ABCNYHETER

Tidlig om morgenen søndag 2 august ble to Palestinske storfamilier kastet ut av sine hjem i det okkuperte Øst-Jerusalem av Israelsk politi. De hadde bodd i husene i over 50 år. Umiddelbart etterpå flyttet Israelske bosettere inn i de samme boligene. Riktignok ikke før de hadde fått lempet ut alt som var igjen av de Palestinske familienes eiendeler. Disse ble simpelthen kastet i søppel containere eller rett på gaten.

Israels høyesterett hadde avgjort at jødiske familier eier landet. Dermed måtte Palestinerne ut. Det var bosetter organisasjonen Nahalat Shimon International som fikk medhold i at de har rett til boligene. Dette bestrides av FN som viser til at de har tilhørt de Palestinske familiene i 50 år, men det har lite å si når det er Israel som har det siste ord i enhver sak. Det er makta som rår.

Utkastelsene ser ut til å være siste ledd i en storstilt kampanje fra Israelsk side om å utbefolke Palestinerne ved hjelp av bosettere. Om å fylle ut stadig mer av det okkuperte området med små øyer av jødiske familier slik at det kun vil være oppdelte og hullete rester igjen av de Palestinske områdene, og slik umuliggjøre dannelsen av en egen Palestinsk stat.

Siden Gaza krigen ved årsskiftet og valget av en mer høyreorientert Israelsk regjering som har lagt seg inn på en hardere linje overfor Palestinerne, har frontene blitt skjerpet betraktelig i denne nå så gamle og langvarige konflikten. Valget av Benjamin Netanyahu som statsminister og ultranasjonalisten Avigdor Lieberman som hans utenriksminister signaliserte at Palestinerne nå hadde gått en enda vanskeligere tid i møte, og at kravet om en egen stat skulle bli desto mer fjernere og vanskeligere å innfri med det første.

Den nye regjeringen har nærmest gitt de jødiske bosetterne carte blanche i å utvide og flytte grensene lenger og lenger inn på Palestinernes territorier. Den har riktignok gått med på å rive noen av de mest omstridte bosettingene og midlertidig stans i byggingen, men dette må vel bare kunne sees på som et spill for galleriet i et forsøk på å blidgjøre sin nærmeste allierte USA.

Nettopp forholdet til USA har blitt mer anstrengt det siste halvåret, helt siden Obama ble valgt til president, og spørsmålet om de jødiske bosettingene har blitt den store bøygen i forhandlingene dem i mellom.

De nylige utkastelsene og den fortsatte utvidelsen av bosettingene har forårsaket sterke protester fra en hel verden, også ganske høylydt fra USA. Israel opplever nå et sterkere press fra omverdenen enn før og dette har ført til en sterk radikalisering av politikken innad i landet.

Sionistiske krefter har fått større spillerom og fiendtligheten mot Palestinerne har økt den senere tid hos den jevne Israeler, særlig etter Gaza krigen. Bl.a. sier nå over halvparten, 53　% at Palestinere bosatt i Israel bør oppfordres til å flytte eller at deres politiske rettigheter bør begrenses. Blant de mange nye jødiske innvandrerne fra det tidligere Sovjet Unionen sier hele 73　% at Palestinere bør flyttes ut av Israel.

Det er da også i denne gruppen, av jødiske innvandrere fra Øst-Europa at vi finner de mest radikale elementene. De er gjerne de mest fremtredene blant de sionistiske ekstremistene, som ønsker en full konfrontasjon med Palestinerne og er temmelig uforsonlige og kompromissløse med tanke på en fredsløsning.

Den nye utenriksministeren Lieberman er selv en av disse. Han ble født i Moldova i Sovjet Unionen og innvandret til Israel i 1978 og har senere grunnlagt partiet Yisrael Beiteinu ‘Israel vårt hjem’, et nasjonalistisk parti med jødiske immigranter fra det tidligere Sovjet som største velgergruppe.

