ABC Nyheter

Innen historietradisjoner bruker man ofte en komparativ undersøkelsesmetode, der man for eksempel sammenlikner det athenske demokrati og det moderne demokrati. Det athenske demokrati regnes for innført ved Solons reformer i 594 før Kristus, mens det moderne regnes for påbegynt ved den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1766 og videre den franske revolusjonen i 1789.

Vi mennesker har en tendens til å speile oss i fortiden, og i slike komparative undersøkelser blir det fokusert på likheter og ulikheter. Uten å gjenomgå dette i detalj, så har slike studier en tendens til å trekke fram stort sett de samme likhetstegnene, der spesielt ett av dem er spesielt. Det fokuseres nemlig på at demokrati i dag, for to hundre år siden og for 2,500 år siden er den ideelle styringsformen.

Denne teksten skal stille spørsmålstegn ved nettopp dette utsagnet, ikke om det er en likhet mellom det athenske og moderne demokrati, men fungere som en normativ tekst der det stilles spørsmålstegn om demokrati bør være den ideelle politiske styringsformen.

Når man diskuterer hvorfor man skal kjempe for demokrati, så er Robert A. Dahl blant dem som har utarbeidet en liste over dette. Oppsummert så hevdes det at i det demokrati, så unngår borgerne tyranni, har generelle rettigheter, har medbestemmelse, moralsk selvstyre, frihet, politisk likhet og demokrati verner for personlige interesser i tillegg til at demokratiske stater ikke kjemper innbyrdes mellom hverandre og at demokratiske stater synes å være mer velstående enn ikke-demokratiske stater.

Det finnes ingen bedre alternativ, hevdes det, og demokrati skal stå i et bedre forhold til grunnleggende menneskerettigheter enn det et ikke-demokratisk styre gjør. I tillegg så er det et folkestyre, der flertallet og ikke mindretallet styrer, noe sikrer en maktfordeling i tillegg til at det eksisterer rettssikkerhet og ulike rettigheter er stadfestet i lover og beskyttet av institusjoner.

Videre så blir det ofte hevdet at demokratiske verdier er i overensstemmelse med verdiene til alle de store religionene, noe som utelukkende skal være en fordel ettersom milliarder av mennesker forsøker å leve i tråd med disse religiøse retningslinjene.

Til tross for alt dette, som ved første øyekast kan virke som et ideelt politisk system, så har det likevel store mangler. Et av de største problemene er at demokrati ikke nødvendigvis kan sees i sammenheng med liberalisme, men snarer står i et spenningsfylt forhold. Dette indikerer problemer ettersom det moderne demokratiet er bygget på liberale verdier, som menneskerettigheter, politisk likhet, stemmerett og så videre. Slike verdier er som den amerikanske grunnloven tilsier, “We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness” (Den amerikanske uavhengighetserklæringen, 1776). Slike verdier er altså selvlegitimerende, de er selvforklarende og vil være det til enhver tid, og det synes utelukkende riktig at slike verdier og rettigheter skal være basis for alle styringsformer, fordi det er rettigheter hvert menneske er født med og følgelig har krav på.

Den motsigelsen som eksisterer kan best illustreres med det faktum at liberalismen utelukkende forsøker å sikre personlige rettigheter og verdier. En demokratisk stat, som er den institusjonen demokratiet blir knyttet til, må imidlertid fokusere på en kollektiv sikkerhet og utvikling. På den måten, så kan demokrati og liberalisme være forenelige i teorien, men aldri i praksis. For hvis en demokratisk stat skal sikre kollektiv sikkerhet, utdannelse, økonomisk vekst og velstand, så vil dette kreve en form for kontrollering og overvåkning av den offentlige så vel som den private sfære. På den måten står prinsippet om individualitet i et direkte motsetningsforhold til demokrati, fordi overvåkning og kontroll går på bekostning av individuelle rettigheter, som man regner for er naturgitte, selvforklarende og selvlegitimerende.

Det er farlig å ta utgangspunkt i at liberalismens grunnleggende rettigheter vil være utgangspunktet og idealet i all framtid, når man vet hvordan paradigmer og ideologier kommer og går. Samtidig er de som sagt selvlegitimerende, noe man ikke kan si om demokrati, som verken har gitt stor suksess eller vil være den ideelle styringsformen i framtiden. I hvert fall ikke med de åpenbare problemene som ulmer tett under overflatene. Tanken om at demokrati ikke er det politiske idealet er ingen radikal teori. Helt siden demokratiets fødsel for 2,500 år siden, så har ulike modeller vært forsøkt, både aristokrati, monarki, tyranni og kommunisme for å nevne noen.

I teorien så tenker gjerne de fleste av oss at kanskje det er liberalismens verdier som bør vike, og demokratiet innta sin plass som den ideelle styringsform. I teorien så er ikke dette en dum idé. Det virker rasjonelt at kollektivets og flertallets sikkerhet, helse og velstand må prioriteres dersom samfunnet skal utvikle seg framover. I praksis vil dette derimot ble helt omvendt. Samtlige av verdens 6,77 milliarder mennesker (mars, 2009: The population project) ville aldri ofret sin egen kone eller sin mann, sine barn eller andre familiemedlemmer for å redde et større antall fremmede mennesker. Det ligger nemlig i vår natur at et menneske har uvurderlig verdi. Derfor er det også paradoksalt at vi heller ville ha ofret to fremmede for å beholdt en av vårt eget kjøtt og blod, selv om det ikke er vanskelig å forstå hvorfor en vil gjøre noe slikt.

