Mekling i overgrepssaker?
Tekst:
Det er et kjempeparadoks at de som uttaler seg som eksperter, er lite lydhøre overfor disse, samtidig som de hevder at bruk av dialog i konfliktråd skal være basert på frivillighet fra offerets side.
Når det gjelder overgrep mot barn, ser det ut til at en av de mest effektfulle enkeltfaktorer for heling er ikke å ha kontakt med overgriper, og spesielt der overgriperne er forelder. Imidlertid ser det ut til at en del forstå-seg-på-ere ikke liker at ofrene selv velger hvem de vil omgås, og, enten det er overgriperen selv, annen nær familie eller utenforstående, så begynner de ofte å argumentere for å overbevise offeret om at vedkommende ikke har gjort et kompetent valg. Denne argumentasjonen bærer alltid preg av å komme overgriperne til unnsetning og dekke deres behov, mens det ofte argumenteres med at det er ofrene som har godt av dette.
Siden separasjon fra overgriperen har vist seg å ha positiv effekt for oferne, er det vanskelig å konkludere med annet enn at de har fungert som symptombærere for overgriperne. Det er mitt inntrykk at ofre som har "angrende" foreldre, har minst like stort utbytte av å kutte kontakten som de som har ikke-angrende foreldre. Det ser ut til at den "milde" holdningen fra overgriperne apellerer til nye runder med rollereversering, der ofrene skal ta seg av ovegripernes behov på den ene eller andre (subtile) måten.
Forskning har vist at barn utsatt for alle typer krenkelser, fra de groveste formene til de "mildere", utvikler identifikasjon med agressor og samtidig klandrer seg selv. Den sveitsiske psykologen Alice Millers analyser av fenomenet indikerer at kanskje flertallet av alle mennesker også i voksen alder er sterkt preget av budet om å ikke "anklage" foreldrene, og at dette er spesielt påtrengende i situasjoner der offeret møter tilsynelatende objektive fagfolk som tilbyr hjelp. Hjelperen vil da - uten å selv være klar over sin egen redsel for sin far/mor og ønske om å gjøre seg fortjent til disses kjærlighet - presentere sin "hjelp" i en form som kan virke ugjennomtrengelig og lede offeret inn i sirkler det ikke vil finne ut av.
Prisen for dette svært høy, og kanskje er de mest iøynefallende symptomene fysisk sykdom. Man kan se av den nye ACE-studien (Adverse Childhood Experiences Study) i California og av norske dr.med. Anna Luise Kirkengens forskning at vonde barndomsopplevelser omdannes til somatisk uhelse og sykdom flere tiår senere. Studiene til Sally Dickerson med kolleger (2004a & 2004b) viser dessuten at det å føle skam, sterkt nedsetter immunforsvaret. I en mekling mellom overgriper og offer for overgrep i barndommen vil offeret møte press - ofte subtilt og ubevisst fra overgriper, fra den "objektive" hjelper og fra sin egen fortid - som vil lede ham eller henne tilbake i selvklandringsparadigmet, der det er offeret som skammer seg og må bære byrden av overgrepet.
Det er all grunn til å advare mot mekling og konfliktråd mellom overgriper og offer - i hvertfall i de tilfeller der overgrepene skjedde i en fase der det var stor maktasymmetri mellom overgriper og offer og offeret sto i et avhengighetsforhold til overgriperen. I de tilfeller der overgriperne er offerets foreldre, er det et abolutt must at mekling ikke får forekomme. Kanskje er et smil eller flir fra overgriperen nok til å få offeret tilbake i folden eller fungere som traumepåminner. En slik vond situasjon avstedkommer sterke følelsesreaksjoner - kanskje protest - som både overgriper og den tilsynelatende nøytrale mekler ofte tar til inntekt for at offeret ikke er ved sine fulle fem og dermed ikke vet sitt eget beste. Atter en gang er offeret frarøvet retten til å få være autoritet i forhold til egne opplevelser og blitt redusert til et objekt i andres hender, og re-traumatiseringen er et faktum.
---
Innlegget er skrevet av Vesper Jolson og redigert av ABC Nyheter. Du kan skrive nyhetsartikler, kronikker eller leserinnlegg direkte hos ABC Nyheter ved å registrere deg her.
Barns beste
Lesernes kommentarer
Anita øvrebø
30. april 2007 - 14:06
Paradoksalt....
Mekling kan sikkert være et godt tilbud i saker hvor BEGGE PARTER har et stort ønske om forsoning. Men det er faktisk ikke alle som har det, så tilbudet burde være nettopp det, et frivillig tilbud. Noen burde kanskje sette seg ned å se litt nærmere på hva ordet frivillig faktisk betyr...
