Det er på tide å våkne!
Kanskje kan ordene skape det lille stikket i samvittigheten som skal til for at vi våkner opp av dvalen vår. Jeg tillater meg å gjengi verset fra den delen av diktet ”Du må ikke sove”, som akkurat de kjente linjene er hentet fra:
”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!”
(Fra diktet; Du må ikke sove, fra diktsamlingen Under ned røde fane, Øverland 1937)
Dette handler om de fakkeltogene som IKKE gikk, og om den mobiliseringen som IKKE fant sted for å støtte mennesker med behov for akutt-tilbud fra sykehusene. Det har ikke vært for mange fakkeltog for øvrig, det er flott at det vises et slik engasjement rundt om i landet vårt. Men jeg etterlyser solidariteten, engasjementet og nestekjærligheten når det kommer til tilstandene innenfor den psykiatriske delen av helsetjenesten vår.
Om vi liker å tenke på det eller ikke, er sjansene store for at vi selv, familie, venner eller arbeidskollegaer en eller annen gang vil trenge hjelp nettopp fra denne delen av helsetjenesten. Og for noen vil krisen være så stor at akutthjelp trengs. Lier sykehus i Buskerud har i den siste tiden blitt stående som et skrekkens eksempel på hvor galt ting virkelig kan gå, og fremstår i dag som den reneste slummen. Det er nok av eksempler der ute, og de forteller en historie om ansvarsfraskrivelse og unnfallenhet. Lier sykehus blir bare et symbol på noe som i minst 20 år har hatt behov for en oppgradering, og som i dag fremstår i en slik forfatning at mediene har gitt det tilnavnet ”Lille Murmansk”.
Både fylkeskommune og samtlige helseministere, den siste ved navn Brustad, har i denne 20-årsperioden løpt fra ansvaret sitt. Men det er også slik at ikke et eneste fakkeltog har gått, og at ikke en eneste av Buskeruds 21 ordførere har tatt til orde mot det uverdige tilbudet som gis velgerne ved behov for akutt psykiatrisk hjelp. Og nå skal det altså bli enda verre. 80 nye pasientplasser skal lokaliseres ved Lier sykehus, nå også for barn.
Når vi nå går inn i det siste året av en 10 års nasjonal opptrapning for psykiske helsetjenester, vet vel de færreste at sykehusene i denne perioden har hatt en større opptrapping innenfor de somatiske tjenestene enn innenfor det psykiske helsefeltet. Dette på tross av at behovet for psykiske helsetjenester eksploderer. Ansvarlige styrer, både før og etter sykehusreformen, har sett mellom fingrene med at pengene ikke har vært brukt slik intensjonen har vært. I opptrappingsplanens siste år skal psykiatrien ved Sykehuset Buskerud spare inn mer enn 130 millioner kroner. Hvor er protestene og fakkeltogene?
Mennesker fortjener et verdig tilbud også utover fødselsøyeblikket. Det har vært så alt for mange eksempler i 2007 på at de som roper minst, også får minst. Vi har sett groteske eksempler fra eldreomsorg, sviktende tilbud til barn med omfattende omsorgsbehov og ikke minst sviktende tilbud til pasientene som trenger psykiatriske tjenester. Og det er et begrep at verdien av et samfunn måles ut fra dets evne til å ivareta sine svakeste. Hvem av oss ville likt å bli møtt av omgivelsene på Lier sykehus på vårt mest sårbare, hvem ville likt å få det så tydelig påpekt at du er mindre verdt enn andre pasientgrupper? For å sammenligne med en annen institusjon i Buskerud, er Ringerike Fengsel for luksusomgivelser å regne.
Mange av de som sliter, både i forhold til rus og til psykisk helse, føler på skyld og skam og trenger støtte til å rette ryggen. Og så altfor mange gir opp, og blir del av en statistikk hvor tallet er høyere enn de som drepes i trafikken. I tillegg vil det stadige fokuset på belastningene man utgjør for sine nærmeste, politiet og samfunnet for øvrig - det at man er en del av en gruppe som så tydelig defineres utenfor det ”gode felleskap” - formørke fremtidshorisonten for de fleste.
