ABCNYHETER

20 juli 1969, Månen.

Romfartøyet Apollo 11 går i bane rundt vår nærmeste nabo i rommet.

Etter en vellykket separasjon fra kommando modulen Colombia daler landingsmodulen Eagle ned mot månens overflate. Tilbake sitter pilot Michael Collins og ser at den roterer ut foran ham og inspiserer den for eventuelle skader og feil. Alt ser bra ut, og om bord i landingsmodulen er kommandør Neil Armstrong og Edwin ’Buzz’ Aldrin i gang med å manøvrere fartøyet. Et av de største øyeblikkene i menneskets historie er nært forestående.

Det har vært et race uten like for å komme frem til denne dagen. Et rom race. Aldri før har noe liknende skjedd. Aldri før har utviklingen gått så fort. Det er ikke mer en 8 år tidligere at det første mennesket i historien, den Sovjetiske kosmonauten Yuri Gagarin, ble sendt opp i verdensrommet. Mindre enn 12 år at den første kunstige satellitten, Sputnik 1, gikk i bane rundt jorden. Også denne fra Sovjet Unionen.

Men mens russerne kom ledende ut fra start, har amerikanerne nå tatt dem igjen og gått forbi. Det Sovjetiske månelandings programmet Soyuz har mer eller mindre strandet etter en rekke omfattende uhell.

Mens Gagarins ferd den 12 april 1961 var Sovjeternes dag, var dagen i dag utvilsomt USA’s.

Men i virkeligheten var den mer enn det. Den var hele verdens dag.

Helt siden tidenes morgen har vi drømt om månen, og helt siden mennesket først begynte å skjønne hvordan himmelen og universet hang sammen, har en av våre største drømmer vært å reise dit.

Den har vært gjenstand for mang en diktning og element i enhver religion og myte som vi har dannet oss her på jorden.

De tidlige science-fiction forfatterne Jules Verne og H.G. Welles ga oss ved slutten av 1800 tallet fantastiske fortellinger om mennesker som reiste til månen. Disse forestillingene var kanskje ikke spesielt vitenskapelige eller sannsynlige, men de ga næring til vår fantasi og drømmer. Drømmer om å utforske det endelige grenseland.

Da vitenskapen så ga oss beviser for at det faktisk var mulig å reise dit ved hjelp av raketter, så var det hele i gang. Vi skulle ut i rommet, og videre, til månen. Vår gamle nabo og ledsager.

Men det måtte en storkrig og en likeså truende kald krig med et våpenkappløp til for virkelig å få fart på utviklingen.

De første stegene ut i rommet ble tatt under den andre verdenskrig. Ved slutten av krigen hadde tyskerne satt sin lit til en ny type terror våpen som de håpet skulle snu krigslykken til deres fordel.

V-2 raketten var en stor bombe rakett som ved sin fart og høyde skulle være umulig for fienden å stoppe. Noe den i stor grad var. Heldigvis kom den altfor sent til å endre krigens utfall. Men det var noe annet som gjorde V-2 raketten til en virkelig innovativ og banebrytende oppfinnelse. Det var det første menneskeskapte objektet til å nå ut i rommet. Riktinok bare i grenselandet mellom jordens atmosfære og det ytre rom, men det var denne raketten som ga grunnlaget for både det Amerikanske og det Sovjetiske romprogrammet.

Hjernen bak denne raketten var den tyske forskeren Dr. Werner von Braun. Den samme mannen som var ‘far’ til den mektige Saturn V raketten som i 1969 skulle bringe astronauter til månen.

