ABCNYHETER

Sigrun Tømmerås siterer en professor i psykiatri. Vel og bra. Jeg skjønner at hun har lest mye, og kan finne sitater som støtter sin måte å se verden på, nesten uansett hvilket tema som debatteres. Men la oss ikke blande kortene, Tømmerås? Det var ikke organisert vold mot flyktninger som var temaet her. Ingen har i meningsutvekslingen over antydet at mennesker som utøver grusomme handlinger, ikke skal få sin straff. Ingen har heller tatt til orde for at overgrepsutsatte skal overses og mistros. Nita Abrahamsen innledet med å undre seg over hvordan noen kunne tilgi andre menneskers grusomme gjerninger. Dét var i utgangspunktet temaet for disse kommentarene, Tømmerås. Når du nå likevel velger å rette fokus mot det du er mest opptatt av: nemlig "offeret", føler jeg meg kallet til å si noe.

Jeg blir skremt når innehaveren av en professortittel i psykiatri snakker om "tause ofre som har fått sitt livsløp varig formørket" og mer enn antyder at at nøkkelen til mental sunnhet ligger i "gjenopprettelsen av det moralske univers" og helbredelse er et kollektivt anliggende. En slik måte å forstå et individs helbredelse på, virker pompøs og lite innsiktsfull. For alvorlig talt: En kollektiv fordømmelse av ugjerninger og dertil hørende straff av gjerningspersoner, helbreder alene ikke den vold- eller overgrepsutsattes mentale tilstand. At gjerningspersonen sitter bak lås og slå, fører i seg selv ikke til at de grusomme bildene på netthinna forsvinner. Helbredelsen skjer på individplan. Eller den skjer ikke. Og altfor ofte skjer det nettopp ingen helbredelse.; den volds- eller overgrepsutsatte forblir et offer resten av livet. Hvorfor?

Verden har gått videre siden kronikken du siterer ble skrevet i 1994, Sigrun Tømmerås. Og det er det som skjer: Verden går videre. Livet går videre. Men ikke nødvendigvis for den som er blitt utsatt for ugjerninger. For volds- eller overgrepsutsatte stopper så alfor ofte livet opp. Hvorfor?

I et innlegg lenger oppe, spør Tømmerås hvordan man tilgir at noen har ødelagt ens muligheter for noensinne å få et seksualliv. Noen sinne er lenge, Tømmerås. Og det er faktisk ikke sant at noen andre har ødelagt ens muligheter. Muligheten for helbredelse ligger i alle mennesker, uansett hvor grove misgjerninger en er blitt utsatt for. Mitt spørsmål til Sigrun Tømmerås blir: Er du villig til å snakke om helbredelse - eller vil du holde fast på din forestilling om at volds- og overgrepsofre er og forblir ofre uten mulighet til helbredelse?

Når jeg nevnte det med flere liv, så var det for å sette våre liv i perspektiv. Jeg mener vi har forskjellige utfordringer og ting vi skal erfare i forskjellige liv. Grovt sagt gir vanskelige liv stor lærdom og utvikling. Noen har kanskje et liv som fysisk utviklingshemmede. Det kan f.eks. lære de noe om ydmykhet og tålmodighet.

"Skal vi utvikle oss som sjeler må vi også ha det vi kaller motgang. Vi opplever alle at vi går gjennom en krise og kommer styrket ut av krisen. Krisen oppleves utålelig når vi er midt i den, men i etterkant ser vi at vi egentlig ikke ville vært den foruten.":
Dersom du kaller eksemplet med at ens barn blir myrdet, eller at ens barn blir seksuelt misbrukt, eller at en selv blir det, for motgang, bør du ikke vie folk, slik du gjør. Jeg vil i alle fall ikke inkluderes i dette vi-et, for jeg har opplevd ting jeg absolutt ville vært foruten.
Du bør snakke for deg selv her, synes jeg.

Når du sier erfaringsbakgrunn mener du da andres erfaringsbakgrunn, som man leser seg til og tar til seg, eller dine egne erfaringer. Begge deler kanskje. Andres nedskrevne erfaringer tar vi til oss ved å lese om de og så enten forkaster vi de eller tror på fordi de gir gjenklang i oss. Hva med andres erfaringer vi ikke tror på? Er vi ikke ganske selektive? Kan vi si at en annen studie eller en annen erfaring er feil fordi man ikke tror på den selv? Nei, det kan vi selvsagt ikke. Den er bare annerledes, men ikke feil. Vi kan si den ikke er riktig for oss. jeg har lest masse om andres erfaringer, som jeg enten har forkastet eller tatt til meg. Og det er det jeg tror på i dag. Men det er ikke noe annet enn vår personlige tro vi forfekter, som er riktig for oss, så hvorfor skal jeg egentlig komme med så mye erfaringsmessig grunnlag for det jeg snakker om? Jeg kan endelig nevne mange bøker som har inspirert meg og gitt meg aha-opplevelser, men det blir litt på siden av denne diskusjonen.
Poenget mitt er at det som gir gjenklang i oss, det tror vi på uansett om vi kan si at det er sant eller ikke. Og våre sannheter forandrer seg og modifiseres gjennom hele livet.
Du sier intet mindre enn sjelevandring. Hva er det som er så stort med sjelevandring? Det er en del av alt som er, og en naturlig del av vår eksistens. Jeg har funnet tanken om sjelevandring tiltrekkende fordi det gir svar på det jeg ikke har funnet svar på før. Det gir en forklaring på alt det som ellers ville sett meningløst ut for meg. Men kan man sannsynliggjøre eller bevise sjelevandring? Det finnes mange bøker om emnet, og enkelte av disse mener kanskje at det finnes bevis for det. Jeg vet ikke. Det er igjen snakk om hva vi blir tiltrekt mot, og hva vi føler er riktig for oss, som alt annet i livet.
Nå påstår ikke jeg at noen ikke er eksperter på sitt eget liv. Jeg snakker bare om hvordan man kan få det bedre i det livet man lever. Først og fremst gjennom å lære å elske seg selv.
Hvis man er redd for ordet "tilgi" så kan man erstatte det med "lær å elske deg selv". Å lære det krever en anstrengelse fra oss. Vi må tøre å se på hele oss, å lære å kjenne oss selv (som oraklet i Delfi sa) og kjenne på de følelsene som er der. Det er hardt arbeid!Følelsene er vonde, fysisk vonde. Det er derfor det er så vanskelig for oss å kjenne på dem. Og det er naturlig å føle sinne, så lenge man orker og synes det er formålstjenlig. Men bak sinnet ligger en annen følelse som er den opprinnelige følelsen, og det er i de fleste tilfeller frykt eller sorg. Sinnet bruker vi som en avlastningsfølelse fordi den er en "aktiv" følelse og mindre vanskelig å kjenne på. Hvem har ikke sett på moren som kjefter på det vesle barnet sitt fordi det var borte litt for lenge. Den egentlige følelsen til moren var frykt. Og det er sorgen og frykten vi må ha fatt i. Det er de følelsene vi må gråte ut for å få det bedre med oss selv. Inni alle oss er det en liten jente eller en liten gutt som lengter etter vår oppmerksomhet. Hvis vi klarer å ta i mot dette barnet med alle følelsene det har og omfavne det, da kan vi begynne å lære å elske oss selv.