ABCNYHETER

Det var en klar og litt kjølig høstdag i Beijing. Luften var frisk og det lå en veldig spenning og liksom vibrerte i den. Byen var pyntet til fest. Folk gledet seg fordi flere tiår med krig, sult, lidelse og frykt nå så ut til å endelig være over. Kinesernes store frihetskamp var kronet med seier. Det var den 1. oktober 1949, og en ny republikk skulle se dagens lys.

Borgerkrigen hadde vært grusom, en av de aller verste konflikter i menneskehetens historie. Fullstendig oversett av den vestlige verden i kjølvannet av andre verdenskrig. Kampen mellom Nasjonalistene under ledelse av Chiang Kai-shek og Kommunistene under Mao Zedong hadde kostet millioner av Kinesere livet helt siden de tok opp våpen mot hverandre i 1927, for å avgjøre hvem av de to sidene som skulle skape det nye Kina etter keiserrikets fall. En stund hadde de to forent sine krefter i kampen mot Japanerne, men straks disse var kastet ut av landet fløt gammelt vondt blod opp til overflaten igjen og borgerkrigen raste videre mer intens enn før.

Den sterkeste og mest utholdene måtte vinne, og dette skulle vise seg å bli kommunistpartiet.

Med sin brede støtte i bondefolket og sin evne til å føre en vellykket og utmattende geriljakrig, var det Mao Zedong som tilslutt sto igjen som seierherren. Chiang måtte flykte til øya Taiwan sammen med restene av sitt parti og sin hær. Der opprettet han og videreførte Republikken Kina, som eksisterer den dag i dag.

“Vi har reist oss!”

Utallige mennesker hadde allerede samlet seg på Den himmelske freds plass denne oktober morgenen. Den var nylig utvidet og fornyet og røde bannere med svulstige slagord var strukket mellom hustak, der de sammen med nasjonens nye flagg, det røde med fem stjerner, ga melding om den nye tids ankomst.

Presis klokken 10.00 entret Mao og de andre lederne æresbalkongen over Den himmelske freds port, som skuet utover den veldige plassen.

Folk var som i ekstase. Her var han, Kinas frigjører. Han som hadde ledet folket gjennom så mange prøvelser og tilslutt seiret. Seiret over utenlandske så vel som indre fiender, og som hadde brakt Kina tilbake fra glemselen og gjenvunnet dets fordums storhet. Slik ble han sett på, forgudet allerede da, som Kinas Messias.

Folket ropte unisont og med voldsom kraft: “Lenge leve forman Mao, Lenge leve forman Mao!” Mao selv svarte: “Lenge leve folket!”

Alt var nøye regissert.

Da folkemengden hadde roet seg tok han igjen ordet: “Vi, Kinas 475 millioner innbyggere, har reist oss. Vår fremtid vil for alltid være lys. Den sentrale regjering av Folkerepublikken Kina er grunnlagt!”

Så ble den nye nasjonalsangen spilt og flagget heist, og folk sang av full hals. Dernest fulgte en militærparade gjennom sentrum av Beijing, og forbi Den himmelske fredsplass, der nasjonalfølelsen og stoltheten nå nærmet seg ekstase.

Det nye Kina

I dag 60 år senere er det igjen duket for en storstilt militærparade, og en oppvisning i nasjonal stolthet som skal få verden til å vende blikket mot Kina, når den nye supermakten nå feirer sine første 60 år med kommunistisk styre. På mange måter er det mer imponerende, da nasjonalfølelsen nå kanskje er mer ektefølt enn den var denne første dagen i oktober da Mao entret scenen. Den er, diskutabelt, mindre regissert denne gangen.

Hadde den store rormannen kommet tilbake fra forfedrenes hvilested den dag i dag, og sett det Kina som har trådt frem etter hans død, ville han kanskje foretrukket å vende tilbake til evigheten. For det var ikke dette Kina han hadde forestilt seg, som han gjennom sitt enevelde forsøkte å forme. Dagens Kina virker kommunistisk kun i navnet. Partiet styrer fortsatt med jernhånd, men de kommunistiske særtrekkene er forsvunnet, som planøkonomien, kollektiviseringen og proletariseringen. Borte er de velkjente arbeideruniformene også kjent som ‘Mao dressene’. Borte er de anti-imperialistiske og anti vestlige slagordene. Borte er den revolusjonære ungdommen som full av kommunistisk glød viftet med den ‘lille røde boken’, Maos sitatsamling og folkets nye bibel. Nei formannen ville vel ha trodd at en ny revolusjon hadde forekommet og at de reaksjonære hadde gjenerobret makten. Og på en måte stemmer det at en ny revolusjon har inntruffet, en langsom revolusjon som har brakt Kina fra en ensrettet og lukket kommunistisk stat lik Sovjetunionen, til et åpent og litt mer mangfoldig samfunn, hvor markedsøkonomien styrer folks hverdag, hvor levestandarden i byene nærmer seg et vestlig nivå og som for alvor har inntatt sin plass i verdenssamfunnet.

