ABC Nyheter

Arkitekten bak Bjørgens treningsopplegg er imidlertid damenes eks-landslagstrener Svein Tore Samdal.

Jeg mener det er merkelig at Norges skiforbund på denne måten tillater at en av norges desidert største håp kjører sitt eget opplegg på tvers av det opplegget de andre landslagsutøverne har å forholde seg til. På toppen av det hele har ikke Bjørgens spesialopplegg full faglig støtte i norges langrennsleir.

Marit Bjørgen har de siste sesongene vært løperen med det største potensialet på spinnesiden i norsk langrenn. Men hun har opptil flere ganger gått på overraskende smeller, mest sannsynlig på grunn av et kontroversielt treningsopplegg, regissert av tidligere damelandslagstrener Svein Tore Samdal. Opplegget innebærer blant annet knallharde treningsøkter opp mot store konkurrranser. Samdals kritikere mener kort fortalt at denne treningsformen tretter ut kroppen før og underveis i en tøff konkurranseperiode. Kroppen gis ikke den rekreasjonen den trenger.

Svein Tore Samdal praktiserer en svært defensiv trenertaktikk. Uten noe formelt ansvar for resultater, forskånet fra å være i medienes søkelys, har han styrt Bjørgen mot den ene skuffelsen etter den andre. Marit Bjørgen og skiforbundet har underkastet seg Samdals treningsopplegg med total lojalitet. Og utøveren vi her snakker om var for et par sesonger siden et nasjonalt arvesølv, i ferd med å bli et ikon på spinnesiden i internasjonal langrenn. Det var forventet at hun skulle bringe hjem verdenscuptrofeer og gullmedaljer i årene som fulgte. Istedenfor ble det mange bitre tårer og bare glimtvise storhetstakter fra den talentfulle trønderjenta.

Marit Bjørgen og Norges skiforbund har nå kommet til en korsvei.

Skal de la løperne knytte til seg utenforstående eksperter, hvor landslagstreneren og hans øvrige støtteapparat blir stående tilbake som narrer, prisgitt den kompetansen og dømmekraften disse menneskene har ?

Skal det få lov å utarte seg en " Ole Brumm-mentalitet " i norsk landslagslangrenn hvor gjennomgangsmelodien til utøverne bli " ja takk til begge deler ", både full ressursmessig oppbacking fra landslaget, samtidig som de får tillatelse til å stå på fri fot. Dette i forhold til eksterne hjelpere, med og uten ansvarlighet eller resultatmessige forpliktelser overfor landslaget og dets sponsorer ?

Jeg mener svaret må bli et klart " nei ". Vi kan ikke være bekjente av at våre mest betrodde trenere og ledere i Norges skiforbund mister troverdighet og tillit på grunn av utenforstående personer som Svein Tore Samdal. Det er tross alt landslagstreneren som i siste instans står ansvarlig for resultatene utad. Landslagstrennerens autoritet blir betydelig svekket når han må være underkastet eksterne trenerressurser som er mer eller mindre kompetente.

Jeg finner det også sportslig uforsvarlig at andre personer enn de som er innenfor landslaget, får makt og innflytelse overfor utviklingen av våre beste løpere. Løperne kan bli gjenstand for overtrening og stagnasjon, slik vi har sett det med Marit Bjørgen.

Og i ytterste konsekvens kan løperne knytte til seg personer med andre moralske og etiske verdier enn det som er akseptert fra sentralt hold. Dette har vi sett eksempler på både i internasjonal sykkelsport og i finsk langrenn. Jeg vil sterkt presisere at jeg per idag ikke mistenker at noen aktører, verken i eller utenfor det norske landslaget, for å tilhøre denne gruppen. Men for fremtiden mener jeg det er svært viktig å samle alle hjelpere på en hånd for å opprettholde den solide troverdigheten norsk langrenn har opparbeidet seg gjennom alle tider.

For jeg regner med at også de andre skiløperne på det norske kvinnelandslaget har friheten til å velge utenforstående trenerressurser og " gode " hjelpere. Det vil da være naivt å tro at våre betrodde landslagstrenere- og lederes rolle ikke gradvis vil pulveriseres. Jeg tviler på at skinasjonen Norge ønsker en landslagsmodell med flere selvstyrte celler. Hensikten med et landslag vil da falle på stengrunn.

Da kan man like godt tilnærme seg den modellen man har i nederlandsk skøytesport. Eller i proffsykling. Her er de beste løperne først og fremst tilknyttet sine profesjonelle lag og sponsorer. I kraft av sitt statsborgerskap representerer de sine respektiive land i internasjonale konkurranser.

Men jeg tror ikke vi er modne for dette enda.