Er det dette tilbudet samfunnet mener mennesker med psykiske problemer er verdt? Eller evner vi å se at for å reise seg i kriser må man møtes med inkludering, kjærlighet og verdighet? Vi må ta inn over oss at disse uverdige tilbudene like gjerne kunne vært noe vi selv, eller noen vi er glad i, kunne blitt møtt med. Det gjelder ikke ”de andre”, dette rammer blindt og stadig flere. Mitt håp at nye fakkeltog skal gå for å vise nettopp dette. Men som en start tenner du kanskje et lite lys i kveld, for dem som ikke er så heldige som deg akkurat nå. De trenger deg og omtanken din, og de trenger din evne til å mobilisere den dagen det trengs.
Anne Grethe Klunderud
Landsleder
Mental Helse

Pengesedler varmer fattige ungarere
Lesernes kommentarer
Roy Tore Olsen
28. januar 2008 - 23:13
Alle disse brysomme uproduktive!
Det kommer ikke til å skje en endring i denne politikken før de organiserer seg i et eget parti.Det er lett å kneble dem som ingen stemme har.Det gjør man med å stigmatisere dem,kalle dem late,snyltere,be dem ta seg sammen,stå opp om morran osv.
Norge trenger et parti for de brysomme.Det er tross alt flere hundre tusen mennesker det dreier seg om.Det ville blitt Norges største parti.Og således en maktfaktor de andre partiene måtte forholde seg til.
Fakkeltog er fint å se på.Hvorvidt det har noen effekt på de folkevalgte er en annen sak.
Anne Grethe Klunderud
29. januar 2008 - 10:10
Det er på tide å våkne
Henny Solberg
29. januar 2008 - 10:31
Psykisk helse
At mennesker med psykiske problemer ikke makter å stå på forstår jeg. Men hva med alle pårørende, venner, naboer? Har alle så nok med seg selv at de ikke orker å bry seg?
Hvor mange ganger pr. dag hører vi ikke at vi bor i "verdens rikeste land"? Joda, utad så gjør vi vel det. Det skorter ikke på penger for å "hjelpe" andre land, men ett sted må jo grensen gå.
Vi burde vel egentlig ha råd til begge deler, hvis ikke så bør vi vel tillatte oss å hjelpe oss selv litt mer uten å bli stemplet som egoister?
Innsamlingsaksjoner til utlandet har jeg personlig boikottet de siste årene, jeg skal med glede åpne døra igjen til norske formål. Er jeg egoist? Mulig det, men nå er jeg lei av å se på forfallet her hjemme!
Jeg møter med glede opp til demonstrasjon, og jeg melder meg gjerne inn i partiet for "de brysomme", nå er det virkelig på tide å våkne opp!!!!
Sigrun Tømmerås
29. januar 2008 - 13:41
Fakkeltog mot overgrepene
Vedr. "evner vi å se at for å reise seg i kriser må man møtes med inkludering, kjærlighet og verdighet?":
Psykiatrien selv må slutte å sette på folk stigmatiserende merkelapper, som er det stikk motsatte av inkludering, kjærlighet og verdighet. For dem av oss som er ofre for gjentatte traumatiseringer/overgrep fra andre mennesker tidlig i livet, blir konsekvensen en reviktimisering. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, vil diagnosen medføre "mer av det samme": igjen å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet.
Når de som selv er pasienter i psykiatrien protesterer mot uverdig behandling, ses ofte protesten på som et symptom på galskap av psykiatrien. Mette Ellingsdalen, som i 2006 fikk Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern, skrev i et innlegg i Aftenposten: "Pasienter som tør å mene noe om seg selv eller hvilket behov og endringer som trengs i psykiatrien, blir ikke hørt og møtt med respekt, men risikerer i stedet en ekstra diagnose." http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1155069.ece
Anne Grethe Klunderud
29. januar 2008 - 13:51
Diagnosene
Sigrun Tømmerås
29. januar 2008 - 14:15
Stigmatisering
I den nye boka til Ansgar Gabrielsen og Tor Øystein Vaaland, "Brev til en minister", og fra en rekke andre eksempler, er det helt åpenbart at psykiatriske pasienter diskrimineres sammenliknet med de somatiske pasientene.
Vedr. diagnoser, så er de også resultat av fortolkning av atferd, dvs. at en og samme atferd kan få ulike merkelapper av ulike behandlere.
Det er vitenskapelig bevist at reaksjoner på overgrep i barndommen kan gi ulike diagnoser, avhengig av øynene som ser, f.eks. posttraumatisk stresslidelse eller den av psykiatrien så foraktede borderline-diagnosen (Ref. "Sex bias in the diagnosis of borderline personality disorder and posttraumatic stress disorder" av Becker, Dana & Lamb, Sharon (1994). I: Professional Psychology: Research and Practice, 25 (1), 55-61.)
