ABCNYHETER

Nina Karin Monsen har vunnet Fritt Ord - prisen på bakgrunn av sitt engasjement mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Institusjonen Fritt Ord ble stiftet i 1974 med det formål å ”verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord” (Fritt Ord, formålsparagrafen, paragraf 2). Prisen er nå på svimlende 400 000 tusen kroner. Avgjørelsen om å tildele Monsen prisen har vakt forargelse blant homofile, og det diskuteres nå heftig i diverse nettfora om hvorvidt det var riktig å tildele en så omdiskutert forfatter som Monsen denne prisen. Siden Monsen skrev sine kronikker, har den nye ekteskapsloven blitt innført. I det følgende skal jeg belyse Monsens argumentasjon nærmere, og lufte mine egne tanker om ekteskapsloven.

>Det hellige ekteskapet?

Nina Karin Monsen tok magistergraden i filosofi i 1969, pussig nok på en avhandling om logikkens grunnlagsproblemer. Hun er i tillegg katolikk. I en rekke kronikker, publisert både i aviser og bokform (Kampen om ekteskapet og barnet) argumenterer hun for at hele ekteskapsinstitusjonen, slik den har vært praktisert før den kjønnsnøytrale ekteskapsloven trådte i kraft, nå har mistet sin gyldighet. Utelukkende på grunn av den nye ekteskapsloven, der homofilt ekteskap sidestilles med heterofilt ekteskap. Hun hevder at hennes eget ekteskap ugyldiggjøres fordi homofile nå også får lov til å ta del i den samme institusjonen. I ”Er ekteskapet en anakronisme” skriver hun:

”Det nye ekteskapets vektlegging av kjærlighet og seksuell orientering krenker og latterliggjør det kristne ekteskapsbegrepet og fratar kristne retten til å utøve sin kristendom i det offentlige rom. Den kristne vielsen er tusenår gammel tradisjon. En lignende krenkelse vil ramme muslimer og jøder. Alle blir nå seksuelt orientert gift. Men homofil praksis er fremdeles synd i de fleste religioner, enten partene er samboere, partnere eller gifte. Det kan ikke den humanetiske regjeringen endre.”

Før vi kikker nærmere på det uuttalte homofobiske i Monsens kronikker, ønsker jeg å gå litt nærmere inn på selve ekteskapet. Spørsmålet jeg vil stille, er: Hvorfor skal de kristne ha monopol på ekteskapet, og er egentlig ekteskapet så hellig som Monsen vil ha det til?

Folk har giftet seg til alle tider. Lenge før tømmermannen fra Nazareth var et glimt i sin fars øyne. Vikingene giftet seg også, lenge før kristendommen kom til landet. Over hele kloden, i uminnelige tider har folk giftet seg, enten de har vært jøder, kristne, muslimer, hinduister, buddhister eller taoister. Romerne giftet seg og grekerne giftet seg. Bruken av giftering er forresten en romersk oppfinnelse, ikke en kristen. Og i noen kulturer gifter menn seg med èn kvinne, i andre flere. Det finnes endog kulturer der kvinner kan ha flere ektemenn. Faktum er at det i historisk tid knapt har funnet sted en eneste kultur der ekteskapet i en eller annen variant ikke har eksistert. Mon tro hva Monsen mener om alle disse variantene av ekteskapsinstitusjonen?

At ekteskapet i historisk og global sammenheng er, og har vært, noe helt annet enn det kristne ekteskapet, ble vektlagt i lovforslaget til den nye ekteskapsloven. I kronikken ”Ekteskapets ensretting” avfeier Monsen hele argumentet i en håndvending, åpenbart uten å ha tatt til seg dette argumentets enorme omfang og gyldighet. Hvem tror hun egentlig at hun er? Hvem tror hun egentlig at vi er?

Monsens navlebeskuing synes ingen ende ta. Monsen påstår at den utvidelsen av ekteskapsbegrepet som den nye ekteskapsloven medfører, virker diskriminerende i forhold til det heterofile ekteskapet, i den forstand at det heterofile ekteskapet nå ikke lenger vil være ”like mye verdt”. Man må spørre seg: Hvorfor spiller det så stor rolle hva de andre gjør? Hvordan kan det de andre gjør ugyldiggjøre hennes ekteskap? I god homofobisk, kristen tradisjon er det de andre gjør i sine private hjem, på tinghuset når Monsen ikke er tilstede, en torn i Monsens øye. Argumentet om at å tillate homofile ekteskap på sett og vis vil forringe gyldigheten av det heterofile ekteskapet er så dumt som ethvert argument overhode kan bli, for det forutsetter allerede som basis at homofilt samliv er ”uhellig”, i motsetning til det heterofile, som er ”hellig”. Og dermed er argumentet, som majoriteten av Monsens argumenter, religiøst allerede i utgangspunktet! – og i Monsens hode går det religiøse perspektivet først. Som hun skriver i kronikken ”Grunnlovsstridig ekteskapslov”:

