ABCNYHETER

”Skuler og rask, og ligge i boss!” sa reven til grisen, helt til grisen trodde på det. Hva vi snakker om, og hvordan vi snakker om det, former vår ”virkelighet.” Siden 1945 har vi hatt en slags kollektiv plikt til å ta avstand fra nazisme og rasisme. Vi har rasismeparagrafen, og ”hvite busser” til Auschwitz er en business i hundremillionersklassen (Dagsavisen 19.07 07) Kommunismens overgrep er det derimot lite snakk om, og de som bagatelliserer dem møter liten motbør.

I Norge har vi dessverre kjøpt løgnen om at høyre- og venstresiden skal vurderes ut fra forskjellige moralske standarder. Da er det ikke rart at nesten to tredeler av norske ungdommer ikke har hørt om Moskva-prosessene eller Gulag, slik det fremgår av Civitas nye undersøkelse. At 40 % ikke ser på Nord-Korea som et diktatur, sier også sitt. På den annen side kjente 93.4 % av respondentene til Auschwitz, mens samtlige visste hvem Hitler var (26,9 % hadde ikke hørt om Mao.)

Ifølge Dagsavisen vil tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre ikke gå med på noen sidestilling av de to ideologiene. Dette fordi intet i for eksempel Kapitalen pekte frem mot Stalins grusomheter, ergo kan de ikke regnes som kommunistiske grusomheter. Sikkert godt å vite for ofrene! Myhre innrømmer at Stalins regime hadde ”noen likhetstrekk” med Hitlers. Disse ”likhetstrekkene” består blant annet i utsulting og drap på opptil 10 millioner mennesker i Ukraina, nesten dobbelt så mange som døde i Holocaust. Minst 15 000 polakker ble drept ved Katyn; dette er lommerusk etter stalinismens målestokk, men er likevel rundt 3-4 ganger så mange som ofrene for det sterkt demoniserte Pinochet-regimet. Pinochet ble som kjent forfulgt av krav om rettsoppgjør like til sin død. Mens Stalin altså fikk lov tilå dele Europa mellom seg og de andre seiersmaktene. Tankene går uvilkårlig til Chaplins Monsieur Verdoux, som beklaget seg over at de små morderne blir tatt, mens de store slipper unna. (At Chaplins politiske synspunkter lå nærmere Myhres enn mine, er en ironi jeg tar til etterretning med et skjevt smil.)

Tankene går uvilkårlig til Chaplins Monsieur Verdoux, som beklaget seg over at de små morderne blir tatt, mens de store slipper unna. Myhre antyder at Civitas egentlige hensikt er å sverte venstresiden. Et maktspill, med andre ord. Man kan like gjerne hevde at venstresiden sementerer forestillingen om sin egen moralske overlegenhet – og dermed i realiteten også sine egne maktposisjoner - ved å fremstille nazismen som en slags ondskapens gullstandard, mens venstresidens egne forgåelser relativiseres og forties. I Norge har vi dessverre kjøpt løgnen om at høyre- og venstresiden skal vurderes ut fra forskjellige moralske standarder. Bare slik kan en Pol Pot-apologet som Tron Øgrim bli hyllet som en slags nasjonal bauta ved sin død. Bare slik kan en mann som Myhre bli leder for Litteraturhuset, en våre fremste kulturinstitusjoner.

Myhres litteraturhus eies ironisk nok av stiftelsen Fritt Ord. Jeg kan ikke avslutte uten å komme inn på det kjedelige, lille problemet med ytringsfriheten, som alltid melder seg i slike sammenhenger. Den hellige, alminnelige ytringsfriheten. Den som er så hellig at den, i likhet med visse andre hellige ting, kan forsvinne og materialisere seg igjen på uforklarlig vis. Den som er så alminnelig at den bare omfatter noen av oss. Folk på høyresiden har tidligere mistet jobben på grunn av politisk ukorrekte ytringer. Det er nok å minne om lektor Hoaas, som måtte ta sin hatt og sin rødblyant og gå en gang på 70-tallet. I fjor ble en politiker forsøkt frosset ut fordi hun snakket nedsettende om ”negere” for åpen (men skjult) mikrofon. Samtidig kan folk som Myhre i det nærmeste hvitvaske historiens verste grusomheter helt risikofritt.

Dobbeltstandardene definerer altså ytringsfriheten, noe som forsterker debattens slagside – og dermed dobbeltstandardene. Jo mer vi gjentar en løgn, jo ”sannere” blir den. Stalin var bedre enn Hitler. Kommunismen er i grunnen misforstått. ”Skuler og rask, og ligge i boss…”

Innlegget har tidligere stått på trykk i Dagsavisen.