Psykolog Waldemar Rognes sier følgende om diagnosens konsekvens for pasientens samhandling med hjelpeapparatet: ”I den utstrekning nye behandlere leser dokumentene og merker seg diagnosene, er konsekvensen at personen om og om igjen blir møtt med de samme selektivt pregede, realitetsfastfrysende, selvoppfyllende og negative forventningene.” www.psykologi.uio.no/impuls/PDF/Rognes0103.pdf
29. januar 2008 - 21:00
Våkn opp!
Når du så kommer for få den hjelpa ser dei på skjermane sine som om dei finner hjelp der.
Så tyr dei til det som er lettvint - piller. Det er som dei skal gje trøst til barn med gåtterier.
Kor mange har ikkje legestanden ødelagt med sin lettvinte og uforstandige påføring av vanedannende pillepraksis.?
Det å våkne til den verkelige verda kan for mange vera eit helvete og at pårørande skal stå opp mot legestanden kan føre til at endå fleire hamner i same situvasjonen som den dei skal hjelpe. Så til dei som oppfordar til fakkeltog må heller rette det til legestanden det er dei som er proppa i systemet og styrer det meste.
Torbjørn Hillersøy
30. januar 2008 - 19:31
Det er vel på tide med en
Men når det er sagt, det viktigste for en pasient er jo faktisk det som alle institusjoner har allerede, nemlig dyktige og medfølende personale. Det er bare for få av dem! Og det er også for få plasser. Det er litt rart at politikerne på den ene siden ikke bevilger mer penger til psykiatrien, når Helsetilsynet på den andre siden gir dagbøter dersom en avdeling har for mange pasienter (korridor-pasienter).
Sigrun Tømmerås
31. januar 2008 - 13:34
Ikke likhetstegn
Torbjørn Hillersøy
1. februar 2008 - 9:50
Det har du jo selvfølgelig
Sigrun Tømmerås
2. februar 2008 - 19:42
Behandlingsoptimisme
Blodoverføring fra kalv, inntak av jernfilspon, påføring av brannsår, blødninger, skrubbsår, etsinger og overflatebyller, innpoding av skabb, inntak av skorsteinssot og oppmalte krepseklør, eddik inngnidd i hodebunnen, nedsenking i vann (dukke de syke plutselig og uten at de vet, og holde dem der en lang stund), kalde bad, varme bad, permanent sengeleie, sentrifugering med bråstopp (rotasjonsmaskin), geværskudd avført på kloss hold, elektrisk strømstøt.
Han konkluderer: "Man kan forsiktigvis si at det meste er forsøkt, og det meste er også dokumentert å være effektivt."
Torbjørn Hillersøy
4. februar 2008 - 19:23
Psykologien som fag har knapt nok forlatt barnestadiet
Det er også ennå en del som tror at psykiske lidelser kan stamme fra en ubalanse av visse stoffer i hjernen. Men generelt er det vel heldigvis en gryende forståelse av at de alvorligste psykiske lidelser har sin årsak i traumatiske opplevelser i barndommen; seksuelle overgrep eller psykisk og fysisk mishandling.
Er det ikke ganske logisk da, når vi tenker på hvor skjøre også voksne mennesker egentlig er? Et barn evner oftest ikke å si fra om hvordan det har det, derfor er det så viktig at man tar tak i ting med en gang man merker noe uvanlig ved barnets oppførsel. Barnet trenger å bli sett, hørt og føle at det blir forstått. Det er av den største viktighet at barn får utløp for sin sorg, redsel eller avmaktsfølelse så fort som mulig. Får det ikke det, havner mange av slike barn i psykiatrien før eller senere.
Og spør du meg, da spiller det ingen rolle hva man kaller lidelsen; bipolar, ADHD, scizofreni eller borderline. Det er bare grader av samme lidelse, nemlig en psykisk "overbelastning". I stedet for å sette en stigmatiserende merkelapp på de som lider , kunne man kalle det en følelsesmessig overbelastning.