Hørt om uutalt "frivillig" tvang ved tålmodig press kamuflert som ekspertise?
Jeg syns ofte jeg ser at ofre i forskjellige sammenhenger blir "fratatt" muligheten til å bestemme over eget velbefinnende, og bare det er et stort overgrep i seg selv. Det kan kanskje være en liten medvirkende årsak til at nettopp overgrep av forskjellige slag blir så utrolig traumatisk for de innvolverte. Man blir jo ikke ferdig med det! Har det først skjedd en vond ting, så følger det bare rekke på rekke med ubehagelige opplevelser. Skyldfølelse, "umyndiggjøring", psylologbehandling, media, lokalsamfunnets reaksjoner, splittelse i familien etc. etc... Man kunne fortsatt i timesvis med alle de konsekvensene som følger i kjølvannet av vonde hendelser.
Når skal man få slippe? Når skal vi begynne å verne om ofrene og ikke overgriperne? De har per idag et godt nok nettverk i hjelpeapparatet. Hvordan hjelper vi de som ble rammet? Vi leser eller hører i media at en far snakker ut om hva han gjorde mot sin datter. Der kan vi lese at jo, han har forstått at han er syk, men kunne ikke hjelpe for at han fant sin treårige datter så fristende. Så er det meningen at vi skal syns synd på mannen. Hvordan forteller vi til datteren som nå er blitt seksten - sytten år, som tror at det var hennes skyld og har strevet med å komme videre for å få et tilnærmet normalt etc., at joda:
"Det er helt sant det som står i avisen. Pappaen din syns du var så fin at han ikke greide å holde seg, han bare måtte ødelegge livet ditt. Det er han veldig lei seg for og det var derfor du måtte møte han en gang i måneden i alle de årene du gikk på barneskolen. Det er vi som sannsynligvis ikke har opplevd overgrep selv som vet hva som er best for deg, og vi kunne jo ikke la pappa savne deg sånn ikke sant? Men det er ikke din skyld altså, pappa er veldig glad i deg...."
Hadde ovenstående blitt sagt rett ut til et offer av en fagperson ville antagelig vedkommende mistet lisensen sin på stedet. Det bedrøvelige er jo at det er slik det foregår i virkeligheten, hvis man leser mellom linjene. Og så lenge ofret ikke vet hva som er best for seg, fordi det er så opprørt, er det helt i orden å behandle mennesker på denne måten.
Jeg kan ikke se at mekling kan ha noen som helst positiv virkning for ofrene, det får heller det motsatte. Unntaket ville være som nevnt, dersom begge parter uavhengig av hverandre oppsøker tilbudet på eget initiativ, uten på forhånd å ha blitt fortalt hvor mye bedre alt vil bli "hvis du bare gjør som vi sier".
Ofre skal tross alt ha en tilværelse ETTER overgrepet også. Er det noen som tenker på det? Man skal leve videre, og blir hele tiden oppmuntret til at, det går nok bra skal du se, tiden leger alle sår osv. Hvordan leges et sår som blir klort opp med jevne mellomrom av velmenende "bedre vitere"? Selvfølgelig befinner man seg i en fryktelig krise når overgrep skjer, men man kommer faktisk på et vis til seg selv igjen og kan klare å tenke seg om på egen hånd.
Overgrep gjør veldig mye med et menneske, men jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor ofret har blitt stokk dum av det!
Stig A. Thune
2. mai 2007 - 19:07
Mekling i drap og overgrepssaker= UHØRT!
Offer skal slippe å møte overgriper, som har traumatisert vedkommende.
Hva tenker en på?
NEI TIL MEKLING I ALVORLIGE VOLDS- OVERGREPSAKER!!!! Ja til strengere straff og mer bruk av tvungen behandling og sikring!
Sigrun Tømmerås
5. mai 2007 - 6:12
Ja, det er uhørt!
Slike saker er stemoderlig behandlet i blant annet rettsapparatet. Derfor burde man sette inn hjelp, ikke gjøre vondt verre for ofrene.
I Fædrelandsvennen i 2005 uttrykte rådgiver ved BUF-etat (barne-, ungdoms- og familieetaten) region Sør, Siri Søftestad, at alle seksualforbrytelser bør etterforskes som drapssaker. Hun har rett!
Hun påpeker at drapsetterforskningen har kompetanse og fremgangsmåter som kan overføres til etterforskning av saker med seksualisert vold. I en slik drapssak setter politiet inn alle mulige ressurser for å finne drapsmannen.
Det hjelper lite at overgrep er forbudt i teorien - hvis de likevel viser seg å være tillatt i praksis.