ABC Nyheter

Det nylig avholdte valget til EU-parlamentet, samt parlamentsvalg og regionale valg de siste årene har gitt en stor fremgang for ekstremistiske partier på det som populært kalles ytterste høyre fløy. Dette er selvsagt en skremmende utvikling som likevel er lett å forstå. Stor illegal innvandring, økende kriminalitet, arbeidsledighet, frykt for globalisering, kombinert med upopulære regjeringer og ikke minst motstand mot ytterligere utvidelse av EU, spesielt Tyrkia.

I mange år var Europas ytterste høyre fløy personifisert av franske Front Nationals leder Jean-Marie Le Pen og den østerrikske politikeren Jörg Haider.

Nye ledere på fremmarsj

Front National har mistet mye av sin tidligere store støtte. 81 årige Le Pen, som stiftet partiet i 1972 og har ledet det siden, har aldri sluppet til andre tilstrekkelig til at de har kunnet markere seg. Dessuten har president Nicolas Sarkozy inntatt en klarere høyreorientert linje enn sin forgjenger Jacques Chirac og derav overtatt mye av Le Pens velgerbase. FN har nå kun tre EU-parlamentarikere etter valget i juni hvorav to plasser innehas av familien Le Pen; Jean-Marie og hans datter Marine som mange ser på som en mulig arvtaker. Hun antas å kunne modernisere og mykne opp FN som står overfor en stor utfordring i å kunne gjenerobre tapt terreng. Sarkozys parti UMP har overtatt mange av hjertesakene til FN. Partiet har, til tross for mange regionale og kommunale folkevalgte, som oftest blitt holdt utenfor makten.

Avdøde Jörg Haider overtok ledervervet i Freiheitliche Partei Österreichs når han danket ut Norbert Steger på partilandsmøte 1986 og partiet slo fort over i mer populistisk retning. Høydepunktet i den rikspolitiske karrieren kom da partiet dannet koalisjonsregjering med ÖVP 1999. Dette resulterte i at EU innførte sanksjoner mot landet, et lite gjennomtenkt forsøk fra EU-lederne på å presse befolkningen til å innta en annen holdning. Forsøkene på å isolere Østerrike måtte raskt legges til side. FPÖ, som de fleste suksessrike ytterligående populistiske partier som domineres av sterke ledere, ble gjenstand for en opprivende maktkamp og i 2005 hadde partiet vært gjennom en borgerkrig uten sidestykke i europeisk politikk. Haider forlot partiet og dannet Bundnis Zukunft Österreich, BZÖ.

Haider, som uten tvil var den mest karismatiske av alle ytre-høyre politikere i Europa siden annen verdenskrig, oppnådde aldri sin store drøm om å overta som forbundskansler i Østerrike. I stedet beholdt han et jerngrep om den sydlige provinsen Kärnten der han var guvernør, Landeshauptmann, i en årrekke. Hans begravelse i fjor høst samlet 30 000 mennesker, herunder hele det offisielle Østerrike. Dette var nok først og fremst et bevis på Haiders store popularitet i delstaten Kärnten som har en svært selvstendig identitet. Men det kunne også tolkes som at endelig var en politiker som ble tatt på alvor. Hans arvtakere i ledelsen av BZÖ og delstaten Kärnten mangler Haiders karisma og utstråling. Flere kommentatorer spår derfor at BZÖ om noen år vil slå seg sammen med FPÖ igjen, for å samle ressursene.

Nye ledere står imidlertid nå klare til å føre de intolerante, innvandringsskeptiske, populistiske og ofte direkte rasistiske ideer videre og de viktigste av disse nye lederne finner vi i Nederland, Belgia og Italia.

Ulmende misnøye

Nederland har alltid vært forbundet med liberalisme. Men drapene på politikeren Pim Fortuyn i 2002 og filmskaperen Theo van Gogh i 2004 har forandret nederlendernes holdninger. Den somalisk-fødte Ayaan Hirsi Ali, en frittalende feminist og forfatter samarbeidet med van Gogh om filmen "Submission" som tok for seg overgrep mot muslimske kvinner. Hun satt også en periode i det nederlandske underhuset for det liberale partiet Volkspartij voor Vrijheid en Democratie, VVD og til tross for hennes parlamentariske immunitet måtte hun til slutt flykte fra landet etter gjentatte drapstrusler.

