tjenester som samfunnet for øvrig.

Så jeg bare spør, hva er vitsen med alle debattene hvis det ikke skal gjøres reelle endringer? Er ikke det på godt norsk å holde folk for narr?

Anne Grethe Klunderud
Landsleder Mental Helse Norge