ABCNYHETER

Kanskje kan ordene skape det lille stikket i samvittigheten som skal til for at vi våkner opp av dvalen vår. Jeg tillater meg å gjengi verset fra den delen av diktet ”Du må ikke sove”, som akkurat de kjente linjene er hentet fra:

”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!”

(Fra diktet; Du må ikke sove, fra diktsamlingen Under ned røde fane, Øverland 1937)

Dette handler om de fakkeltogene som IKKE gikk, og om den mobiliseringen som IKKE fant sted for å støtte mennesker med behov for akutt-tilbud fra sykehusene. Det har ikke vært for mange fakkeltog for øvrig, det er flott at det vises et slik engasjement rundt om i landet vårt. Men jeg etterlyser solidariteten, engasjementet og nestekjærligheten når det kommer til tilstandene innenfor den psykiatriske delen av helsetjenesten vår.

Om vi liker å tenke på det eller ikke, er sjansene store for at vi selv, familie, venner eller arbeidskollegaer en eller annen gang vil trenge hjelp nettopp fra denne delen av helsetjenesten. Og for noen vil krisen være så stor at akutthjelp trengs. Lier sykehus i Buskerud har i den siste tiden blitt stående som et skrekkens eksempel på hvor galt ting virkelig kan gå, og fremstår i dag som den reneste slummen. Det er nok av eksempler der ute, og de forteller en historie om ansvarsfraskrivelse og unnfallenhet. Lier sykehus blir bare et symbol på noe som i minst 20 år har hatt behov for en oppgradering, og som i dag fremstår i en slik forfatning at mediene har gitt det tilnavnet ”Lille Murmansk”.

Både fylkeskommune og samtlige helseministere, den siste ved navn Brustad, har i denne 20-årsperioden løpt fra ansvaret sitt. Men det er også slik at ikke et eneste fakkeltog har gått, og at ikke en eneste av Buskeruds 21 ordførere har tatt til orde mot det uverdige tilbudet som gis velgerne ved behov for akutt psykiatrisk hjelp. Og nå skal det altså bli enda verre. 80 nye pasientplasser skal lokaliseres ved Lier sykehus, nå også for barn.

Når vi nå går inn i det siste året av en 10 års nasjonal opptrapning for psykiske helsetjenester, vet vel de færreste at sykehusene i denne perioden har hatt en større opptrapping innenfor de somatiske tjenestene enn innenfor det psykiske helsefeltet. Dette på tross av at behovet for psykiske helsetjenester eksploderer. Ansvarlige styrer, både før og etter sykehusreformen, har sett mellom fingrene med at pengene ikke har vært brukt slik intensjonen har vært. I opptrappingsplanens siste år skal psykiatrien ved Sykehuset Buskerud spare inn mer enn 130 millioner kroner. Hvor er protestene og fakkeltogene?

Mennesker fortjener et verdig tilbud også utover fødselsøyeblikket. Det har vært så alt for mange eksempler i 2007 på at de som roper minst, også får minst. Vi har sett groteske eksempler fra eldreomsorg, sviktende tilbud til barn med omfattende omsorgsbehov og ikke minst sviktende tilbud til pasientene som trenger psykiatriske tjenester. Og det er et begrep at verdien av et samfunn måles ut fra dets evne til å ivareta sine svakeste. Hvem av oss ville likt å bli møtt av omgivelsene på Lier sykehus på vårt mest sårbare, hvem ville likt å få det så tydelig påpekt at du er mindre verdt enn andre pasientgrupper? For å sammenligne med en annen institusjon i Buskerud, er Ringerike Fengsel for luksusomgivelser å regne.

Mange av de som sliter, både i forhold til rus og til psykisk helse, føler på skyld og skam og trenger støtte til å rette ryggen. Og så altfor mange gir opp, og blir del av en statistikk hvor tallet er høyere enn de som drepes i trafikken. I tillegg vil det stadige fokuset på belastningene man utgjør for sine nærmeste, politiet og samfunnet for øvrig - det at man er en del av en gruppe som så tydelig defineres utenfor det ”gode felleskap” - formørke fremtidshorisonten for de fleste.

Er det dette tilbudet samfunnet mener mennesker med psykiske problemer er verdt? Eller evner vi å se at for å reise seg i kriser må man møtes med inkludering, kjærlighet og verdighet? Vi må ta inn over oss at disse uverdige tilbudene like gjerne kunne vært noe vi selv, eller noen vi er glad i, kunne blitt møtt med. Det gjelder ikke ”de andre”, dette rammer blindt og stadig flere. Mitt håp at nye fakkeltog skal gå for å vise nettopp dette. Men som en start tenner du kanskje et lite lys i kveld, for dem som ikke er så heldige som deg akkurat nå. De trenger deg og omtanken din, og de trenger din evne til å mobilisere den dagen det trengs.

Anne Grethe Klunderud
Landsleder
Mental Helse