ABC Nyheter

Den 26. mai 1991 styrtet et østerriksk passasjerfly i Thailand. Flyet ble trolig revet i stykker som følge av at motoren på den ene siden reverserte i en høyde av 9000 meter. En flymotor skal normalt reversere kun på rullebanen. Kanskje var det "datafeil" som var årsaken. Det er ikke mange andre alternativer. Rekonstruksjonen klargjorde at flygerne ikke hadde gjort noen feil. 213 passasjerer og en besetning på 10 møtte katastrofen i denne ulykken.

I februar 2007 passerte en gruppe amerikanske jagerfly – F-22 "Raptor" den internasjonale datolinjen, og opplevde at datasystemene kræsjet. Navigsjons-, kommunikasjons- og våpensystemene sviktet totalt. Dette er et av USAs mest sofistikerte våpen, og har vært under utvikling i 25 år. I dette tilfellet var de mer hjelpeløs enn en enmotors Cessna. Flygerne opplevde kanskje sitt livs mareritt, men ble hjulpet tilbake til utgangspunktet av tankflyene som fulgte med dem. Blant flere millioner linjer med programkode fant programmererne 2 – to – linjer med kode som måtte korrigeres.

Listen over lignende ulykker, uhell og nestenulyukker, både i luften, til sjøs og på landjorden er tilnærmet endeløs. Vi leser beretninger om fly som beskyter egne styrker, eller fredelige sivile, som følge av feil koordinater. Skal ikke mere til enn en finger som har trykket et feil tall.

Fra midten av 1900-tallet og frem til i dag, har verden opplevd en elektronisk revolusjon som ikke engang de aller sykeste hjerner kunne fantasere om i begynnelsen av forrige århundre. Fra de første hjemmedatamaskinene så dagens lys, begynte man å lage programmer som skulle gjøre hverdagen enklere for godfolk. Men allerede tidligere var elektronikken tatt i bruk, og den annen verdenskrig satte fart i utviklingen. Vi så utviklingen av radarsystemer og forskjellige overvåkningssystemer. Kunne være greit å vite hva en mulig fiende pønsket på! Jernbanen gikk over fra manuelt betjente semaforsystemer til elektronisk signalstyring. Selv i de minste fiskebåtene ble det motert datamaskiner som skulle følge fisken. Mye av dette skulle gjøre hverdagen tryggere og lettere. Vi snakket om det papirløse kontor. Ved overgangen til vårt hundreår hadde de fleste hjemmene sine egne datamaskiner. Enten de ønsket det eller ikke. Ikke alle betrakter den elektroniske utviklingen som noen velsignelse. Imidlertid er data blitt dagligdags i skolen, og i klasserommene. Når elevene begynte å få hjemmmeoppgaver som skulle løses ved hjelp av informasjon fra "nettet", måtte selv de mest konservative av oss bite i gresset. Damaskin måtte anskaffes for at barna skulle være i stand til å følge med i utviklingen.

Enhver som betaler sine regninger ved hjelp av PC'en, har tastet inn KIDnummer bestående av 20 siffer eller mer. Det forekommer at vi taster inn alle sifrene uten å slå feil, men ofte gir banken beskjed om at nummeret må tastes inn på nytt. Og vi trenger ikke være gamle, skjelvende oldinger for å slå krøll når vi ikke taster inn alle sifrene i riktig rekkefølge den første gangen. Eller den andre. En sprek og oppegående trettiåring gjør de samme feilene. Dette resulterer i at noen fortsetter å ta med seg giroene til banken for å få jobben gjort der, dersom banken fortsatt eksisterer i nærmiljøet. Og har banken forsvunnet, kan man jo ta drosje eller buss til nærmeste "bank-i-butikk", så får man seg jo en sithtseeing og ekstra utgifter på kjøpet.

Selv om KIDnummeret skal være en sikkerhet for at mottaker og kontonummer er korrekt, finnes ingen kontroll på beløpets størrelse. Beretninger om overføringer av 500 000 kroner i steder for 500 ser vi av og til, og selv om mottaker som regel er ærlig, så er ikke alle mottakere det.

Den papirløse hverdagen ser ut til å vente på seg. Med datamaskinenes inntog i hjem og kontor, er det blitt enkelt å produsere papir. Nå har riktignok selvangivelsen på papir begynt å forsvinne, riktignok etter at utvalg og forskjellige vesener har produsert siderike utredninger og innstillinger som ble distribuert i noen tusen eksemplarer. De fleste av oss er ikke i stand til å sjekke om ligningen faktisk er korrekt. Mediene har imidlertid blitt flinkere til å bedrive gravejournalistikk på godt og vondt, og finner ut at ligningen slett ikke er så pålitelig som vi har lyst til å tro.

For tiden er det mange som bekymrer seg om hvordan vi skal klare å gjøre datamaskinen tilgjengelig for seniorene, folk på 65 år og over, og som ikke tidligere har erfaring fra databehandling fra den tiden de var i arbeid. For mange kan det se ut som om dagens programmer er utviklet av 40-åringer for 40-åringer, og som ikke har hatt noen tanke om at en stor del av befolkningen, som kunnne være potensielle brukere, er ganske langt oppe i årene. For det å kunne bruke en datamaskin er riktignok for mange av oss å skrive brev, fylle ut skjemaer og betale regningene. Men det å ha en datamaskin innebærer så mye mer enn det. Kanskje kunne det være en tanke å starte utvikling av dataprogrammer for de over 70?

Kanskje disse eksemplene er enkle, lett gjenkjennnelige opplevelser for de fleste av oss. Mange har vel bare i liten grad litt peiling på hvilke nitidige kontroller programmene gjennomgår før de slippes løs på deg og meg. De "prøvekjøres" med alle mulige og umulige feil som en bruker kan enkes å taste inn i systemene. I tillegg kommer tidsfaktoren. I vissheten om at konkurrenten utvikler noe lignende, er det om å gjøre å komme først ut, og dermed opplever vi at programmene har "bugs" eller feil, som til tider kan være katastrofale. Vi hører om "datafeil" når saker og ting skjærer seg. Men programmene gjør ikke feil. De gjør bare det de er instruert om å gjøre. Det er programmereren, eller programmeringsteamet, som er syndebukken. Og som nevnt i begynnelsen av artikkelen kan "datafeil" føre til store katastrofer.

En 42 siders oversikt over små og store katastrofer, som følge av elektronikken, finner du under denne lenken. Hyggelig lesning på flyturen.

Og i mellomtiden kan vi jo vente på at en av verdens mektigste ledere skulle trykke på feil knapp...