ABCNYHETER

Tirsdag kom dommen i den lenge avventede rettsaken mot hun som har blitt kalt Burmas Nelson Mandela. Aung San Suu Kyi, den lille damen med det tapre smilet, ble dømt til ytterliggere 18 mnd husarrest av den Burmesiske militærdomstolen i Yangon (Rangoon).

Dommen ble omgjort fra i utgangspunktet 3 års fengsel og straffarbeid og kom etter at Suu Kyi ble arrestert i mai for å ha brutt reglene for hennes daværende husarrest og ført til det beryktede Insein fengselet.

Dommen møter internasjonal fordømmelse, blant dem utenriksminister Jonas Gahr Støre og FNs general sekretær Ban Ki Moon, og blir kalt absurd og helt uakseptabel.

Daw (tante) Aung San Suu Kyi som hun blir kalt av sine nære tilhengere, har sittet 14 av de siste 20 årene i husarrest. Siden 1989, da hun ble arrestert etter å ha vært med å starte partiet National League for Democracy året før, har de Burmesiske myndighetene plassert henne i husarrest gjentatte ganger. Hun har blitt tilbudt friheten mot å forlate landet. Dette har hun avslått.

Etter at hennes parti overlegent vant det frie valget i 1990 har hun blitt mer og mer et symbol på ønsket om frihet fra undertrykkelsen i Burma. Hun skulle ha blitt innsatt som statsminister det året, i stedet ble valgresultatet ugyldigjort av den militære juntaen.

Den gang som nå var det frykten for å miste makten som gjorde seg gjeldende, makten som Burmas mektige militære, Tatmadaw, hadde innehatt i alle de 25 årene diktatoren general Ne Win styrte Burma med jernhånd. Denne makten kunne de simpelthen ikke gi fra seg sånn uten videre. Ikke til en regjering valgt av folket som de ikke hadde kontroll over, og i hvert fall ikke til denne kvinnen. Selv om hun var aldri så mye datter av revolusjonshelten general Aung San.

Det endte med at juntaen fortsatte å styre uhindret. Uten hensyn til hva Burmas folk hadde valgt.

Under det klingende navnet ‘Statlig Råd for Fred og Utvikling’ har militærjuntaen siden den gang holdt et godt grep om makten. Under hele denne tiden har Aung San Suu Kyi vært som en torn i siden på dem og deres leder general Than Shwe. De har ikke kunnet ta henne av dage, til det er hun blitt for berømt, og de har heller ikke kunnet la henne gå fritt rundt i Burma. De frykter at hun da ville lede et nytt opprør. Det eneste de har kunnet gjort er å holde henne i husarrest det meste av tiden. Slik har juntaen kunnet ha henne under kontroll. Slik får den uhindret fortsette sin undertrykkelse av Burmas folk.

Nettopp kontroll er nøkkelordet i den nylige rettsaken mot Suu Kyi. Neste år skal det holdes valg i landet. Et valg som blir arrangert av generalene for å legitimere sitt styre. Hvis de skulle ha latt Suu Kyi stille til valg ville resultatet være gitt. Da ville man se en gjentakelse av valgskredet i 1990. Det ville føre til store uroligheter, noe vi sist så i 2007 da demonstrerende Buddhist munker ble slått hardt ned på. Derfor må hun holdes borte fra valget. Hun må holdes under kontroll.

Husarresten hun allerede satt i var i ferd med å gå ut og juntaen trengte et påskudd for å kunne forlenge den. Det fikk de servert på et sølvfat i mai, da Amerikaneren John Yettaw svømte over innsjøen til huset hennes for å advare henne mot et forestående attentat han hadde drømt om. Hun lot ham motvillig overnatte da han sa han var sliten og trengte å få sove. Da den ubudne gjesten ble oppdaget ga det generalene en gylden mulighet til å si at Suu Kyi hadde brutt reglene for sin husarrest. Dermed bar det i fengsel. Hun risikerte opptil fem års straffarbeid. Noe hun i sin alder av 64 år aldri ville ha overlevd i et land som Burma.

Rettsprosessen mot Aung San Suu Kyi har ikke vært annet enn et skuespill. Et teater for å gi inntrykk av en rettferdig rettssak. Regimets forhold til rettssikkerhet er mildt sagt løs. Ved å holde henne så lenge i husarrest har det til og med brutt sine egne lover.

På tirsdag falt så dommen. Aung San Suu Kyi ble først dømt til tre års fengsel og hardt arbeid. Dette ble umiddelbart sterkt fordømt av en hel verden. Etter en kort pause kom så en av juntaens ministre inn i salen og leste opp en ordre fra den øverste leder, general Than Shwe. I sin mildhet hadde han redusert straffen til 18 mnd og hun skal fortsette å sone i husarrest. Generalen begrunnet mildheten med at ‘fred og ro fortsatt må herske’ og at Suu Kyi tross alt er datteren til Aung San, revolusjonshelten som bidro til løsrivelsen fra Storbritannia og som er høyt ansett også av juntaen.