” Ingen prest kan velsigne det nye ekteskapet uten å fornekte sin tro. Han eller hun kan ikke velsigne en ekteskapsinngåelse som klart motarbeider den kristne tro. Velsignelsen må i så fall helt løsrives fra ekteskapsinngåelsen. Uansett hvordan man snur og vender på det, blir kristen tro henvist til det private hodet”.

Utover det absurde i at Monsen faktisk mener at kristen tro ikke skal være henvist til det private hodet (for i min enfoldighet trodde jeg religion var en privatsak), er jeg nødt til å registrere at ifølge Monsen skal resten av samfunnet, disse stakkars åtti – nitti prosentene av oss som overhode ikke er religiøse, føye oss etter det lille mindretallet som er religiøse, og som samtidig støtter Monsens og den katolske kirkes syn på homofili. Som jeg allerede har påpekt, så har ikke kristendommen i historisk og globalt perspektiv noe monopol på ekteskapet. Problemet med Monsens argumentasjon er at hun på religiøs basis erklærer ekteskapet som hellig, og hun gjør det på uuttalte, ikke-analyserte, dypt homofobiske premisser som hovedsakelig er religiøse. I sistnevne kronikk, sier hun:

”Hvorfor skal erotiske følelser, for enkelte svingende sådanne, hos et lite fåtall, ha avgjørende konsekvenser for lovgivningen for det store heteroseksuelle flertallet som ikke pendler seksuelt?”.

Som i ”Er ekteskapet en anakronisme” argumenterer hun gjennom hele kronikken ut fra det samme uuttalte, ikke-analyserte, homofobiske premisset; At homofili i seg selv grunnleggende og utelukkende dreier seg om seksuell lyst, mens alt som har med kjærlighet, pliktfølelse og ansvar er totalt fraværende hos samtlige utøvere av denne ”spesielle seksuelle praksisen”, som hun kaller den i en annen kronikk. Kronikken ”Følelser og Politikk”, publisert i Vårt Land, er basert fra første til siste setning på den samme fordommen. I ”Misforståelser og Uvitenhet” (en fantastisk tittel, forresten) skriver hun:

”Etter min mening bør ekteskapsinstitusjonen ikke baseres på utflytende, skiftende, mangfoldig seksuell legning”, og i ”Politiske Roteringer”: ”Homofile står ikke for avholdenhet og monogami. De har i årtier, sammen med bohemene, hippiene og blomsterbarna stått for seksuell frihet”.

For homofile og bifile er jo ute av stand til å være trofaste og stabile i et parforhold, må vite. Slik er det i hvert fall i Monsens univers, der de homofile som gruppe utgjør et slags moderne Sodoma og Gomorra, en verkebyll av umoral på samfunnets ellers så velstelte rumpe. I bunn og grunn hviler hele Monsens syn på den nye ekteskapsloven på hennes syn på homofili, som en synd mot Gud og naturen. At man skal få Fritt Ord - prisen for noe sånt, er for meg helt ubegripelig.

Barna

Jeg støtter ikke Monsens syn på ekteskapet. For min del må homofile gjerne få lov til å gifte seg så mye de vil. Når det gjelder synet på adopsjon er jeg ikke direkte uenig med Monsen, i den forstand at jeg mener hun har funnet fram til riktig konklusjon. Selv en blind geit finner av og til fram til trauet. Jeg tar likevel sterk avstand fra argumentene hennes, som, akkurat som i forhold til synet på ekteskapet er et sammensurium av fordommer, ulogiske slutninger basert på de samme uutalte fordommene, pyntet på med en del reelle, gyldige argumenter.

En lesbisk jente spurte meg en gang på et utested om jeg ”støttet homofiles rett til å adoptere”. I forfjamselsen og den gryende irritasjonen svarte jeg ”nei”. Etterpå visste jeg jo (som vanlig) hva jeg burde ha svart: ”Vel, dersom du allerede i spørsmålsformuleringen påstår at de har rett til å adoptere, hvorfor spør du meg da?”.