Pim Fortuyns liste fikk et brakvalg ved parlamentsvalget 2002 i etterkant av attentatet på den karismatiske lederen, men partiet gikk raskt i oppløsning grunnet intern uenighet. Misnøyen mot Nederlands politiske etablissement som følge av det faktum at radikale muslimske grupper har operert åpenlyst, har ligget og ulmet i lang tid.

Den politiker som nå har dratt fordelen av dette er den omstridte Geert Wilders som skapte stor oppstand med sin sterkt islamkritiske film Fitna i 2008. Wilders startet sin politiske karriere i VVD men brøt med partiet grunnet motstand mot Tyrkias medlemskapsforhandlinger med EU. Hans nystartede Partij voor de Vrijheid, PVV fikk ni representanter i parlamentsvalget få måneder etter stiftelsen 2006 og er nå parlamentets femte største.

Wilders betraktes som den eneste politiker som tør å snakke om det de fleste velgerne ser som store problemer med radikale islamske bevegelser. Dette kombinert med at han betraktes som paria i resten av det veletablerte politiske Europa og det faktum at Labour-regjeringen i Storbritannia har nektet ham innreise har resultert i at han nyter stor popularitet i Nederland. Ved EU-parlamentsvalget i juni overrasket PVV ved å ta 17 % av stemmene og 4 av de 25 representantene Nederland sender til Brussel. Siden partiet fortsatt er relativ nykommer på den nederlandske politiske scenen er det ganske bemerkelsesverdige resultater og desto mer Geert Wilders kritiseres, desto større blir populariteten og oppslutningen. Partiet kan ha gode muligheter til å være del av en fremtidig koalisjonsregjering da det er tradisjon for koalisjonsregjeringer i Nederland.

Politiske tumulter

Belgia har de siste årene vært gjennom store politiske tumulter som følge av at de to landsdelene Flandern og Wallonia ikke klarer å samarbeide. Flandern, som har nære bånd til Nederland i og med at språket flamsk kan betegnes som en nederlandsk dialekt, er betraktelig mer velstående og fremgangsrkt enn fransktalende Wallonia og separatistiske partier har svært stor oppslutning i Flandern. Det mest ytterliggående er partiet Vlaams Belang, en direkte arvtaker etter det forbudte partiet Vlaams Blok. Partiet er representert i begge kammerne i det belgiske parlamentet, det flamske parlamentet, regionparlamentet i Brussel og i EU-parlamentet.

Vlaams Belang ledes av Bruno Valkeniers men partiets sterke mann er Filip Dewinter, fraksjonsleder for partiet i det flamske parlamentet. Samtlige øvrige partier i Belgia har inngått en politisk pakt om å holde partiet unna alle formelle maktposisjoner, noe som brukes rått av partiet som eksemplel på at deres velgere ikke betyr noe. Vlaams Belang må inkluderes på listen over Europas ytre høyre-partier men de skiller seg ut ved at de er et separatistparti. Målet er et selvstendig Flandern.

Renessansefyrsten

Italiensk politikk domineres fortsatt av Silvio Berlusconi som styrer sitt sentrum-høyreparti Il Popolo della Libertá som en renessansefyrste. Selv den senere tids avsløringer om ville fester i residensen på Sardinia og eskortepiker som har fått fyrstelig betalt, har ikke resultert i krav om avgang innenfor egne rekker. Men alderen og det faktum at han har sittet svært lenge ved makten i italiensk målestokk tvinger likevel arvefølgen på banen.

Den som står i fremste rekke er den tidligere nyfascisten Gianfranco Fini. Fini reformerte det nyfascistiske partiet Movimento Sociale Italiano på 1990-tallet om til et mer tradisjonelt europeisk populistparti Alleanza Nazionale inntil det ble formelt nedlagt og sammen med Forza Italia absorbert inn i Il Popola della Libertá på en samlingskongress i mars i år. Fini har for lengst tatt avstand fra sin gamle helt Il Duce og den fascistiske arven, brutt samarbeidet med Alessandra Mussolini og lagt mye ressurser i å fremstå som en respektabel parlamentariker.

Kan ikke ignoreres

Europas ytre-høyre partier og dets ledere har de siste 10 årene lagt stor vekt på å etablere seg som normale, stuerene partier som operer demokratisk og innenfor det parlamentariske systemet.

I Nederland, Belgia, Østerrike og Italia har de nå stor nasjonal eller regional oppslutning at de er blitt maktfaktorer å regne med. De kan ikke, selv om det er aldri så ønskelig, ignoreres.