ABCNYHETER

To nordmenn sitter fengslet i Kongo, dømt til døden for blant annet drap og spionasje. Ankesaken kommer opp 13. oktober. Media har nærmest fråtset i denne saken fra første stund, og spekulasjonene blir villere og villere. Men hva vet man egentlig om det som skjedde i Kongo i begynnelsen av mai? Er dommen mot de to rettferdig? Hvilken rolle spiller norsk presse i forhold til det som har skjedd hittil, og i forhold til hva som skjer videre?

Til sammen sitter over 60 nordmenn fengslet i utlandet, dømt for både drap og narkotikaforbrytelser. De færreste har vi noensinne hørt om. Hva er det med Kongosaken som gjør oss så interessert? Og hvilket ansvar har norsk presse i forhold til hvordan denne saken utvikler seg?

Norsk presse

Gjør man et raskt søk på "kongosaken" i Google, får man over 600 treff. En stor del av treffene er VG-sider. Og det er i særlig grad VG som har ført an i spekulasjonene omkring Kongo-saken. Jeg sier "spekulasjonene", for hva vet vi egentlig om hva Tjostolv Moland og Joshua French gjorde i Kongo? Svaret er: Nesten ingenting. Det vi vet, er følgende:

1) De befant seg i Uganda, der de drev en eller annen form for militær trening med tregeværer og noen få, betalende rekrutter. Hva formålet med treningen var, vites ikke sikkert. Det kan man bare spekulere i, og det har norsk media gjort til gangs.

Treningen var et ledd i å få en hær av leiesoldater på bena, hinter VG og TV2 til. Og muligens skulle de til en kongolesisk krigsherre, notorisk for krigsforbrytelser og bruk av barnesoldater. I ettertid har det vist seg at disse spekulasjonene bare var sprøyt fra ende til annen. Det siste nevnes bare i forbifarten av VGs og TV2s journalister. Så spørs det da, om det å drive militær trening for et "sikkerhetsselskap" i Kongo eller Uganda, er i strid med ugandisk og kongolesisk lov. Man skulle nesten tro det var ulovlig, ettersom det har blitt blåst slik opp i norsk presse. Men jeg regner med at ekspertise omkring kongolesisk og ugandisk lov er like fraværende i Akersgata som rundt omkring i de tusen hjem.

Hva vet vi mer?

2) Vi vet at Moland og French var i en bil, der de tilstedeværende ble innblandet i en skyteepisode, der sjåføren Abedi Kassango ble drept. Moland og French er dømt for dette drapet. Aktoratet hevdet at drapet ble begått med Molands haglegevær. Dette til tross for at enhver som har sett liket, og har et minimum av kunnskap om skytevåpen, kan fortelle at Kassango ikke ble skutt med et haglegevær. Mens et prosjektil fra en pistol eller revolver lager et relativt lite, ryddig hull, som regel med utgangssår, vil et haglegevær ødelegge store deler av hodet. Avhengig av avstanden mellom hode og geværmunning, vil hullet være enten konsentrert og gigantisk, med stort og tydelig definert utgangssår (hele deler av hodet kan forsvinne), til større, mindre konsentrert, og uten et definert utgangssår, men nesten like ødeleggende. Det er en helt annen type skade. Enhver som i det hele tatt har avfyrt disse våpnene, vil kunne se forskjellen. Så vi vet at aktoratet lyver, og at Kassango ble drept med et annet våpen enn en hagle. Derfor vet vi at de to nordmennene har blitt utsatt for et justismord. Om de er skyldige eller ikke, så vet vi at aktoratet har løyet. Da er det, per definisjon, et justismord. Faktaene omkring drapsvåpenet nevnes bare i forbifarten av norsk media. I stedet spekulerer man! Hva gjorde Moland og French i Kongo? Hva er det med disse tregeværene man fant hjemme hos dem? Hva med id-kortene fra forsvaret?

Hva vet vi mer?

3) Vi vet at vitnene har utpekt Moland og French. Men vi vet også, dersom man sammenstiller vitneforklaringene, at de er sprikende, og at de aldri ville holdt i en norsk rettsal. Vi vet også at "sannhet" i et land som Kongo, der de aller fleste lever under fattigdomsgrensa, og lever fra hånd til munn, er et relativt begrep. "Sannheten" er det som er formålstjenlig for den som forteller den. Det er selvfølgelig trist, men et faktum.