Begge sider i debatten bruker ladet språk, så om den saken er ikke Monsen alene. Kanskje burde jeg heller ikke sagt det jeg etterpå tenkte, men heller svart som sant er at ”nei, for ingen har noen rett til å adoptere”. Voksne som ikke er i stand til å produsere avkom på egen hånd har ingen rett til å få barn. Naturen har spilt dem et puss, men det har ikke storsamfunnet noen ”plikt” til å rette opp i. Ikke engang voksne som er i stand til å produsere sitt eget avkom har ”rett” til å få beholde barna de har produsert. Dersom de ikke tar hånd om dem, så har storsamfunnet derimot rett til å ta dem fra dem.

De eneste som har rettigheter i denne sammenhengen, er de foreldreløse barna selv, som har rett til så gode, trygge oppvekstvilkår som mulig. De mer oppegående i homobevegelsen som kjemper for ”retten til å adoptere” har lært seg å presentere argumentet som ”retten til å bli vurdert på lik linje som heterofile, når det gjelder adopsjon”. For noe annet ville jo være ”urettferdig”, må vite.

Men også en slik presentering av et krav blir absurd når ingen har noen rett til å adoptere i utgangspunktet. Med andre ord; ”Retten til å bli vurdert på lik linje som heterofile når det gjelder adopsjon” er et meningsløst krav når heller ikke de heterofile har noen ”rett” til å bli vurdert som adoptivforeldre. Samfunnet tillater at noen får adoptere. Ikke fordi de har rett, men fordi de får lov, fordi vi aksepterer det, fordi barna har rett til trygge oppvekstvilkår, på barndommens egne premisser, ikke de voksnes, enten de være hetero eller homo. Og det blir meningsløst å klage over at ”andre får lov, hvorfor får ikke vi?”, da en slik klagesang også innebærer å pukke på en rett man i utgangspunktet overhode ikke har. Spørsmålet er om man skal tillate homofile å adoptere eller ikke, og i så måte må man vurdere det opp mot barnets rettigheter, og hva som er best for barnet .

Og det er på denne basisen, barnets rettigheter, vi må vurdere Monsens argumenter mot å tillate homofile å adoptere. Monsen holder seg for god til å presentere argumentene sine fra barnets ståsted. I stedet snakker hun om ”handikappede barn” og ”konstruerte barn”. Monsens fokus er ikke barnets velferd og oppvekstvilkår, men samfunnets utvikling.

I ”Misforståelser og Uvitenhet” skriver hun: ” Naturens orden dreier seg om langt mer enn sex. Ikke minst om kommunikasjon og barns forståelse av verden. Når heterofile gifter seg står en brud og en brudgom ved alteret. Om enkjønnede par skal kunne gifte seg finnes ingen av delene. Ingen holder brudebuketten. Heller ikke begrepene mor eller far gir lenger mening. I lovforslaget heter det medmor, men begrepet medfar er ikke brukt. Og hvem skal være bestemor og bestefar, tante og onkel, nevø og niese? Hvis en kvinne i en enkjønnet relasjon, "får" barn med en kvinne som mottar assistert befruktning og den første adopterer dette barnet, og hun deretter skifter seksuell legning og får egne barn med en mann, er hun da mor eller far til sitt første barn?”

Monsen vektlegger ikke barnets oppvekstvilkår utover det at barnet kommer til å ha ”foreldre” som garanter lever utagerende, seksuelt eksperimenterende liv (eller noe i den dur), det hun vektlegger er det ”kaoset” hun mener kommer til å oppstå i selve samfunnsstrukturen. Monsen har noen poeng. Hun påpeker at en ”medmor” aldri kan bli en far, og at en ”medfar” aldri kan bli en mor. Det er korrekt. I stedet for å skrive side opp og side ned med en nedlatende holdning til homofiles umoralske livsførsel, burde hun heller fokusert på dette ene: Mennesket er ikke en konstruert skapning. Vi er et biologisk vesen som har vært på denne planeten i 35 000 år, i vår nåværende form. Biologien endrer seg laaangsomt!

Politiske og sosiale strukturer endrer seg derimot raskt, til tider omtrent over natta. I titusener av år har avkom blitt til ved at far har sprøytet et frø inn i mor, og i de fleste tilfellene har han blitt værende, i hvert fall i noen år, etter at barnet har kommet til verden. Vi har ingen grunn til å tro at dette mønsteret er uten betydning for hvordan vi utvikler oss som mennesker, gjennom de første barneårene. Vi har ingen grunn til å tro at en ”medmor”, selv om hun kanskje (eller endog sannsynligvis) vil være mer omsorgsfull enn den biologiske faren, vil kunne være like viktig som en far for barnets mentale og følelsesmessige utvikling.

