ABCNYHETER

Jeg ville elsket å høre stemmen din. Den milde, syngende, stemmen din - et melodisk bakkelandskap, nesten som naturen der du kommer fra. Ja, Karita, jeg bare må innrømme det. Den følelsen jeg har holdt tilbake så lenge, den som nesten har slitt meg i stykker innenfra, må til syvende og sist få utløp.

Jeg vil så gjerne være med i mannspanelet ditt!

Ja, du leste riktig. Jeg vil så gjerne delta i sosialdemokratiets folkesport nr. 1, nemlig å sitte i utvalg som ingen har hørt om, for å diskutere problemer ingen vet hva går ut på og komme med råd som alle gir blaffen i. Jeg vil så gjerne kjenne gleden ved å ta del i den mest opphøyede form for betydningsløshet i vårt samfunn - nemlig å sitte i et høyt profilert offentlig utvalg som ikke har noe annet mandat enn å snakke hull i hodet på hverandre.

Tro ikke at jeg vil gjøre det for min egen forfengelighets skyld. Naturligvis vil jeg føle meg smigret når jeg får henvendelser fra folk som på ramme alvor tror at jeg og panelet betyr noe. Patetiske brev fra middelaldrende menn med en garasje full av bildeler, ti årganger med Cocktail på loftet og to-tre unger som de ser et par ganger i året. Sånne ting. Men det er ikke det viktigste.

Nei. Først og fremst vil jeg kjenne på kameratskapet med en gruppe menn som er stuet sammen for å begråte sin skjebne som hankjønn i likestillingslandet Norge. Menn hvis mandat går ut på å definere en ny, politisk korrekt mannsrolle - nærmest som en jury som er blitt pålagt å avsi dom over seg selv. Et statsfinansiert utvalg oppnevnt for å administrere avviklingen av mannen slik vi kjenner ham. Hang yourself and get the rope for free. Courtesy of the Feminist State.

Utad skal vi naturligvis være statsfeminismens lojale, spyttslikkende og selvutslettende opposisjon. Vi skal være for ammepauser i arbeidstiden og alt det der. Vi skal erklære at selvsagt er alle kvinner i Norge kollektivt diskriminert og nedverdiget fordi det ikke sitter kvinner i styret for en eller annen statsbedrift, og selvsagt ville de samme kvinnene få det fordømt mye bedre dersom to eller tre av dem ble kvotert inn i det samme styret. Og vi skal rakke ned på menn som er tiltrukket av pene kvinnekropper, samtidig som vi naturligvis skal unnlate å kritisere kvinner som synes makt, karrierejobb og tykk lommebok er attraktivt hos en mann.

Men oss imellom skal vi krangle så fillene fyker om hvem som egentlig overlot makten til kvinnene, omtrent slik Olsenbanden kranglet om hvem som rotet bort kofferten med millionene. Vi skal rømme inn i mannspanelet med frustrasjonene våre, slik Al Bundy rømte inn til Ferguson-klosettet i sitt egenbygde toalett når furiene i stua ble for uregjerlige.

Men først og fremst skal vi ha det moro. Vi skal snakke om damer, båtmotorer, damer, vinkelslipere, damer, øl, damer, damer og ikke minst damer. Og innimellom skal vi pliktskyldigst snakke litt om gardiner og moteblader, så ikke Arve Juritzen og Håkon Haugli skal føle seg utenfor. Og vi skal følge med når Heikki Holmås lar håret vokse ut til Michael Bolton-lengde i protest mot en eller annen krig eller noe (SV-ere skal alltid protestere mot noe. Eventuelt protesterer de mot at det ikke er noe å protestere mot.) Og vi skal lytte når Levi Henriksen knoter i vei som en umelodiøs Johnny Cash om Elvis, gladkristendom og hvor fint det er å bo på bygda og kjøre Amazon. Og når Levi går på do skal vi le av bootsene, skinnvesten og den tigerstripede akrylpelsen på bilsetene hans, mens Marvin Wiseth blåser røykringer med sigaren sin og kaller oss andre for "toillkailla."

Det skal bli så gøy så. Gøy, og trist på samme gang. Mandighetens klynkende svanesang i kongeriket Norge, landet der en hånd med rødlakkerte negler holder et godt grep rundt alle testikler. Og etterpå, når alt er over, håper vi at ingen har lagt merke til det vi har drevet med, før vi rusler hjem og ber om godt vær i sofakroken og ektesengen.

Så nå venter jeg bare på en telefon fra deg, Karita. Og jeg håper du vurderer mitt kandidatur seriøst der du farter omkring mellom viktige gjøremål i departementer og kjolesalonger. Jeg vil høre stemmen din, en stemme som ånder av vårsjøg og regnvåte, grønskende lier ut mot Vesterhavet. Med vokaler like lange og dvelende som en nordmørsk sommernatt.

Og alt jeg ber om er dette: Kan jeg få være en av mennene i ditt politiske liv?

Kjære Karita?

----

Denne borgermeningen er skrevet av Eystein Halle, masterstudent i engelsk språk og skribent. Du kan skrive nyhetsartikler, kronikker eller leserinnlegg direkte hos ABC Nyheter ved å registrere deg her.

Synes du artikkelen var god? Gi tommelen opp nedenfor!