4) Vi vet at de er dømt for spionasje for den norske stat. Begrunnelsen er at de har bakgrunn fra Kongens garde (!). Dette betyr, for å si det litt folkelig, at juristene i Kongo ikke har peiling på hva de snakker om.

De to sistnevnte punktene er overflødige, selvfølgelig. Bare det faktum at de er dømt for drap med et våpen den avdøde ikke ble drept med, innebærer at de har blitt utsatt for et justismord. Dette nevnes ikke i norsk presse. Kanskje man er redd for å fornærme et fattig, svart folk. Altså, i kulturrelativismens navn. Sannheten ofres i den politiske korrekthets navn. Som resultat har to nordmenn i utlandet blitt dømt til døden, ikke basert på bevis, ikke engang basert på indisier, men på spekulasjon!

Å slenge to menn opp mot en murvegg, for å så skyte dem, basert på spekulasjon, vil være det samme som drap.

Medias rolle

I forhold til spekulasjoner går norsk presse selv Kisangani-retten som dømte de to, en høy gang. Det er åpenbart at forholdet mellom hva vi, pressen inkludert, faktisk vet om det som skjedde, og hvor mye det er skrevet og spekulert i, er ekstremt skjevt. Skriv "Kongosaken i Google", og få 600 treff med spekulasjoner. Og det er her man er nødt til å stille det mest grunnleggende, vanskeligste spørsmålet av alle. Har norsk media, de absurde framgangsmåtene i kongolesisk rett tatt i betraktning, gått fra å være en betrakter til å være en deltaker i dette merkelige scenarioet?

Man vet at aktor i Kisangani-retten brukte VG-aviser, og spekulasjonene i dem, i selve rettssaken! Med andre ord: Norsk presse har muligens blitt en deltaker i den spekuleringen som har ført til dødsdommen mot de to. Da kan man innvende at norsk presse ikke kan holdes ansvarlig for de tolkningene og misforståelsene som gjøres av den, i Kongo. Det ville vært et valid argument, dersom norsk presse selv hadde oppført seg på en ansvarlig måte i denne saken. Dersom de selv hadde holdt seg for gode til å spekulere høylydt i ting de, akkurat som resten av oss, ikke vet noe om. Det er et høyt spill de driver med, VG, TV2, og de andre mediene. Deres egen spekulering kan vise seg å ende opp med å ha en medvirkende rolle i en opprettholdelse av det som åpenbart er et justismord i Kongo (se punkt 2 ovenfor). Og justismordet kan ende med to reelle, fysiske mord. I så fall kan man, i ettertid, stille spørsmålet om noen av de norske journalistene har blod på hendene.

Om hvite menn i Afrika

Vi har et bilde i hode: En arrogant, engelsk lord, i tropehatt og med gevær over skulderen, står og holder fram en tekopp. En svart gutt, halvnaken, kun iført et hvitt lendeklede, heller te i koppen hans. Lorden tar en slurk, spytter teen ut, tydelig irritert, og fiker til gutten med flathånda: "You didn`t add enough sugar, boy!". I bakgrunnen går negerslavene på rekke og rad, halvnakne og iført fotlenker. Over skuldrene bærer de gigantiske elfenbein.

Dette er det bildet vi har i hodet når det gjelder hvite menn i Afrika. Vi har en kolonifortid. Hvite menn fra Europa reiste til Afrika, og utnyttet afrikanerne på det groveste. Vi rasket med oss det vi kunne; Gull, diamanter, elfenbein og slaver. Under kong Leopold av Belgia, i det som nå er Kongo, kappet man av hendene på de slavene som ikke produserte nok. Nordmenn var også involvert. Oppunder to hundre nordmenn jobbet for kong Leopold i Belgia, og da vi var i union med Danmark var vi koloniherrer over noen øyer i Karibia. Og denne fortiden preger oss, i den forstand at vi har tatt et oppgjør med den, og skammer oss over den. Kanskje er det derfor at vi interesserer oss slik for Moland og French? For hva gjorde de egentlig der nede i Afrika? Var de der for å tjene seg rike? Og i så fall, på hvilken måte? Ville de gått over lik for rikdom? Fremdeles er det slik at når man ser en hvit mann i Afrika, så antar man instinktivt at han har skumle hensikter. De må jo være der for å utbytte den stakkars, fattige befolkningen. For hvorfor ellers skulle de være der? Og derfor, basert på mistankene våre, må vi jaggu sørge for å fordømme de nordmennene som reiser dit. De får være syndebukkene våre.

For så mye skammer vi oss.