ABC Nyheter

Først er en høyrepolitiker fra Oslo bystyre ut. Hun representerer det samme partiet som ordføreren i Oslo, inntil nylig. Da hans skattesnusk ble kjent, var dette storm i et vannglass og ingen grunn til å ta sånn på vei for, ifølge så vel lokale høyrefolk som ordføreren i Bergen fra samme parti. Skattesnusket ble utført av en godt bemidlet familie, og en mann som i tillegg var offentlig representant for et samfunnssystem de fleste av oss ønsker å bygge opp under.

Nå kommer også Trygve Hegnar på banen. Han mener at det faktum at 900 (Hegnar valgte å si ca. 1000) taksisjøfører og taksieiere i Oslo var tatt for skatteunndragelse og trygdemisbruk, legitimerer å uttale seg stigmatiserende om en innvandrergruppe. Jeg registrerer at han ikke valgte å uttale seg stigmatiserende om en yrkesgruppe.

Jeg går ut fra at de pakistanske drosjeeierne og sjåførene i Oslo har fått sin opplæring fra den kulturen som drev denne næringa før pakistanerne kom hit. Det er også verdt å merke seg at det i Hegnars leder og ellers i media poengteres at svindlerne er av pakistansk opprinnelse. Det er derimot brukt uhyre lite trykksverte på å fortelle noe om opphavet til regnskapsføreren som har gjort svindelen mulig.

På et punkt er jeg helt enig med så vel Trygve Hegnar som Toril Fiskarstrand: Alt for mange snylter på samfunnet. Det være seg fiskere som underrapporterer fangsyrapporter og mekker på tall for å få mer i kassa, eller redermillionærer som har flagget og flyttet ut, av skattemessige årsaker, men likevel lar familiene være igjen her i landet for å gå på skole, kjøre på veiene, benytte helsevesenet osv, osv.

Det er dessverre også for mange som snylter blant innvandrerne. Det er også irriterende!

I mange år har jeg jobbet med integrering av flyktninger. Vi bruker mye tid på å skape holdninger og forståelse for hva som kreves av hver enkelt for å opprettholde et samfunn med våre velferdssystemer. Svært ofte føles denne delen av jobben meningsløs. Meningsløs fordi vi så ofte opplever at innvandrere kommer ut i samfunnet og møter motsatte holdninger. Vi poengterer farene ved svart arbeid og betydningen av å forholde seg nøktern til velferdsordninger, mens de som regel blir tilbudt svart arbeid, blir underbetalt og får i tillegg beskjed om ikke å fortelle det til noen for da kan de miste sine stønader.

Når vi så vet at de fleste har mistet det meste før de flyttet, så er det ikke urimelig om vi forsøker å forstå at de er utålmodig etter å bygge seg opp en materiell velferd tilsvarende vår. I tillegg har de familiære forpliktelser i hjemlandet. Ikke rart om de blir både grådig og usympatisk hvis de i tillegg vil opp på Hegnars materielle velferds nivå. Dette legitimerer ikke trygdemisbruk, men det kan forklare noe av årsakssammenhengen.

Når fiskere, ordførere, skipsredere, byggmestere, entreprenører eller andre nordmenn gjør det samme, så er det ut fra helt andre omstendigheter, som bør virke skjerpende.

Vi burde tross alt ha forutsetningene for vår velferd godt forankret i beinmargen. Det har ikke disse menneskene. Og i den grad vårt samfunn er inkonsekvent i sin opplæring, så må vi nok bare akseptere at de er inkonsekvent i sine holdninger.

Når vi så velger å angripe dem, må vi ikke glemme å se kritisk på oss selv også. Jeg spør meg ofte: Hva slags politisk ideologi, eller parti, er mest representert blant de som tilbyr svart arbeid? Hva signaliserer vi som viktigst i vårt samfunn, når vi åpenbart legger mest vekt på å tilegne oss mest mulig materiell luksus (Kanskje Hegnar har en tanke om det?).

Per Atle Einan