Det tjente general Than Shwe å fremstå som mild og tilbakeholden denne gangen. Han ville unngå at dommen skulle skape for mye bråk internasjonalt og at protester skulle oppstå inne i Burma. Samtidig ville han som sagt holde Suu Kyi under fortsatt kontroll og borte fra valget neste år. Ved å redusere straffen mot henne vil generalen prøve å gi et mildere inntrykk av Burma, et inntrykk av bestemthet men rettferdighet.

Dette inntrykket får nok aldri omverdenen før den fullstendige løslatelsen av Aung San Suu Kyi kommer.

Aung San Suu Kyi har vært det tapre ansikt for frihet i Burma lenge. Hun har for de fleste av oss blitt ensbetydende med motstanden mot det regimet som fortsatt hindrer denne friheten å komme.

Som Nelson Mandela har hun sittet det meste av sitt politiske liv i fengsel. Innesperret av den samme militærmakten som hennes far var med på å grunnlegge, den som skulle bidra til å sikre Burmas frihet, ikke fortsatte undertrykkelse.

Hun har blitt beskyldt for å være i lommene på Washington og for å være ‘et øksehåndtaket for vestlige ny-kolonister’.

Aung San Suu Kyi begynte sitt arbeid i FN i New York ved begynnelsen av 70 tallet. Der hun bl.a. jobbet nært ved daværende general sekretær U Thant fra Burma. På denne tiden møtte hun også sin fremtidige mann, den Britiske forskeren Dr. Michael Aris, en ledene autoritet på Tibetansk og Bhutansk kultur. Senere fikk de to sønner.

Hennes politiske liv begynte ved returen til Burma i 1988 da det store opprøret tok til. Det som senere har blitt kjent som 8888 oppstanden.

Partiet National League for Democracy ble dannet med Suu Kyi som general-sekretær og den 26 august det året holdt hun en tale for en halv million mennesker foran den kjente Shwedagon pagoden i sentrum av Yangon, hvor hun krevde et demokratisk styre. I stedet var det militærjuntaen som tok over, de slo hardt ned på opprøret hvor angivelig 10 000 mennesker ble drept. Det påfølgende året ble Suu Kyi satt i husarrest for første gang.

Siden har hun som kjent sittet slik for det meste av tiden fram til nå. Kun fem ganger i løpet av denne tiden fikk hun se igjen sin mann, siden han ble nektet innreisevisum til Burma og hun ikke kunne forlate landet. Han døde i 1999. Da hadde Suu Kyi blitt satt fri midlertidig for å kunne reise. Hun avslo dette da hun ikke ville ha kunnet returnere. Deres barn bor nå i Storbritannia. Hun får aldri se dem.

Det er store smerter hun har opplevd, denne lille kvinnen som i all sin sannhet er Burmas sjel. Allikevel har hun aldri gitt opp kampen og fortsetter å være et symbol, en stemme for friheten som så mange Burmesere ønsker og håper skal komme. En frihet som er så på etterskudd. Hun fortsetter med å være en torn i siden på generalene og hjelper til med å vise verden regimets sanne ansikt. De vet de ikke kan fjerne henne da det ville gjøre henne til en martyr og en helgen.

Det er mye som kan tyde på at det var Burmas nære allierte Kina som intervenerte i rettssaken mot Suu Kyi. De kan på eget initiativ eller med press fra andre ha bedt Burma vise tilbakeholdenhet. Kina har investert tungt i Burma og når Kina sier noe, lytter generalene. Sammen med Russland er Kina av de få land som Burma har nærmet seg og blitt knyttet nærere til pga de harde sanksjonene fra vestlige land. Som motytelse for sin lojalitet til disse forventer juntaen at Kina og Russland nedlegger veto i FNs sikkerhetsråd i saker som involverer strengere sanksjoner fra vesten.

Kina er nøkkelen til Burmas fremtid på mange måter. Hvis de fortsetter å la generalene få gjøre som de vil er det lite verden for øvrig kan komme med bortsett fra protester. Så lenge Kina fortsetter å nedlegge veto og holde sin hånd over Burma vil Aung San Suu Kyi trolig aldri bli frigitt fra sin husarrest. Presset må derfor legges på land som Kina og Russland for å øve innflytelse på Burma.

Det haster. Den lille damen med det tapre smilet begynner å bli gammel, hun begynner å bli sliten. Hun vil ikke kunne holde på for evig. Men enn så lenge holder hun hodet hevet. I standhaftig protest mot et av verdens hardeste regimer.

Det står det respekt av.