Dr Braun var medlem av nazi partiet og innehadde rangen som major i SS. Ved hjelp av slavearbeid sørget han for å skaffe Hitler de masseødeleggelses våpnene han trengte mot slutten av krigen. Godt over 3000 ble skutt ut og mange tusen mennesker ble drept. Men dette valgte man i stor grad å overse da von Braun i 1945 overga seg til Amerikanerne og ble tatt inn i varmen. Han ble senere gitt statsborgerskap. Amerikanerne trengte von Braun’s kunnskaper og planer bak raketten i den mulige nært forestående konflikten med Sovjet Unionen. De innså raskt potensialet i å forene sitt nyeste våpen, atombomben, med denne nye rakettteknologien. Sovjeterne på sin side tenkte det samme og var ikke sene om å få fatt i noen av de andre Tyske forskerne som hadde jobbet med V-2. På begge sider var man nå i full gang med å forberede det neste ultimate våpenet: atomraketten.

Selv om Amerikanerne hadde fått fatt på von Braun så hadde Sovjeterne sin egen rakettforsker av klasse. Sergei Korolev.

I likhet med Werner von Braun hadde Korolev studert de tidlige teoriene bak rakettdrift med flytende drivstoff og hadde oppnådd gode resultater. Han var en av pionerene bak rakettforskning. Men ulikt von Braun som etter hvert ble en kjendis i USA og hele verden, var det ingen som visste hvem han var. Hans identitet ble holdt hemmelig helt til hans død.

Begge to hadde fått i oppgave av sine respektive stater til å konstruere våpensystemer basert på den opprinnelige V-2 raketten. Enda større, kraftigere og dødeligere. Men Korolev og von Braun så også andre potensialer i raketten. Den kunne også bringe et kunstig legeme ut i rommet, og enda bedre, et menneske. Den kunne brukes til å utforske verdensrommet. Det tok sin tid før de fikk overbevist sine ledere om å satse i den retningen, men da dagen kom den 4 oktober 1957 at Sovjet Unionen sendte opp den første kunstige satellitt i bane rundt jorden, Sputnik 1, var uten tvil romkappløpet i gang. Nå gjaldt det å se hvem av de to som kunne oppnå de største teknologiske fremskrittene og erobre rommet og det ultimate målet var månen. Ingen av de to statene vill se sin motparts flagg vaie der oppe. Det gjaldt å komme først.

Frykten for at Russerne skulle gjøre nettopp dette fikk president Kennedy i 1961 til å holde den berømte tale om å sende mennesker til månen innen tiåret var omme og å returnere dem trygt tilbake.

Han var egentlig ikke så fryktelig interessert i rommet, men USA ble sett på som i ferd med å falle akterut mot Sovjet og det gjaldt å finne noe som kunne fenge Amerikanerne og øke nasjonalfølelsen igjen.

Apollo programmet ble svaret.

Vi er tilbake ved månen den 20 juli 1969. Klokken er litt over ni på kvelden norsk tid og The Eagle er i ferd med å lande. Den svever over månens overflate et godt stykke for å finne et egnet landingssted. Et sted i ‘Stillhetens Hav’.

Endelig var øyeblikket der. Amerikanerne hadde vunnet kappløpet. Russerne’s eget månelandingsprogram var gått i stå etter at Korolev hadde dødd noen år tidligere og inkompetente etterfølgere hadde tatt over. I tillegg kom det faktum at den Sovjetiske økonomien begynte å skrante betraktelig. Da den siste mulige raketten som kunne ha fraktet Sovjetiske kosmonauter til månen eksploderte ved testoppskytning, måtte man se seg slått av Amerikanerne i den siste innspurten.

Ved kontrollsenteret i Houston er man bekymret. Indikatorene viser at landingsmodulen er i ferd med å gå tom for drivstoff. En feil på computeren om bord hadde ført til at den hadde valgt et sted med for mye steiner til landingssted. I mangel på et egent sted å landet har kommandør Neil Armstrong måttet fly den dels manuelt et godt stykke lenger enn planlagt. De har nå under 30 sekunder med drivstoff igjen før de må være nede. Via direkte overføring på tv ser vi fra fartøyet at det nærmer seg overflaten, skyggen av the Eagle brer seg utover bildet og man ser støv som virvles opp. Hele verden holdt pusten. Det var da de berømte ordene kom:

‘Kontakt lys, motor av. Houston, Tranquility base her, The Eagle har landet.’

