ABC Nyheter

Den tidligere finansminister Kenneth Clarke gjorde et bemerkelsesverdig politisk comeback i britisk politikk da han 17. februar i år ble utnevnt til skyggeminister for næring av de konservatives leder David Cameron. Denne utnevnelsen har i ettertid vist seg å være et meget godt valg. Clarke er den mest erfarne politikeren i den konservative parlamentsgruppen og er populær hos velgerne med sin folkelighet.

Mannen han er satt til å skygge har nok likevel stått for det mest overraskende politiske comeback i nyere britisk politisk historie. Peter Mandelson. Kun nevnelsen av navnet fremkaller nærmest hat, men også ærefrykt hos opposisjonen, media og vanlige velgere. Mannen som startet sin karriere i TV-bransjen overtok 1985 som kommunikasjonssjef hos det da hardt prøvede Labour. Partiet hadde på det tidspunktet lidd knusende valgnederlag i 1979 og 1983 mot et overlegent konservativt parti under ledelse av jernladyen. Dessuten hadde partiet vært gjenstand for opprivende maktkamper mellom den moderate og den mer militante trotskist-fløyen. Valget av Mandelson til å forbedre partiets image har utvilsomt vært et av de bedre partiet foretok seg på 1980-tallet.

Tony Blair eller Gordon Brown

Tony Blair og Gordon Brown ble begge valgt inn i Underhuset 1983. I starten var vennene Brown og Mandelson mistenksomme til Blair, som de så på som en overklassemann som hadde valgt Labour for å gjøre karriere. Brown og Blair lå i konstant konkurranse med hverandre innad i Labours parlamentsgruppe men det var Brown som var partiledelsens favoritt. Han var et sentralt medlem av skyggeregjeringens finansteam og stod nære Labour-lederne Neil Kinnock og John Smith. De fleste kommentatorer hadde regnet med at Gordon Brown skulle overta Labour-ledelsen da John Smith plutselig døde 1994 og Brown hadde regnet med støtte fra sin gode venn Mandelson.

Utfallet av Labours ledervalg 1994 er velkjent gjennom uttallige artikler, bøker og endog en film; The Deal. Tony Blair overtok ledelsen av et parti som hungret etter regjeringsmakt. Mandelson kastet all sin betydelige tyngde bak Blair som han så på som mye mer karismatisk enn Brown. Den svært ambisiøse Gordon så på dette som et svik. Det var nærmest en selvfølge at det var han, partiets hjerne, som skulle ta opp kampen mot de konservative. Mandelson, britisk politikk første spin-doctor, så raskt at Blairs karisma og utmerkede retoriske egenskaper var det som skulle til for å markere partiet, gjøre det spiselig og populært.

Effektiv valgkamp og avgang nummer en

Tony Blair viste seg å være et vellykket valg som Labour-leder og han markerte seg fra første stund som en ambisiøs og aggressiv opposisjonsleder mot en stadig mer hardt presset konservativ regjering. Labour seiret stort i 1997 og inntok regjeringskontorene etter 18 års ørkenvandring. Tony Blair måtte gi Gordon Brown store konsesjoner for å opprettholde et godt samarbeid og Brown er uten tvil den mektigste finansminister Storbritannia noensinne har hatt. Gjennom hele Blairs regjeringstid var det opplest og vedtatt at Brown var Labours kampanjeleder og sentral i all utforming av politikk.

Mandelson på sin side fikk en stor del av æren for Labours effektive valgkampanje og ble belønnet med en post som minister uten portefølje hvor jobben var koordinering mellom forskjellige departementer, en post som etter kort tid også inkluderte ansvaret for den senere så kontroversielle Milleniumsdomen. Et snaut år inn i regjeringsperioden, nærmere bestemt juli 1998 ble så Mandelson utnevnt til fullverdig kabinettsmedlem da han fikk den ettertraktede posten som handels- og industriminister. Dette var det foreløpige høydepunktet i en turbulent karriere. Allerede i desember 1998 havnet Mandelson i alvorlig trøbbel da det ble avslørt at han hadde kjøpt leilighet i fasjonable Notting Hill to år tidligere ved hjelp av et rentefritt lån på over tre millioner kroner, gitt av regjeringskollegaen Geoffrey Robinson. Det som gjorde dette ekstra pikant var at Robinsons forretninger var gjenstand for undersøkelser av handels- og industridepartementet. Mandelson måtte dermed gå av 23. desember 1998. Denne bomben preget britisk politikk flere uker. Det var nemlig ikke hvilken som helst minister som måtte forlate regjeringen i vanære, men Blairs nærmeste rådgiver og gode venn.

