ABC Nyheter

Er ikke det å være et dannet menneske noe vi alle ønsker? Og som grekerne for over 2000 år siden brukte all sin tid å strebe etter? Uheldigvis er dannelse nok et relativt begrep med behov for definering, men vi snakker ikke om høy IQ eller Gucci-dress.

Her snakker vi om dannet i form av å bidra. Bidra til samfunnet via Stortingsvalget. Hvorfor? Spør heller hvorfor ikke! Hva skal vi med ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, parlamentarisme og fri vilje om man ikke kan bruke den? Og å bruke menneskets rettigheter til å forbedre samfunnet må være noe å strebe etter. Derfor er valgdeltakelse viktig.

Kunnskap, både til selve valgordningen og de ulike partiene er både manglende og diffus, og er delvis forklaringen på altfor lav valgdeltakelse. Dette er bare ett av flere eksempel som peker på at det politiske kunnskapsnivået er mangelfullt hos store deler av befolkningen, undertegnede inkludert.

Utdanning blir forhåpentligvis en viktig valgpotet denne høsten. Ikke minst er dette viktig for dannelsesnivået vårt – uansett hva du legger i dette begrepet. Skole burde ikke bare være norsk, engelsk og matematikk. Miljøbevissthet, trafikksikkerhet, filosofi og demokratiopplysning burde alt vært inkludert i skolen på en praktisk måte.

En annen årsak til at utdanning må prioriteres er at det legger grunnlaget for vår arbeidsframtid i tillegg til at utdanningen skal reflektere menneskers evner, målsetninger, valgfrihet og arbeidslivets behov. I dag er dette sjokkerende mangelfullt.

Selv som student ved Universitetet i Stavanger er både kravet til kompetanse, både hos studenter og forelesere for svakt, når store deler av studentkullet kan komme gjennom et årsstudium på halv maskin. Da gjør man ikke noe annet enn å skyte seg selv i foten. Den største skuffelsen er imidlertid valgfriheten, noe som forståelig nok blir begrenset av resurstilgjengeligheten.

Dette er bare nok en grunn til å prioritere utdanning. UIS fokuserer mye på oljerelaterte utdanninger, og det er flott at slike retninger prioriteres faglig og økonomisk. Men hva med oss andre? Som historiestudent er tiden etter hvert kommet til å begynne Bacheloroppgaven, som i teorien skal signalisere mitt fordypnings og interessefelt.

Men hva når det ikke finnes noen alternativer? På grunn av ressursinnskrenkning har mulige fordypningsemner i 2008 blitt redusert fra latterlige to, til kun ett i 2009, Vikingtid. Høydepunktet i en treårig utdanning kulminerer med at et kull på anslagsvis 80 personer ender opp med samme kompetanse foruten om valgfrie 30 studiepoeng siste semester av siste studieår.

Hvordan tjener dette samfunnet, og hvordan tjener det arbeidsmarkedets interesser. For meg er likebehandling og like muligheter innen utdanning viktig, selv om det er forståelig at oljerelatert utdanning blir prioritert.

Det merkelige er at personene som kunne tilbydd studentene valgmuligheter i historie fremdeles er ved UIS. De får bare ikke midler til å undervise. Dette fører til at kommende semester blir en utfordring. Ikke bare måtte enorme krefter kanaliseres for å få tillatelse til å fordype seg i emnet migrasjonshistorie som de tilbydde senest i fjor. Konsekvensen av dette er at det ikke blir noe undervisning, som i alle andre fordypningsemner. Alt man får er 20 minutter til veiledning av en hjelpsom ansatt ved UIS.

Man skal ikke lenger til Bergen før valgmulighetene blir bortimot ubegrenset sammenliknet ved UIS. Selvsagt er problematikken om at noen må kunne rette Bacheloroppgaven forståelig, men hvordan kan 80 personer med ”særegen” kunnskap om Vikingtid tjene samfunnet.

Det skal ikke mye til for å forstå at migrasjonshistorie er meget sentralt tema i dagens samfunn, tenk bare på innvandringsproblematikken og ikke minst fenomenet globalisering. Detter er et emne forskningsmidler burde blitt innvilget til.

Skal sant sies, så var undertegnede klar over den manglende valgfriheten ved denne treårige utdannelsen før oppstart. Men det gjør likevel ikke situasjonen riktig eller rettferdiggjort. Og hvordan rettferdiggjøres egentlig en slik situasjon? Det virker tydelig som at regjeringen prioriterer arbeidsgrupper og studenter ulikt, i et hierarkisk nesten diskriminerende system.

Derfor er utdanningsdebatten en av de viktigste valgpotetene for meg, noe som har gjort meg unormalt sikker angående partivalg foran årets Stortingsvalg.