ABCNYHETER

Tidligere forbundskansler Helmut Kohl kalte henne das Mädchen, jenta, da han utnevnte henne til minister for kvinner og ungdom 1991. Nå er Angela Merkel selv forbundskansler.

Ikke en åpenbar kandidat

Det var slett ikke gitt at Merkel skulle innta den absolutte topposisjonen i tysk politikk. Som en protestantisk kvinne fra det tidligere DDR møtte hun betydelig skepsis i det konservative, hovedsakelig katolske mannsdominerte kristeligdemokratiske partiet CDU og dets søsterparti i Bayern CSU.

Etter at CDU/CSU sammen med det liberale partiet FDP hadde styrt Vest-Tyskland fra 1982-1990 og deretter det forente Tyskland siden 1990 gikk de på et nederlag ved valget 1998. Folk var gått lei av mannen som mer enn noen annen var et symbol på gjenforeningsprosessen, Helmut Kohl. Sosialdemokratene SPD dannet koalisjonsregjering med De Grønne under ledelse av Gerhard Schröder. Helmut Kohl gikk av som CDU formann og Wolfgang Schäuble overtok vervet. Angela Merkel overtok den mektige posisjonen som generalsekretær. Det tok ikke lang tid før partiet var i hardt vær. CDU ble i 1999 rammet av en pengeskandale med svarte konti og det viste seg at selveste Kohl, som på det tidspunktet var æresformann var innblandet. Schäuble valgte å gå av som partiformann og Merkel, som var partiets nest mektigste, overtok ledelsen. Hun skjøv relativt raskt Kohl ut i kulden og gjennom sin effektive lederstil skaffet hun seg et rykte som en tøff og effektiv politiker. Selvsagt var ikke alle like begeistret.

Maktkampen om hvem som skulle være CDU/CSUs kanslerkandidat ved valget i 2002 var i full gang og flere fremtredende CDU og CSU-politikere nektet å godta Merkel. Det endte med et kompromiss der CSUs formann og ministerpresident i Bayern Edmund Stoiber ble utpekt til å utfordre Schröder. Valget resulterte i fornyet mandat for den rød-grønne koalisjonsregjeringen og kristeligdemokratene måtte finne seg i å fortsette i opposisjon. Schröder var en mer karismatisk retoriker enn Stoiber, og sistnevnte slet også med at han var lite representativ for den vanlige tyske velger. Bayern er en mer konservativ delstat og svært selvbevisste om sin egen identitet. Valgnederlaget styrket derimot Merkels stilling og hun samlet all makt i partiet ved også å overta som CDU/CSUs parlamentariske leder.

Befestet sin posisjon

Perioden som opposisjonsleder hadde Merkel benyttet godt. Den rød-grønne regjeringen var i store problemer etter flere dårlige resultater i landdagsvalgene i flere tyske forbundsland. Landdagsvalget i Nordrhein-Westfalen 22. mai 2005 resulterte i en seier for CDU og opposisjonen hadde dermed skaffet seg flertall i Bundesrat (Tysklands overhus). Den sosialdemokratiske partiledelsen anført av forbundskansler Gerhard Schröder og Franz Müntefering bestemte seg for å presse frem et mistillitsforslag mot sin egen regjering for dermed å utskrive nyvalg høsten samme året. Årsaken var å få testet om regjeringen fortsatte hadde velgernes tillit.

Når CDU og CSU samlet seg til felles presidiumsmøte 30. mai 2005 var det ingen tvil om hvem som skulle være unionspartienes felles kanslerkandidat. Angela Merkel ble enstemmig valgt og hadde befestet sin posisjon som soleklar partisjef.

Valget høsten 2005 var en thriller og endte i dødt løp mellom CDU/CSU som fikk 35, 2 % og SPD som fikk 34,2 %. Ingen av regjeringskoalisjonene fikk dermed flertall. Etter at valgresultatet forelå, startet umiddelbart de politiske tautrekningene. Det liberale FDP som samarbeidet med CDU/CSU i Kohl-regjeringene fikk et godt valg med 9 % og det nydannede partiet Die Linke, som består av gammelkommunister fra DDR og avhoppere fra SPD fikk 8 %. Det samme resultatet fikk De Grønne.

Ingen av de store partiene vil ha noe med Die Linke å gjøre, partiet som ledes av gammelkommunisten Gregor Gysi og Oskar Lafontaine som har vært både SPD formann og finansminister men som røk uklar med Schröder.
De mulige løsningene man diskuterte var storkoalisjon mellom CDU/CSU og SPD; en såkalt "trafikklyskoalisjon" av SPD, FDP og De Grønne, noe begge de sistnevnte partiene avviste eller en "Jamaica koalisjon" av CDU/CSU, FDP og De Grønne, noe sistnevnte parti avviste.

Selv om ingen av partiene var spesielt komfortable valgte man å danne en storkoalisjon av CDU/CSU og SPD. De hadde dermed sikret seg et solid flertall i Bundestag. Etter en knallhard maktkamp måtte Schröder innse at slaget var tapt og overlate embete som forbundskansler til Angela Merkel. Sosialdemokratene fikk derimot de vikige postene som utenriksminister og finansminister.

Sitter trygt

I tiden etter valget 2005 har CDU hatt en rolig periode preget av stabilitet og tillit rundt partiledelsen. Sosialdemokratene har på sin side spist flere partiledere og har først nå samlet seg om den sittende visekansler og utenriksminister Frank-Walter Steinmeier som kanslerkandidat.

Situasjonen er altså at kristeligdemokratene og sosialidemokratene regjerer sammen men kommer til å føre en tøff valgkamp når tyskerne går til valgurnene i september. Merkel er betydelig mer populær enn sitt eget parti og CDU oppnår fortsatt ganske gode valgresultater i lokalvalg og i det nylig avholdte EU-parlamentsvalget der de fikk 30,7 % mot kun 20,8 % for SPD. CSU, som kun stiller til valg i Bayern, har de siste 50 årene vært det dominerende partiet i den konservative alpestaten selv om de nå regjerer sammen med FDP.

Ingen partier ønsker seg en gjentagelse av valget for fire år siden hvor de ble tvunget inn i et skjebnefellesskap, men det kan fort bli utfallet nok en gang.

Merkel på sin side kan føle seg trygg på at flertallet av de tyske velgerne fortsatt ønsker henne som sin forbundskansler.

Trykk på navn i byline for å se flere artikler fra skribenten.