ABCNYHETER

Det er mange som hevder at islam og demokrati ikke går sammen, at dette er to så motstridene krefter og filosofier at de rett og slett ikke kan fungere sammen uten at den ene må bøye av for den andre.

For å understøtte denne teorien viser man ofte til land i Midtøsten som styres av autokratiske regimer. Verdens største muslimske nasjon, Indonesia har på overveldende vis motbevist dette. Storstilte reformer og økonomisk stabilitet får mye av æren.

Et rolig valg

Sist helg kom resultatene av president valget som fant sted den 8. juli, og ikke uventet ble sittende president Susilo Bambang Yudhoyono erklært som vinner.

Perioden fra han først ble valgt til president i 2004 og fram til i dag har blitt sett på som en periode med stabilitet og relativ økonomisk fremgang for Indonesia. Det var på forhånd antatt at han ville bli gjenvalgt og blant de mange kandidatene sto han absolutt sterkest.

Med tanke på hvor mye uroligheter og konflikter Indonesia har sett i de senere år er det imponerende at valget gikk så smertefritt for seg. Dette var også kun det andre direkte valg hvor indonesiere kunne velge sin president etter det langvarige diktaturet til Suharto som varte i over 30 år.

Fullstendig smertefritt har det riktignok ikke gått. Det har vært anklager fra opposisjonen, spesielt fra tidligere president Megawati Sukarnoputri, om irregulariteter i valgprosessen, bl. a påstanden om at flere skal ha mistet sin stemme da de ikke var ført opp på valglistene.

Valgkommisjonen ga Yudhoyono 60,8 % av stemmene og Megawati kun 26,8. Hun har nå brakt dette inn for forfatningsdomstolen.

Til tross for dette ser det ut til at valget gikk ordnet for seg. Yudhoyono ville ha vunnet selv med betydelig mindre stemmer og en del irregulariteter er ikke å undres over i et land hvor demokratiet fremdeles er i sin barndom. Alt i alt er det grunn til å gratulere Indonesia.

Indre konflikter

Indonesias historie etter den andre verdenskrig har vært turbulent, med store naturkatastrofer, utbredt korrupsjon, separatistisk vold og konflikter og en demokratiseringsprosess forbundet med store økonomiske endringer. I et land som har over 230 millioner innbyggere, verdens fjerde største befolkning, og mer enn 300 etniske grupper, er det ikke til å unngå at det har vært til tider voldsomme indre konflikter.

Men til tross for dette har Indonesia klart å holde sammen om en felles nasjonal tanke, et felles språk og en enhet bygget på mangfoldet. Dette kommer til uttrykk i det nasjonale motto: Forenet i Mangfold.

Selv om islam er den største religionen i Indonesia er det også betydelige deler av befolkningen som er kristne, hinduer eller buddhister og disses rettigheter er i teorien sikret i grunnloven. Indonesia er ikke en Islamsk republikk slik som f. eks Iran men religionen er likevel en meget viktig del av livet i landet. Dette kan man se av den statsbærende ideologien Pancasila, som betyr de Fem Prinsipper, hvorav den første lyder: Troen på den ene og eneste Gud.

Store etniske konflikter og religiøs vold har vel og merke preget Indonesia. Ikke minst i form av terroraksjoner fra den Islamske fundamentalistiske organisasjonen Jemaah Islamiyah. Det har vært tegn til at religiøse konflikter har eskalert i enkelte områder de senere år, selv etter at Yudhoyono kom til makten, og terrorbombene på Bali i 2002 og nå nylig i Jakarta den 17. juli viser at religiøs ekstremisme fremdeles i betydelig grad er å regne med i Indonesia. Alt tyder på at Jemaah Islamiyah sto bak begge aksjonene.

Under Suhartos regime var det utbredt religiøs undertrykkelse, hvor bl.a alt som kunne knyttes til det Kinesiske ble forsøkt rensket ut, også deres religion. Forfølgelse og massedrap på Kinesisk ættede vil forbli en skamplett på Indonesias historie. Det Indonesiske Kommunist parti ble utslettet da de ikke var å regne som tilhørende noen religion.

Lite religion i valgkampen

Religiøs og etnisk vold har preget Indonesia helt tilbake til kolonitiden og henger fortsatt igjen i store deler av landet. Vi kan nevne områder som Aceh, Papua og Timor, som alle har opplevd og fremdeles opplever mye vold knyttet til etnisitet og religion.

Til tross for dette har religion hatt en mindre betydning ved dette valget enn antatt. Det som ser ut til å ha opptatt velgerne mest er økonomien og stabiliteten i landet. Dette ser ut til å være årsakene til at Yudhoyono nå har blitt gjenvalgt som president. Hans første periode har som nevnt vært preget av mye stabilitet. Han får mye av æren for å ha fått i stand en fredsavtale med opprørerne i Aceh provinsen, den første på 30 år, og måten landet håndterte ødeleggelsene etter tsunamien i desember 2004. Han lanserte den mest omfattende antikorrupsjons kampanje i nyere tid og hans politikk har bidratt til økonomisk vekst.

Nettopp økonomi var det som ble hovedtema i valget, finanskrisen og hvordan best komme seg ut av den, hvordan den jevne indonesier skal kunne mette seg og sine.

De fleste velgere er ikke økonomer, men de skjønner at å satse på proteksjonisme blir feil da det vil drive vekk investering utenfra som igjen skaper flere jobber i Indonesia. Jobber de trenger.