Ett sukk av lettelse gikk gjennom hele kontrollsenteret i Houston.

Mange var målløse. Det sies at Dr. Werner von Braun, som selv satt i kontrollsenteret, felte tårer.

Så var vi der. På månen. Ja for det var vi som var der, mennesket. Ikke Amerikaner eller Russer eller hva det måtte være, men mennesket. Antakelig er dette øyeblikket ved siden av Armstrongs første steg på månens overflate det øyeblikket i vår historie hvor vi allermest har følt oss som én verden. Dette var et øyeblikk for oss alle, hvor vi hadde oppnådd det vi hadde tenkt på helt siden vi først hadde kikket opp på dette gulaktige ansiktet på himmelen og lurt på hva det var. Vi hadde berørt månen. Vi hadde gjort det som kun var en fantasi noen år tidligere. Kanskje den største begivenhet noensinne.

Da Armstrong noen timer senere gikk ned stigen på utsiden av landingsmodulen, tok en pause for å beskrive hva han så, for så å sette foten ned på månen, var hans ord: ‘Et lite steg for et menneske, et stort sprang for menneskeheten’, kun en liten beskrivelse av hva alle følte. For øyeblikket var egentlig ubeskrivelig.

Det som hadde begynt som en iskald konkurranse om å være først, best og sterkest militært blant to supermakter, hadde endt i et øyeblikks forening av mennesket. Da vi hadde oppnådd noe som vi alle kunne samles om. Plutselig var jorden så liten, våre innbyrdes konflikter så ubetydelige.

Buzz Aldrin sa etter landing over radioen: ‘Dette er piloten på landingsmodulen. Jeg vil gjerne benytte denne muligheten til å be alle som hører på, hvor og hvem de enn er, om å stoppe opp et øyeblikk og tenke over de siste timers hendelser, og gi takk på sin egen måte’.

Trusselen om atomkrig og at fienden skulle erobre selve himmelen over en gjorde at romforskningen bokstavelig talt tok av på 60 tallet.

Det kan nok sies at hadde det ikke vært for den kalde krigen eller den annen verdenskrig for den saks skyld så hadde vi ikke kommet til månen i 1969. Kanskje hadde vi enda ikke vært der. Det er ofte slik at den trusselen som krig og store katastrofer medfører, gir oss den lille ekstra dytten som trengs for at vi skal realisere vårt fulle potensial og komme ett steg videre i vår utvikling. Hvem ville trodd at en bomberakett bygd av nazistene for å drepe flest mulig uskyldige mennesker, skulle danne grunnlaget for det fremkomstmiddelet som brakte oss til månen?

Slik kan det sees. Det kan selvfølgelig sees på andre måter også. Men at vi er i stand til å komme sammen og gjøre store fremskritt ut av vår evne til å ødelegge hverandre er et sikkert og positivt tegn.

Nå er det lenge siden Ørnen landet på månen. Romfart er blitt en litt mer vanlig affære. Vi er tilbake i vårt daglige liv her på jorden og i full gang med å gjøre de samme feilene som før. De fleste av oss tenker ikke så mye på de dagene for 40 år siden. Vi har sluttet å drømme.

Kanskje burde vi nå mer enn noen gang før gjøre som Buzz Aldrin anmodet, å stoppe opp et øyeblikk og tenke over det som hendte en sommerdag i 1969. På månen.

Det er på tide for mennesket å begynne å drømme igjen. Det er på tide for oss å vende tilbake ut i rommet og fortsette der vi slapp. Det er på tide å sette kursen for Mars. Den neste milepælen i vår historie. La oss bare håpe at vi ikke trenger noen ny kald krig for å komme dit.