Cathrine Maria Edgard Værnes
14. februar 2008 - 12:23
"Følelsesmessig overbelastning" blir ren synsing
Mye kan imidlertid tyde på at visse lidelser er mer arvelige enn andre. Og da sier jeg ikke at en lidelse vil bryte ut om man har den i genene. NEI, her kommer de andre faktorene inn. Som for eksempel ”traumatiske opplevelser i barndommen, seksuelle overgrep eller psykisk og fysisk mishandling”, som du nevner. Slike hendelser har selvfølgelig ofte en alvorlig innvirkning på et barn. Men det finnes også de som ikke utvikler noen lidelse selv om de har blitt utsatt for en hel masse. De såkalt ”løvetannbarna”. En viktig faktor her kan for eksempel være om barnet har andre å gå til som kan støtte når omsorgspersonen svikter. Muligens er disse barna heller ikke biologisk disponert for noen psykisk lidelse?
Kort sagt har svært mange psykologer i dag et biopsykososialt syn på hvordan psykiske lidelser kan utvikles. Det vil si at psykiske lidelser skyldes flere faktorer på en gang, både biologiske, psykologiske og sosiale. Og med biologiske mener man ikke her bare gener som disponerer for uvikling av for eksempel en schizofreni, men også blant annet hva slags personlige egenskaper man har (som igjen skyldes BÅDE arv og miljø). Utadvendt/ innadvendt, optimist/ pessimist osv. osv. Slike egenskaper vil påvirke både hvordan man oppfatter hendelser, takler hendelser og handler etter en hendelse.
Når det gjelder diagnoser er det klart disse ikke fungerer optimalt. Muligens er enkelte diagnoser ”sekker” for flere lidelser. Det er heller ikke uvanlig å få flere diagnoser samtidig. Både fordi de kan overlappe, men også fordi de kan følge hverandre. Jeg er helt enig i at man bør være forsiktig med å sette en diagnose fordi det er en kraftig merkelapp på personen, MEN, man behandler individer ulikt ut ifra hvilken diagnose de har. Og det ER faktisk unormale mønstre i stoffer i kroppen og hjernens områder som er FORSKJELLIG ifht ulike lidelser!
Vi har dessverre ikke en universalpille som både hjelper for bedre konsentrasjon, demper psykoser og tar vekk panikkanfall, eller mot ”følelsesmessig overbelastning” som du velger å kalle det. For best mulig hjelp er det derfor viktig med en diagnose. Diagnosen fungerer også som kommunikasjon mellom behandlere og kan slik være helt nødvendig.
Og da kommer vi inn på medisiner… Medisiner er ikke svaret som løser et hvert problem men kan være en god hjelp i kombinasjon med for eksempel samtaleterapi. Her tar man utgangspunkt i diagnose og i hvilken fase av sykdommen man er. Medisin blir ikke gitt til en hver tid og bør ikke gis til enhver tid! Det trenges mye mer forskning på dette feltet for å få til medisiner som virker spesifikt og har minst mulige bivirkninger.
Hele veien snakker vi om FLERE FAKTORER som spiller inn. Mange forskere har imidlertid spesialisert seg på ett felt, og fremhever derfor det de har fordypet seg i, slik som arvelige faktorer/ traumatiske hendelser/ sosial støtte/ utvikling/ personlighet osv. Men få vil nok hevde at en enkelt faktor fører til en psykisk lidelse. Man vil heller kunne si at traumer som du nevner kan være en utløsende faktor.
Torbjørn Hillersøy
16. februar 2008 - 18:41
Gener
Du nevner de tre faktorene biologisk, psykologisk og sosialt. Selvfølgelig er det det sosiale som fører til psykiske lidelser, hva annet skulle det være? Jeg ser altså bort fra det biologiske.
Når det gjelder det at man observerer unormale mønstre i stoffer i kroppen og hjernens områder, som er forskjellig i.f.t. ulike lidelser, så mener jeg at det er å snu saken på hodet. Det er ikke uregelmessigheter i disse stoffene som gjør at man utvikler psykiske lidelser, det er jo akkurat omvendt. Det er de psykiske lidelsene som lager ubalanse i kroppen.
Kvantefysikken har lenge vært klar over at det ikke er noen forskjell på materie og energi. Alt i oss og rundt oss er energi. Også tanker er energi. Dersom negative tanker blir gjentatt og gjentatt (som ved depresjon, angst etc.), så virker det til slutt inn på kroppens energi, og dermed oppstår det uregelmessigheter i stoffer i kroppen. Forskere har observert disse uregelmessighetene og dratt den slutningen at de er disse som er årsaken til psykiske lidelser. Jeg mener altså at det er omvendt.