Utenrikspolitikk og økonomien ser ut til å ha vært Yudhoyonos sterke side. Han er tilhenger av den middels vei og har ført en svært diplomatisk utenrikspolitikk. At han tar økonomien på alvor ble nok ansett av mange ved hans valg av Boediono som sin visepresident kandidat. Han er tidligere sentralbank sjef og var finansminister under tidligere president Megawati. Under hans tid hadde økonomien et oppsving på 4% i 2002.

Hans kunnskap og erfaring er kanskje hva Indonesia trenger for å klare av stormen i verdensøkonomien.

Nettopp valget av visepresident kandidat ser ut til å ha vært en medvirkende årsak til at Yudhoyonos hovedmotstandere i presidentkampen ikke klarte seg så bra. Begge to, både Megawati og Jusuf Kalla (sittende visepresident) valgte en partner med bakgrunn som generaler under Suhartos jernharde regime. De var medvirkende til den politikken som ble ført og har gjort seg skyldige i gjentatte brudd på menneskerettigheter. Særlig har Megawatis visepresident kandidat Prabowo Subianto vært særlig sentral på det området. Han er gift med Suhartos datter og hadde kommandoen for spesialstyrken KOPASSUS som skulle nedkjempe opprøret i Øst-Timor. Her står han ansvarlig for grusomme handlinger som ble begått av denne enheten.

Aktivister som krever at de ansvarlige for voldshandlingene som ble begått under Suharto tiden skal dømmes, har aksjonert mot de to kandidatene og kanskje har dette fått folk til å lytte. Uansett har svært mange i Indonesia friskt i minne hva som skjedde i løpet av de 32 årene diktatoren satt ved makten. De fleste fikk føle regimet på kroppen.

Yudhoyono selv var også en høytrangert general under Suharto, men han har lykkes i å distansere seg fra dette mørke kapittelet i Indonesias historie.

Viktig valg

Til å være et så viktig presidentvalg har det vært forholdsvis stille for ikke å si kjedelig på mange måter. Lite omtalt i vestlig media. Det har blitt sagt at debattene i valgkampen var et middel mot søvnløshet og at de manglet det lille krydder som får velgerne til å bli engasjert. Hva er så årsakene til det?

Vel, Yudhoyono har ganske enkelt klart å gi et inntrykk av trygghet og fremstått som en solid skikkelse som ikke har noen svin på skogen, lite å ta tak i for opposisjonen. Den som best vil kunne lede landet gjennom en usikker tid. Hans motstandere på sin side har ikke hatt noen sterke kort å komme med, ingen spennende forslag til endringer. De har heller ikke fremstått som noen sterke og karismatiske personligheter som har fenget velgerne. Den sittende presidenten vant også mye på det at han var, ja, sittende. At folket følte tiden for endring ikke var nå.

Han har skapt et bedre forhold til nabolandene og har pleiet god kontakt med vestlige ledere som Australias Kevin Rudd, Storbritannias Gordon Brown og ikke minst USAs president Barack Obama, som Indonesia i en viss grad anser som sin egen (riktignok delt med Kenya).

Verken utenrikspolitikk eller klimaspørsmål ser ut til å ha vært de helt store sakene i denne valgkampen. Det kan virke litt merkelig med henhold til klimaspørsmålet da dette er en særdeles viktig sak for et regnskog land som Indonesia. Men hadde det blitt tatt ordentlig opp hadde det nok bare blitt nok et pluss for den sittende presidenten, da det var han som fikk i stand Bali veikartet under FNs klimakonferanse der i 2007. Det ser nok en gang ut til at det var økonomi og atter økonomi som brakte Yudhoyono til seier nok en gang, økonomi forenet med stabilitet.

Modernistisk islam

Indonesia er ikke et tradisjonelt strengt Islamsk land. Islam er ikke monolittisk her. Flesteparten av de som regnes som muslimer er tilhengere av en modernistisk tolkning av islam, der strenge kleskoder og undertrykking av kvinner ikke er så utbredt som i mange andre muslimsk dominerte land. Tradisjonell ortodoks islam er faktisk en minoritet i Indonesia, men den er til gjengjeld best representert på Java, selve hjertet av Indonesia. Den sterke blandingen av folkeslag og religioner gjennom tidene og innflytelsen utenfra har nok bidratt til å gjøre islam i Indonesia mindre autoritær og mer åpen for reformer. Det har vært svært mange forskjellige syn og trosretninger som skulle tilfredsstilles for å holde dette veldige landet samlet, og Pancasila ideologien ble utformet for å være mest mulig altomfattende.

Når den beskriver troen på den ene Gud kalles denne på Indonesisk ikke for Allah, men Maha Esa, som betyr Det Høyeste Vesen/Skapning. Dette for å inkludere de andre religionene i det nasjonale fellesskap.

At islam faktisk er egnet til å reformeres og moderniseres kan kanskje Indonesia og dets demokrati være et bevis på. Det er lov å tro at den gjenvalgte presidenten vil videreføre disse reformene og moderniseringene på en fornuftig måte.

At Indonesia har fått og vil få en enda mer betydningsfull posisjon i verden i tiden fremover gir seg til kjenne i Obamas vektlegging og fokus på Øst og Sør-øst Asia. Hillary Clinton besøkte også Indonesia på sin første Asia reise som utenriksminister. Vi ser et skifte i verdenspolitikken. Og hvis det er i denne delen av verden tyngdepunktet vil ligge i det 21 århundre, så er en demokratisk muslimsk stat som Indonesia en viktig og kanskje positiv brikke.

En ting kan sies med sikkerhet, islam og demokrati kan fungere godt sammen. Hvis det blir gitt muligheten.