Partiet har foreslått å tegne om grensene slik at større jødiske bosettings sentre blir inkludert i staten Israel. Videre vil Lieberman at borgere av Israel må sverge en lojalitets ed, hvis ikke skal de miste stemmeretten.

Benjamin Netanyahus tale nylig der han satte betingelsene til dannelsen av en Palestinsk stat inneholdt punktet om at Palestinerne må anerkjenne Israel som en jødisk stat. Ikke en stat for flere etnisiteter men en stat for jøder. Dette lyder som et gufs fra den tiden jødene selv var de som var uønsket, fra stater som ville fjerne dem. Nå er det omvendt. Dette er en dreining i en svært nasjonalistisk og høyreradikal retning, en retning der det er de religiøst ortodokse som får bestemme. Israel kan umulig ha lært særlig mye av historien.

Utkastelsene og tvangsflyttingen av Palestinere fra deres hjem på denne svært brutale måten vitner om handlingene til regimer som fantes i Europa i det 20 århundre, og som fremdeles finnes andre steder i verden den dag i dag. Diktatoriske regimer som favoriserer en bestemt gruppe og søker utslettelsen av alle de ser på som fiender. Som tar seg til rette i vanlige folks hjem slik det passer dem best. Dette er en ekstrem sammenligning, men det er en nødvendig sammenligning for å gi et bilde av alvoret bak de handlingene Israel gjennomfører i dag.

Israel av alle land burde vite bedre enn å stå for undertrykkelsen av et folk slik det gjør nå. Men så er det dessverre slik at alt blir godtatt til fordel for religionen.

Det har utviklet seg til å bli et apartheid regime som ikke står tilbake for det som fantes i Sør-Afrika. Et regime Israel samarbeidet nært med. Bland annet i anskaffelsen av atomvåpen for førstnevnte. Og det har blitt et delt land, med sin egen ‘Berlin mur’. Denne muren skal i utgangspunktet ligge langs våpenhvile linjen som avsluttet krigen i 1948 mellom Israel og de Arabiske nabolandene, men den har beveget seg lengre innpå de Palestinske områdene og splittet nabolag og lokalsamfunn i tillegg til at den har gjort det nærmest umulig for mange Palestinere å komme seg til og fra jobb og skole, da de må gjennom et virvar av kontrollposter og porter. Hvor de ofte blir nektet å passere uten grunn.

Muren skal i utgangspunktet hindre Palestinske selvmordsbombere i å komme seg inn i Israel å utløse sine ladninger blant sivile, slik vi har sett så ofte, men den bidrar også til å ytterligere segregere et samfunn som allerede er så sterkt splittet fra før.

Muren gir assosiasjoner tilbake til DDR. I motsetning til den berømte Berlin muren som skulle holde folk inne, har den Israelske muren til hensikt å holde folk ute. Men resultatet er like ødeleggende for to folk som en gang må lære å leve sammen.

Den 12. juni 1987 holdt den Amerikanske presidenten Ronald Reagan sin berømte tale fra Brandenburger Tor i Vest-Berlin. Talen var rettet til det Sovjetiske lederskapet i en anmodning om å lette på jernteppet og få en slutt på den kalde krigen en gang for alle. Han hadde alles oppmerksomhet da han sa: ‘Mr. Gorbachev, riv ned denne muren!’

To år senere var muren revet.

Hvor er den Amerikanske presidenten i dag som tør å si de samme ordene til Israels leder. ‘Mr. Netanyahu, riv ned denne muren!’

Fordømmelsene av Israels handlinger er berettiget med tanke på alvoret og lidelsene de forårsaker, men det er også viktig å huske på at ekstremismen råder på begge sider av denne konflikten, det er en polarisering og radikalisering hos begge parter som kun har blitt forsterket, og som igjen forsterker og driver hatet videre. Det er en ond sirkel. Uten ende.

En Palestinsk far mister sitt barn i et Israelsk angrep, han fortviler, fortviler over urettferdigheten og det uforståelige. Over at verden ikke hører hans og hans likemenns rop om hjelp. Barnet var jo uskyldig.