Hva som er riktig å hva som er galt er ofte noe som forandres parallelt med paradigmeskifter, men om man nå fokuserer på at naturretten er relativt grunnleggende, så må det moralske riktige svaret bli at man setter individuelle rettigheter, sikkerhet og velstand høyere enn kollektiv sikkerhet. På den måten kan man argumentere for at liberalismen alltid vil være en forutsetning for en politisk styringsform. Når da demokratiet synes å stå i et motsetningsforhold til dette, blir spørsmålet om demokrati skal være den ideelle styringsformen?

Liberalismens motsetningsforhold til demokrati er ikke det eneste problematiske elementet som må endres for at demokrati skal være fullegnet til en ideell styringsform. Demokrati er av definisjon et folkestyre, noe som betyr at flertallet styrer. Dette er av definisjon problematisk og ett av de største problemene ved demokratiet, for om flertallet alltid bestemmer, hvordan skal man da forsvare mindretallets interesser? Demokratiet fungerer i praksis som et flertallstyranni.

Dette kommer blant annet til utrykk i det offentlige rom, som er en sfære som tillatter oppfatninger som kan stride mot tidligere religiøse, ideologiske og politiske oppfattninger. Dette er en forutsetning for et demokrati, men problemet er at det i praksis er motstridende med liberalismen, fordi den borgerlige offentligheten får for stor makt. Enkeltindivider fratas muligheten for personlige og rasjonelle tanker, fordi det er flertallet som bestemmer. Det er viktig å ta hensyn til mindretallets interesser, men den nåværende måten å gjøre dette på, er å skaffe seg det økonomiske og kunnskapsmessige overskuddet som trengs for å delta i den politiske offentligheten. Problemet blir da at man har blitt en del av flertallet.

Som Tocqueville fant ut i 1835/1840, der han stiller spørsmålstegn ved både den folkevalgte forsamling og gjenvalg av presidenter og stortingsrepresentanter. Har ikke uttallige tilfeller vist at man da fokuserer på å bli gjenvalgt, slik at man styrer sin politikk i den retningen som gleder flertallet. Man oppgir dermed sin egen mindretallige mening på bekostning av flertallets. Og selv om flertallet bestemmer, så er det ingen logikk i at flertallet har riktig. En presiden som søker gjenvalg blir dermed en totalt irrasjonell person som oppgir sin egen frie vilje. Man blir styrt av flertallet.

Det samme gjelder lovgivende forsamlinger, som best representerer folkets vilje, og som dermed er utsatt for flertallets tyranni. Hvordan skal et parti med kun én representant på Stortinget, eller et som ikke er på stortinget i det hele tatt, få gjennomslag for sine ideer. Kjemper ikke miljøpartiet for rettigheter som er verdt å fokusere på fordi de ikke har flertallets interesser i bakgrunnen fordi flertallet er kapitalister som vil oppleve en økonomisk nedgang for å leve i tråd med miljøpartiets retningslinjer?

Det finnes heldigvis enkelte demokratiske institusjoner som ikke blir tyrannisert av flertallet. Den amerikanske høyesterettsdomstolen er blant disse. Domstolen er den eneste institusjonen som kan vurdere lover for ukonstitusjonelle og kan på den måten forhindre tyranni. Dette er også mulig fordi høyesterettsdommere blir valgt for livstid. Man slipper dermed å føre en politikk som gagner folk flest, men kan imidlertid fokusere på hva som er riktig eller galt i tråd med menneskerettighetene og endre lover som går på bekostning av disse.

Kommunismen gjorde et forsøk på å ta en annen retning mot demokrati der man ikke ble påvirket av de enorme sosiale ulikhetene etter den industrielle revolusjonen og ikke ble tyrannisert av flertallet. Om kommunismen hadde fungert i praksis i stedet for å ta livet av 100 millioner mennesker, så ville heller ikke løsningen vært å oppheve eiendomsretten og følgelig eierskapet til produksjonsmidlene. Mennesker har gjerne like forutsetninger og rettigheter jamfør naturretten, men dersom proletariatets diktatur hadde blitt gjennomført, og de sosiale forskjellene hadde blitt ujevnet, så hadde det eksistert en moralsk likhet.

Dersom alle hadde vært like, vill ingen meninger ha større vekt enn andre. Det vil igjen si at flertallets mening blir bestemmende, og at det er den riktige meningen. På den måten så opphever man selve ideen om fri vilje og tankefrihet, slik at naturrettslig likhet og sosial likhet er ikke det samme.

Vi må akseptere at det finnes ulikheter blant mennesker, det vil det alltid være. Hovedutfordringen er å ha et politisk styringssystem som tar hensyn til disse ulikhetene, og ikke fokuserer på flertallets interesser å forsvare dette med å si at det alltid vil eksistere misfornøyde samfunnsgrupper.

Jeg tror Robert A. Dahl har riktig. Per nå eksisterer det ingen politiske system som er bedre enn demokratiet, men forhåpentligvis vil du nå tenke at det ikke betyr at demokratiet i dagens utgave er riktig.

Er det ikke mulig å velge politikere indirekte, slik at de slipper å fokusere sin politikk på de som vil støtte personen ved neste valg? Er det ikke bedre å fokusere på et knippe personer som har de riktige moralske, kunnskapsmessige, praktiske og liberalistiske forutsetningene for å kunne ta politiske avgjørelser? På den måten ville man ikke hatt et folkestyre der man valgte politiske representanter, men at en liten gruppe mennesker med antatte forutsetninger utgjorde en kvalifisert gruppe til å ta politiske avgjørelser i tråd med liberalismens menneskerettigheter, som ikke ble påvirket av flertallets tyranni og der det eksisterte en form for rettsikkerhet der man sikret at disse personene ikke ble eneveldige uten mulighet for å redusere makten.

Problemet er komplekst, men det er vel en diskusjon som er verdt å igangsette ettersom demokratiet ikke kan sies å være den ideelle politiske styringsformen ut i fra at liberalismens verdier skal være grunnleggende.