Det tok derimot ikke lang tid før Blair brakte ham tilbake i regjeringen igjen. Kun ti måneder senere, oktober 1999 ble Mandelson utnevnt til minister for Nord-Irland. Han fikk dermed ansvaret for innførelse av lokalt selvstyre og reform av det nord-irske politiet. Mandelson fikk ganske gode skussmål for jobben som er en uriaspost som involverer håndtering av moderate og ytterligående unionister og nasjonalister.

Avgang nummer to

I januar 2001 sprang bomben igjen. Avsløringen av at Mandelson hadde benyttet sin posisjon for å intervenere i innenriksdepartementets behandling av visumsaken til Hinduja-brødrene, som hadde gitt store donasjoner til Milleniumsdomen, resulterte i den andre avgangen 24. janaur 2001. Selv om Mandelson senere ble frifunnet av en uavhengig undersøkelse var han nå forbundet med politiske skandaler og det hadde smakt for mye av vennetjenester hvis Blair hadde utnevnt ham til regjeringen igjen.

Toppjobb i Brussel

En anledning åpnet seg derimot når en ny EU-kommisjon skulle utpekes sommeren 2004. Storbritannias to kommissærer, Neil Kinnock og Chris Patten stilte ikke opp for en ny periode og uansett skulle britene fra nå av representeres av kun en kommissær. Mandelson viste stor interesse for den lukrative toppjobben og Blair var ivrig etter å gi sin gode venn og støttespiller en oppreisning. 8. september 2004 trakk Mandelson seg fra sin parlamentsplass fra Hartlepool og litt over to måneder senere, 22. november overtok han som EU-kommissær for handel.

Dette var et område som Mandelson kjente godt fra sin tid som handels- og industriminister. I tillegg er dette området kanskje et av de tøffeste innen EU-kommisjonen da det medfører posisjonen som EUs sjefforhandler i frihandelsforhandlingene. Selvsagt havnet han ganske raskt i tøffe disputter med de alltid så steile franskemennene. Sommeren 2008 ble handelskommissæren anklaget av den franske president Nicolas Sarkozy for å være ansvarlig for irenes avvisning av Lisboa-traktaten, noe briten parerte ved å anklage Sarkozy for å underminere EUs posisjon i de pågående WTO-forhandlingene.

I regjering for tredje gang

Da Gordon Brown foretok ommøblering av regjeringen oktober 2008 var det som en hardt presset statsminister. Den innledende perioden med gode meningsmålinger var for lengst over og behovet for å ha politiske tungvektere som kunne takle en stadig mer selvsikker konservativ opposisjon var helt åpenbar for alle. Men de fleste hadde nok ikke spådd på forhånd at Brown ville kalle Mandelson hjem fra Brussel og tilbake til regjeringen. Selv om det nok fortsatt var store personlige motsetninger, visste Brown utmerket godt at Mandelson er den Labour-politiker, ved siden av Blair, med den mest velutviklede sans for strategi og planlegging. Det var grunnen til at Mandelson ble gitt hermelinskappe og elevert til Overhuset som Baron Mandelson of Foy.

Posisjonen som næringsminister, kombinert med den mer honorære tittel First Secretary of State (noe som indikerer at det er Mandelson og ikke Labours nestleder Harriet Harman som er de facto visestatsminister) har nå resultert i at han er regjeringens nest mektigste. En oversikt publisert av Downing Street i juni avslørte at Mandelson er medlem av 35 av totalt 43 komiteer og subkomiteer i regjeringen.

Britisk presse har i en årrekke vært nådeløs mot mannen som går under kallenavnet "Prince of Darkness". Selv om Peter Mandelson har vært hjernen bak Labours overveldende valgseire, har han aldri vært helt akseptert av grasrota i partiet. Tony Blair uttalte engang at hans jobb som partileder ikke var helt komplett før partiet hadde lært seg å elske Peter. Hans eminente evner som valgkampstrateg, hans solide dose sluhet og hensynsløshet overfor politiske motstandere, kombinert med en forkjærlighet for luksus har ikke alltid gått rett hjem i arbeiderklassepartiet.

Men det er hevet overfor enhver tvil at om Gordon Brown og Labour skal ha noen som helst mulighet til å unngå total ydmykelse ved neste valg, er Peter Mandelson en svært sentral mann å ha med på laget.