ABC Nyheter

Som mor til to har jeg naturlig nok ganske mye kontakt med andre foreldre, voksne som har med barn å gjøre i forbindelse med forskjellige fritidsaktiviteter, og ansatte i barnehage og på SFO. Ikke sjelden blir jeg svært forbauset over det jeg ser og hører.

Sees, men ikke høres

Det er ikke lenge siden spedbarn på sykehus ble operert uten narkose fordi de visstnok ikke kunne føle fysisk smerte. Hvordan man kunne være så skråsikker på det, tør jeg ikke å spekulere i, men det har slått meg at små barn ikke kan si ”AU!”. Derimot kan de gråte, selv om det naturligvis ikke har noe med saken å gjøre. Omtrent på samme tid skulle små barn sees, men ikke høres. Gjorde man noe galt, hjemme eller på skolen vanket det avstraffelse, gjerne med det man hadde for hånden, for eksempel belte eller pekestokk. Dette skulle lære barna å ikke gjenta sine feil. Så vidt vites var det aldri noen som forklarte hva man hadde gjort galt eller hvorfor man ikke kunne gjøre hva det nå var man hadde funnet på. I dag er heldigvis slike fysiske avstraffelser en saga blott. I tillegg får barn endelig lov til å si meningene sine. I mange tilfeller så høyt at de helt tar styringen fra mor og far. Men har barna det bedre nå enn før?

Full dag for Poden

De fleste barn i Norge i dag dras opp av sengene sine ved sekstiden. Fra de runder året skal de ha full dag i barnehagen. Og full dag, den er lenger enn en arbeidsdag for en voksen person. Det må den være, for både mor og far er i full jobb. Det er nemlig svært vanskelig å forsørge en hel familie på en inntekt i Norge i dag. I alle fall dersom man skal leve opp til naboens standard. Derfor må Poden opp klokka seks. Enda han var sent oppe kvelden før. Mor og far vil jo også gjerne se ham litt, de hadde ikke hjerte til å legge ham tidlig.

Nå står han i gangen og er trøtt og sutrete. Han orker ikke ta på seg skoene selv, men mor kjefter og sier at det må han klare, han er stor nok for lenge siden, og hun har så mye annet hun bare må få ordnet før de skal dra. Far har allerede dratt på jobb, han har lang vei.

Før far dro, kranglet mor og far om hvem som skulle dra tidlig fra jobben for å hente Poden. Resultatet er at Poden er lei seg, han føler at han er i veien for mor og far. Det er jo han skyld at de kranglet! Det må det være. De kranglet om ham, fordi ingen av dem har lyst til å hente ham. De vil heller være på jobbene sine. De har ikke bruk for ham.

Har ikke barn ører?

Endelig kommer mor og Poden seg av gårde. Da de kommer frem til barnehagen står Poden ved siden av mor da hun legger ut om hvor sutrete han har vært på morgenen. Pleier han å sutre sånn i barnehagen også? Spør hun. Og personalet i barnehagen har ingen hemninger når det gjelder å legge ut om Poden selv om Poden fortsatt står og hører på. Da mor går er Poden lei seg, han synes det har vært en dum morgen, og han har masse spørsmål oppe i hodet sitt. Han klarer ikke å la være, men begynner å gråte. Av personalet i barnehagen får han høre at han ikke må gråte når mor går – da blir hun så lei seg, og det vil han vel ikke?

Dette burde vært dagens situasjon satt på spissen. Dessverre er det ikke det. Ikke mye i alle fall. Alt for ofte glemmer voksne at barn også har ører. Og følelser. Og at de blir slitne etter en lang dag, på samme måte som oss. Og at de liker å bli sett og forstått på samme måte som oss. Og at det er like vondt for dem å bli ledd av og dummet ut som det er for oss. Hvis det ikke er verre.

Innrettes etter de voksne

Her om dagen fikk jeg høre at barn jammen må innrette seg etter de voksne. Og selvfølgelig må de det. Til en viss grad. Voksne skal bestemme når det er sengetid. Og når det er lov å spise godteri. Voksne skal lære å barna sine å behandle andre med respekt. I tillegg til en hel masse andre ting som det virker som mange voksne ikke lenger har styringen over. Den har barna fått. Som kompensasjon for alt det andre de ikke får. Som tid og samvær og nærhet til foreldrene sine. Fordi foreldrene er på jobb. Eller opptatt med å slappe av. Etter en lang dag på jobben.

Aldri før har så mange barn hatt behov for psykiatrisk hjelp. Aldri har det vært så mange unge som har begått eller forsøkt å begå selvmord. Burde ikke dette fortelle oss noe? Er det ikke på tide at vi begynner å prioritere på en måte som gjøre at vi har tid og overskudd til å behandle barna våre som likeverdige mennesker? Er ikke barn også mennesker?

---

Innlegget er skrevet av Helene Limås og redigert av ABC Nyheter. Registrer deg her dersom du ønsker å skrive nyhetsartikler, borgermeninger eller kommentarer.

---

Hva synes du? Er det riktig at barnas liv skal innrettes så til de grad etter de voksnes agenda? Burde vi ta mer hensyn til hva barna vil? Logg inn og kommenter nedenfor!