Ikke lenger behov for psykisk helsevernlov?

Er virkelig psykisk syke så annerledes at det trengs en egen lov for å behandle pasientgruppa i helsetjenestene?

Det går mange debatter rundt psykisk helsevern og psykiske helsetjenester nå om dagen. Noen debatter er nok preget av ”museumsbestyrerene” som tidligere helseminister Høybråten definerte dem, men de fleste debatter er preget av ønsker om endring. Det er spennende tider, og mye skjer. Generalsekretær Sunniva Ørstavik bebudet under Rådslag 2008 at vi er inne i et paradigmeskifte, at selve kunnskapsbasen er i ferd med å endres. Men er det nå virkelig slik?

At kunnskapsbasen endres, skulle jo i så fall bety at selve forståelsen av psykisk sykdom som fenomen endres. Men jeg føler ikke at alle steiner snus i jakten på endring, ny kunnskap og nye sannheter. Jeg føler snarere at vi bare raker litt i grusen. For det viktigste symbolet på den oppleste og vedtatte forståelsen av psykisk sykdom, det står der uendret. Selve loven, særloven som klart og tydelig fastslår at denne pasientgruppa er annerledes enn alle andre pasienter, den har det ikke engang vært debattert å fjerne. Lov om psykisk helsevern er der fortsatt, og gjennom denne loven slås det fast at ”disse” menneskene er så annerledes at de ikke kan omfattes av de samme retningslinjer for behandling i spesialhelsetjenesten og inneha de samme pasientrettigheter som norske borgere forøvrig.

Så er nå egentlig ting blitt så annerledes? Eller er det bare slik at de holdningene det tidligere var stuerent å forfekte offentlig, fortsatt er der i det skjulte. Er det fortsatt slik at vi snakker om ”de gale og unormale” og ”alle oss andre”?

Jeg bare spør. Ikke av vrang vilje, men fordi jeg rett og slett ikke klarer å forstå behovet for denne særloven. Bakgrunnen for min undring er at:
- Lov om psykisk helsevern gjelder for behandling i spesialhelsetjenesten, men det er jo slik at det i tillegg finnes en Lov om spesialhelsetjeneste.
- Lov om psykisk helsevern skal si noe om psykiatriske pasienters rettigheter, men det finnes jo en egen Lov om pasientrettigheter.

Noen sier at særloven trengs fordi noen må tvangsbehandles. Men også andre lover omhandler dette:
- Lov om sosiale tjenester inneholder tvangslovgivning i forhold til psykisk utviklingshemmede og rusmissbrukere.
- Lov om pasientrettigheter er også i ferd med å få inn en tvangsbestemmelse.

Så hvor er da behovet for Lov om psykisk Helsevern? Hvem er det denne loven skal tjene? Uansett hvor mye godvilje jeg legger til, klarer jeg ikke å se at det er pasientene den skal komme til gode. Men den legger helt klart et grunnlag for å opprettholde skillet mellom somatikk og psykiatri. Og da faller jo hele intensjonen ved Opptrappingsplanen for psykisk helse bort, som nettopp skulle sikre mennesker med psykiske problemer samme rett til tjenester som samfunnet for øvrig.

Så jeg bare spør, hva er vitsen med alle debattene hvis det ikke skal gjøres reelle endringer? Er ikke det på godt norsk å holde folk for narr?

Anne Grethe Klunderud
Landsleder Mental Helse Norge

 

Lesernes kommentarer

"De somatisk syke"?

Særlovgivningen er et gufs fra fortiden.
Selv mener jeg man også burde slutte å bruke uttrykket "de psykisk syke".
Både fordi jeg ikke ser på psykiske lidelser som sykdommer (men som reaksjoner på livshendelser) og fordi et slikt uttrykk nettopp skiller "dem" ut som en egen gruppe. Ingen snakker jo om "de somatisk syke".

om uttrykk..

Ser poenget ditt, men akkurat i denne anledningen var det et poeng å likestille somatisk syke og psykisk syke. For vi snakker om somatisk syke..

Sykdomstekning

Jeg ser så å si aldri uttrykket de somatisk syke på trykk - med mindre det da er i en sammenheng hvor psykiatri er tema, og det er for å kontrastere somatikk til psykiatri.
I aviser kan man f.eks. skrive at syke legges på gangen, man skriver ikke somatisk syke.
Jeg synes dessuten det er viktig at Mental Helse og andre brukerorg. tar innover seg at ikke alle deres medlemmer ser på sin lidelse som sykdom, men altså som en konsekvens av ting de har opplevd, f.eks. overgrep.

Definisjonen av sykdom.

Noen kommentarer til kommentarene til borgerartikkelen ;

Ikke alle psykiske lidelser har sammenheng med reaksjoner på livshendelser. Schizofreni er fortsatt en uløst gåte, som man ikke kjenner årsaken til.

Hvis man ikke ser på psykiske lidelser som sykdommer, så er jo det greit nok, så lenge man trives med det.

Det opereres med et faglig skille mellom fysiske og psykiske syke/sykdommer. Å plassere psykisk lidende i egen gruppe, burde man ikke føle som så problematisk. Det som man må sette fokus på, er at disse menneskenes interesser blir ivaretatt - på lik linje med andre grupperinger.

Med tanke på at den største sykdomsgruppen i Norge er sinnslidelser, så skal vi være glade for det arbeidet som Mental Helse og andre interesseorganisasjoner gjør.





Representanter

Når slike organisasjoner og deres brukerrepresentanter skal representere brukerne, som de kalles, så skal de representere alle brukere i sin gruppe. Det er derfor det blir feil å kalle alle syke, når mange selv ikke anser seg som syke, men at de reagerer helt som forventet, gitt det de har vært utsatt for.

Poenget forsvinner litt nå...

Sykdom eller symptom, poenget med artkkelen var at det er en egen lov som definerer helsetjenesten for en spesiell gruppe pasienter i helsetjenesten.Folk definerer seg ulikt, men den loven det her snakkes om omhandler sykehustilbudet til denne gruppen.Og som en tommelfingerregel er sykehus for de syke.I det øyeblikk man ikke lenger trenger disse tenestene, ja da trenger man heller ikke pasientdefinisjonen. Hvorfor skal denne gruppen pasienter defineres annerledes helse tiden? Vi ønsker en normalisering, ikke særtjenester. Vi vil ehandles på lik linje med dem som sliter med "armer og bein", og kalles det samme ut fra hvilket nivå vi befinner oss på. Og det er like mange årsaker til psykiske problemer som det finnes personer som sliter, så jeg føler at vi representerer de fleste helt greit.

Merkelapper

Jo, men hvilke merkelapper man setter på folk har også en del å si.
Hvis det er sykt å få problemer etter mange år med overgrep i familien som barn, slik mange har opplevd, hva er da den normale måten å reagere på slike ting?
Biologistipendiat Markus Lindholm sa det så bra i et innlegg i Dagbladet 27.06.06: "Humanisme er at folk selv tilkjennes frihet og individuell definisjonsmakt over hvem og hva de er."