Hans sinn formørkes, han søker hevn. Oppsatt på å slå tilbake mot de som tok hans barn fra ham og gjøre det samme mot dem blir han en selvmordsbomber for Hamas, Al-Aqsa martyrenes brigader eller en av de andre militante islamistiske gruppene. Han tar på seg bombebeltet og går inn i Israel. Der kommer han seg ubemerket fram til en kafé hvor han detonerer ladningen. Mange omkommer, blant dem et jødisk barn som dør i armene til sin mor. Hun sverger hevn over de Palestinske terroristene og gir sin fulle støtte til den Israelske hærens angrep mot mål på Gaza. Kanskje trer hun selv inn i rekkene, for å ta hevn over de som tok hennes barn.

Slik arter konflikten seg, slik får den uhindret fortsette til evig tid da vold avler vold. Hevnangrep på hevnangrep, mens hatet og splittelsen bare øker og øker. Mellom to folk som i utgangspunktet er et og samme.

På begge sider, hos Israelere og hos Palestinere, kan det virke som om kampen de fører og aksjonene de utfører er like fullt berettigede.

Men voldshandlinger av denne art kan aldri være berettigede, verken fra det Israelske militære eller Palestinske militante grupper. Det kommer til et punkt da det må stoppe og noen må ta det første skrittet.

Det skrittet blir vanskelig å ta når begge parter kun øker sin konfrontasjonsvilje og har lettere for å ta til våpen enn til vettet.

I kapasitet av okkupasjonsmakt er det Israel som vil måtte ta det første og største skrittet, å innfri kravet fra Palestinerne om å få danne sin egen stat, uten de betingelsene som uttalt av Netanyahu som i realiteten kun fortsetter Israels kontroll av området. Hindre at nye jødiske bosettinger blir bygget som presser ut Palestinerne, rive deres boliger eller kaste dem på gaten uten omtanke.

Det kan se ut som Israel har lært litt av land som bl.a. Kina og Sovjet her, at et av de beste våpen i kampen mot et annet folkeslag er å utbefolke dem, gradvis fylle opp deres land med sitt eget folk, nekte dem deres rettigheter og la dem bli et annenrangs folk i sitt eget land. Og slik håpe på at de gradvis blir tvunget ut og blir færre og færre, slik at Israel i realiteten kun blir en stat for jøder.

Siden Netanyahu kom til makten har byggingen av nye bosettinger tatt til som aldri før, og beslutningen om å bygge enda flere har blitt tatt, trass i det dårlige forholde til USA som det forårsaker. Det ser ut til at Israel er villig til å risikere dårlig vær med sin nærmeste allierte i dette spørsmålet. Befolkningen av hele Eretz Yisrael, Israels Land, er en rett gitt til jødene av Gud ifølge skriften og den slags er det vanskelig å kompromittere. Troen står her i veien for sunn fornuft og må ikke gå på bekostning av noe, selv ikke fred.

I sin urokkelige tro står jøder og muslimer ganske likt og er like lite villig til å inngå noen kompromisser, begge er de fast overbevist om at landet er deres spesielle gave fra Gud. Og når en part har militærmakt nok til å gjennomføre denne overbevisningen i praksis, er det gitt at den vil benytte denne muligheten.

Da er det vanskelig for president Obama og hans Midtøsten utsending George Mitchell å få Israel til forhandlingsbordet og til å komme med innrømmelser overfor Palestinerne.

Noe må allikevel forsøkes og noen må ta det første modige skrittet. Det Israel trenger nå mer enn noensinne er en leder med vidsyn nok og mot nok til å ta opp til debatt de gudgitte rettighetene som bosetterne hevder. Som ikke er redd for å komme på kant med store deler av egen befolkning. Som er villig til å sette en varig stopp i byggingen av nye bosettinger og har evnen til å inngå en praktisk gjennomførbar fredsavtale.

Denne lederen er ikke Benjamin Netanyahu. Så lenge han sitter ved makten kommer utbefolkningen av Palestinernes land til å fortsette i uforminsket grad, og en sårt trengt fredsløsning ser ut til å være mer fjern en noensinne før.