I stedet for de røde slagordene som lyste fra husvegger og bannere hvor enn man gikk i Kinas millionbyer, er det nå reklame plakater for så vel vestlige som Kinesiske forbruksartikler. I stedet for å mane til revolusjonær kamp og ideologisk renhet, oppfordres folket nå til å bruke penger, lære seg Engelsk og drive forretning. Alt i alt å omfavne den vestlige livsstil.

Dagens Kina er en kapitalistisk stat med et kommunistisk parti på toppen. To tilsynelatende uforenelige systemer som begge har blitt tilpasset til å tjene det Kinesiske samfunn. Som så mye annet i dens historie. Alt og alle som har lykkes i å erobre Kina, har selv tilslutt blitt erobret av dette landets kultur og blitt Kinesifisert.

Den totale forandringen som har funnet sted fra den oktoberdagen i 1949 og fram til i dag er utrolig. Kina har gått fra å være et tilbakestående landbrukssamfunn til å bli et av den moderne tids økonomiske mirakler, med en industri i voldsom vekst. Det har blitt kalt ‘verdens fabrikk’, med en økonomi som i dag er den tredje største i verden etter USA og Japan.

Dette store løftet er det en helt annen enn Mao og hans politikk som må få æren for, en som gikk fra å være hans erkefiende og forsøkt rensket ut, til å bli Kinas nye sterke mann etter hans død, Deng Xiaoping.

Fra revolusjonens ruiner

Da Mao Zedong døde i 1976 var det et land i ruiner han etterlot seg. Revolusjonen han hadde startet hadde endt i vanvidd. Millioner av Kinesere hadde død i disse nesten 30 årene siden opprettelsen av Folkerepublikken som en følge av sult, utrenskninger og interne kamper som minnet om små borgerkriger. En overmodig industrialiserings kampanje kalt ‘Det store spranget’ hadde blitt en katastrofe som hadde endt i tidenes hungersnød og politiske kampanjer som hadde til hensikt å luke ut politiske fiender hadde gjort Kineserne til et terrorisert folk av angivere. Mao var på høyden av sin makt, ubestridt som den keiser han nå i realiteten var. Han hadde latt seg korrumpere fullstendig av makten og brukte revolusjonen, partiet og folket som brikker i et spill for å styrke sin egen posisjon.

Da denne så ut til å skulle svekkes ved inngangen til 1960 tallet lanserte han et av de største politiske maktspillene i historien, Den store proletære kulturrevolusjon. Med den tilsynelatende hensikt å forandre samfunnet fra bunnen av, renske ut de reaksjonære kreftene og skape en ny revolusjonær Kinesisk kultur fri for fortidens innflytelse.

Det hele var et påfunn fra Maos side for å holde fast på sin posisjon som hadde blitt stadig mer kritisert fra partifeller og kadre. Som sine nye tropper hadde han en hærskare av ideologisk blindet ungdom som senere ble kjent som rødegardistene. Disse ungdommene, for det meste studenter, lot sin frustrasjon gå ut over alt og alle i samfunnet som ikke var ‘ideologisk’ rent nok. Det resulterte i at Kina i et tiår var preget av det rene anarki. Nødvendige funksjoner i samfunnet manglet og utviklingen stoppet helt opp.

Året 1976 markerte et veiskille. Dette året døde tre av de store revolusjonsheltene, General Zhu De, den svært populære statsministeren Zhou Enlai og tilslutt, den 9. september Mao selv.

Den maktkamp som så fulgte endte med at Deng Xiaoping tok ledelsen som ubestridt leder av Folkerepublikken Kina. Den kortvokste men resurssterke mannen hadde vært en av toppsjiktet i kommunistpartiet tidlig i dens regjeringstid, men ble etter hvert fjernet og sendt til omskolering da han ble ansett for å være en rival til Mao.

Tiden var nå kommet til å ta et oppgjør med dennes politikk.

