ABC Nyheter

Vi er alle et produkt av vår tid – uansett når vi er født eller hvilket kjønn, religion eller hudfarge vi har. I hvilken grad vi lar oss annektere av tidens trender og vaner, beror kun på den enkeltes individualitet, selvstendighet, inntekt, graden av påvirkning fra religiøse tabuer og hvor mye tid man velger og/eller har fysisk mulighet til å avsette for det aktuelle og populære tema.

Distribuert selvbilde

For vi er da ganske selvstendige er vi ikke? Vi som stadig vekk påberoper oss å være litt spesielle og interessante og som faktisk er sjeleglade for at vi ikke er like A-4 som resten av de ”kjedelige” menneskene som vi omgir oss med til daglig. Vi er i ferd med å bli så interessante at selvbildet vårt faktisk krever at andre også bør få ta del i vårt fantastiske liv – ja, ofte hver eneste dag. Et distribuert selvbilde, hvor verden har blitt en arena av tilbedere til styrke for vårt altoppslukende ego.

For hvorfor har det blitt så fryktelig viktig å informere verden om hva vi heter, hva vi gjør, hvor vi bor, hva bikkja, katten, barna og vennene våre heter, hva vi jobber med, hvor vi bruker å reise på ferie, om vi liker rosa eller hvitt toalettpapir og hva vi foretrekker å stappe i fjeset foran TVen på lørdagskvelden?

Bilder av oss selv legger vi også ut – bilder som kanskje ikke en gang egner seg i bokhyllas frynsete fotoalbum og langt fra i det offentlige rom, hvor størsteparten av vårt privatliv allerede er i ferd med å havne.

For hva slags individer er vi med på å skape i et samfunn hvor menneskene gjør sitt beste for å drukne seg i distribuert selvopptatthet? Hvilken påvirkningskraft har dette på våre barn, og i hvilken grad mener vi at dette er en sunn og riktig oppfatning av hvordan vi velger å se på oss selv som individ?

Privatlivet utgått på dato

Det er i det hele tatt utrolig for informasjon vi velger å legge ut om oss selv på nettet – informasjon som det for få år siden var helt utenkelig at man ønsket å dele med andre enn nær familie og få utvalgte venner. Hver dag logger således millioner av kunnskapstørste individer seg på Internett for å få anledning til å grafse i andre menneskers private sfære.

Selvsagt bunner mye av denne kontaktskapende virksomheten i søken etter nye venner, kjæreste, sex og kjærlighet, men mye og mangt er likevel overfladisk som en støyende kveld på byen med litt for mye alkohol og tomme ord forblir kun det de er. Vissheten om at vi fortsatt er alene og stadig spinner rundt i en evig søken etter ”den rette” er for mange en traumatisk tilstand av fysisk ensomhet i en verden som i realiteten er full av lengtende mennesker som kun møter hverandre via noen famlende tastetrykk.

Det virtuelle samfunn

Ja, hvor virtuelt skal samfunnet vårt etter hvert bli? Kommunikasjon er nåtidens prioritet på de fleste områder, og i dagens Norge kommuniserer vi med hverandre i stadig større grad via elektroniske hjelpemidler enn tidligere. ”Skjermen” som for mange har en prioritert plass i en ellers hektisk hverdag - enten man er på jobb eller hjemme, er i ferd med å fortrenge behovet for normal fysisk omgang og talekommunikasjon mellom mennesker.

Et paradoks

Det er i grunn et paradoks at en stor del av jordens befolkning bruker år av sitt liv foran en skjerm istedenfor å leve livet på ordentlig i en virkelig verden, hvor tale og hudkontakt og aktivisering av alle de andre sansene vi er så heldige å ha, og som gjør livet meningsfylt og reelt. Å lære seg å sanse gjennom det andre menneskers gjør er muligens nåtidens måte å flykte fra en grå hverdag – måten å leve sitt liv i en stillesittende blanding av fantasi og virkelighet – en virkelighet som blir større og mer reell jo større fjernsyn- eller PC-skjerm vi velger å kjøpe.

Statistisk så viser det seg at på enkelte nettsamfunn sitter det daglig millioner av mennesker foran PCen. Med faktiske tall for 2008 som bakgrunn, så bruker 4-5 millioner mennesker Twitter, hvor av 20.000 av dem er norske. MySpace opererer med 100 millioner registrerte brukere, Second Life 16 millioner, Tagged 70 millioner og Xing med 4 millioner globalt registrerte kontoer. Det svært så populære Facebook har i Norge 575.000 brukere, noe som bare er en dråpe i havet, sett i relasjon til de andre nettgigantenes mange brukerkontoer.

Hvem vi virkelig er?

Det private næringsliv og staten er også delaktige i de mange nettsamfunnene som florerer, og snart er det intet som ikke lenger tåler dagens lys – hvor gradert, privat og yrkeshemmelig det enn måtte være. Vi legger det ut til offentlig beskuelse rubbel og bit.

I ettertid risikerer vi å bli sporet, sitert, betraktet og vurdert for hva vi presenterer om oss selv på nettet. En jobbsøknad kan raskt bli refusert – et jobbintervju spolert, nettopp for at de som får betalt for å lete kanskje finner ”tankeløse” bilder av oss hvor vi er nakne, sanseløst beruset eller som forfattere av blogger, informasjon og kommentarer, som egentlig aldri burde vært på trykk av hensyn til menneskesyn, respekt for religion, rase og politikk, etikk og moral, lover og regler og ikke minst bruken av det norske språk.

I tillegg står vi i fare for å miste den jobben vi allerede har fordi vi har lagt ut informasjon som ikke er forenlig med arbeidsgivers ønske om hva vi har lov å publisere om oss selv, firmaet og aktiviteten rundt. Vi må heller ikke glemme alle dem som har ekskjærester og gamle flammer fra barndommen. Disse er også flinke til å finne oss på Facebook og således har vi nok en plausibel grunn for økning av skilsmissestatistikken.

Våre barn

Våre barn som grytidlig lærer seg å surfe på det samme nettet, er stadig utsatt for påvirkning - hvis vi som foreldre ikke engasjerer oss i grensesetting i forhold til barnas Internettbruk. Vold og porno er en negativ ting - pedofile avvikere som ”chatter” på de yngstes nettsteder er noe langt annet. I verste fall risikerer man at barna inngår avtaler med syke personer, noe som dessverre kan skape bunnløse tragedier for dem det gjelder.

Når barna vokser til, risikerer de at nettavhengigheten forsterkes ytterligere. Et uttall avhengighetsskapende spill fanger dem inn og skaper for enkelte økt risiko for å ende opp med psykiske problemer, søvnmangel, asosial atferd, feilernæring, uten jobb, utdannelse og venner og med bunnløs gjeld. For hva slags ballast vil de bringe med seg til neste generasjon – hvis de da er så heldige å finne noen på nettet å reprodusere seg med?