“Å bli rik er strålende”

Senhøstes 1976 var det innkalt til ekstraordinært møte i kommunistpartiets politbyrå. Mao var borte og samtlige toppledere hadde på teatralsk vis og tilsynelatende tynget av sorg, hyllet den store leder, som nå hadde etterlatt seg et maktvakuum. Noen av de som hadde sett seg ut til å fylle dette vakuumet, var en gruppe som har blitt kalt firerbanden. Dette var en klikk nær Mao under ledelse av hans kone, Jiang Qing, som mer eller mindre styrte kulturrevolusjonen fremover i hans navn.

Nå var de på veg til det avtalte møtet. De hadde ingen anelse om at møtet var arrangert med det formål å arrestere dem. I det øyeblikk de entret Folkets Store Hall i Beijing ble de påført håndjern og ført vekk. Bak det hele sto Deng Xiaoping, mannen som de selv hadde forsøkt å få arrestert like i forvegen. Deres tilhengere ble tatt hånd om på samme måten og med det var et vellykket kupp blitt gjennomført uten blodsutgytelser.

Firerbanden fikk bære den største byrden for kulturrevolusjonens eksesser. Mao selv ble i størst mulig grad skånet, hans minne måtte holdes oppe for å fortsatt samle Kina om partiet.

Like etter dette uttalte Deng Xiaoping, som nå var blitt den ubestridte leder av nasjonen, at ‘å bli rik er strålende’. Med det iverksatte han økonomiske reformer som skulle få Kina på fote igjen, og 30 års feilslått kommunistisk politikk ble totalt omveltet.

Nå skulle man tjene penger, og gjerne med egen bedrift. Likeså skulle man åpne opp Kina for utenverdenen og lære av de kapitalistiske landene. Det gikk mot lysere tider.

Men, de som trodde at dette ville om nødvendig medføre politiske reformer som ville lede mot større personlig frihet og en slags rettsstat, tok veldig feil. Deng Xiaoping var ikke beredt på å la partiet gi slipp på makten. Reformpolitikken innebar ikke noen demokratisk omveltning. Demonstrasjoner for større politisk frihet og ikke minst pressefrihet ble slått hardt ned på. Ikke minst ved den brutale knusingen av studentopprøret på Den himmelske freds plass våren 1989.

Økonomisk frihet måtte komme først og på bekostning av politisk og individuell frihet. Reformene gikk kun så langt.

Partiets jerngrep

Siden Den Xiaopings død i 1997 har den industrielle veksten, levestandarden og de økonomiske reformene økt side om side. Det har ikke den personlige frihet. Partiet er fortsatt den absolutte maktfaktor, dens ubestridte stilling står nedfelt i grunnloven. Det kan gå lang tid før en virkelig endring skjer her, om det da skjer.

Noe har allikevel skjedd som følge av åpenhets politikken. De indre problemene og motsetningene i Kina har blitt synliggjort. Dette gjelder ikke minst oppstanden i de Tibetanske områdene i 2008 i forkant av og lignende, og opprøret i Xinjiang i år bland muslimske minoriteter. Minoritetene som føler seg undertrykt og okkupert av myndighetene i Beijing, tør nå i større grad å gi uttrykk for sin frustrasjon. Fordi de vet at verden nå ser og hører dem. I Kina er det mange hundre mindre opprør hvert år. Som alle har det til felles at det dreier seg om vanlige Kinesere som føler seg tråkket på og misshandlet av regimet.

Hvis Folkerepublikken skal fortsette å eksistere må disse problemene løses på en annen måte enn med makt. Det vil slå tilbake på regimet til syvende og sist.

Det kan se ut som at mange av de fremskrittene som Kommunistpartiet nå hyller ved 60 års feiringen er ting som faktisk mangler.

At de Kinesiske lederne er redde for at noe skal skje med feiring kan sees av det voldsomme sikkerhetsoppbudet.

Vi er tilbake ved den Himmelske freds plass den 1. oktober 1949. Mao og de andre lederne har sagt sitt, nasjonalsangen er sunget og Folkerepublikken er opprettet. De trekker seg nå tilbake fra balkongen og til oppgavene som venter. Nede på plassen er det fortsatt stor stemning blant folket. De synger fortsatt og er i et strålende humør. Mange har nok tanker om den store tiden som nå venter dem, nå når Kina endelig har blitt fritt. Lite har de anelse om hva slags prøvelser som venter dem de neste 60 år. Etter hvert går de alle til sitt.

Folkerepublikken Kinas første 60 år har vært turbulente men også imponerende. Om det blir 60 nye år gjenstår å se, men det avhenger av dets evne til å tilpasse seg verdenssamfunnet. Så langt ser det bra ut.

Nede på Den himmelske freds plass hviler den store rormannen den dag i dag, i sin sarkofag, lykkelig uvitende om de endringene som har skjedd med staten han grunnla.