Dette emnet er altfor stort til å omtale i en (nå altfor lang) kronikk, og derfor er det trist Monsen ikke gjorde det i noen av sine, men uansett; Barnets hjerne er som en svamp. Den formelig suger til seg alle inntrykk, og disse er, i tillegg til den biologiske basisen, fundamentet for barnets personlighetsutvikling. Når vi da vet at det i titusener av år har vært slik at en far har vært tilstede, sammen med mor, når vi vet at barnets emosjonelle og kognitive utvikling baseres i stor grad på det barnet ser rundt seg, hvordan kan vi da tillate oss å tukle med dette?

Vi kan tukle så mye vi vil med samfunnsstrukturen, men biologien bør vi la ligge. Vi vet, for eksempel (og dette er bare ett av ti tusen mulige eksempler) at barnet går gjennom en ødipal fase i alderen mellom tre og seks. I denne perioden er barnet i konflikt med sine foreldre, og i en gryende seksuell oppvåkning. Barnet orienterer seg seksuelt (i de tilfellene det dreier seg om et heterofilt barn, altså i bortimot 90% av barna) mot den voksne av motsatt kjønn. Forelderen av samme kjønn oppfattes som en konkurrent. Alt dette foregår på et ubevisst plan, og er en viktig del av barnets følelsesmessige utvikling. Slik er det også i forhold til resten av barnets følelsesmessige utvikling; Barnets utvikling skjer i samspillet mellom mor, far og barn. Spørsmålet man kan stille seg er; Med hvilken rett kludrer vi med dette? Man kan ikke si til et barn at ”aha, du lurer på hvorfor mamma kysser tante Torill av og til, det er fordi vi er kjærester det, gullet. Du liker det ikke? Nå må du ikke være så fordomsfull, da…”.

Barnet tenker ikke prinsipielt. Barnet føler. Og det barnet føler blir en viktig del av barnets personlighet. En liten gutt trenger en far, fordi han en gang skal bli en mann. Han skal ikke bli en kvinne som har inntatt den samme seksuelle og følelsesmessige posisjonen i forhold til kvinner som det de fleste menn gjør. Hun kan derfor ikke tilby ham det han trenger av impulser, samme hvor ”guttete” hun ellers skulle føle seg. Hun er ekskludert og ”diskriminert” utelukkende på bakgrunn av sitt kjønn. Akkurat det er jo noe vi voksne ikke har lov til å gjøre. Det er ikke kosher. Men barn kan, og skal, gjøre det, for de tenker ikke prinsipielt, de føler. Å skulle tro at biologien holder følge med samfunnsutviklingen, er latterlig.

Nå er det nå engang slik at det ikke alltid er noen far med bildet. De har hatt en historisk tendens til å stikke av, eller krepere i krig. Mor har heller ikke alltid vært tilstede opp gjennom oppveksten. Inntil doktor Semmelweiss fant på å vaske hendene for et par hundre år siden, døde hun gjerne i barselseng. Som regel ble det ”folk” av ungene likevel. Jeg tror altså ikke at det er noen absolutt krise å vokse opp uten far eller mor, og med en ”medmor” eller ”medfar” med i bildet. Men ideelt er det ikke. Sånn jeg ser det kan man nå, ettersom man tillater homofil adopsjon, like gjerne tillate enslige å adoptere (vel, det er tillatt allerede, men skjer ikke så ofte). Det følelsesmessige bidraget to mødre kan tilby, kan man like gjerne få fra en enslig mor.

Og det gjør det selvfølgelig prinsipielt betenkelig å tillate enkjønnede par å adoptere, med tanke på at det er barnets rettigheter som skal sitte i høysetet, ikke de voksnes. Jeg skulle ønske Monsen hadde skrevet noe om dette, i stedet for å henge seg opp i ekteskapets ”hellighet”, ”kaos” i samfunnsstrukturen og en haug diffuse moralske, religiøse retningslinjer som man verken kan ta eller føle på, og som i hvert fall ikke har noe med reell etikk å gjøre. Da ville kronikkene hennes kanskje hatt en verdi.

Det frie ord

Problemet med Fritt Ord er ikke at de tildeler prisen til en person med politisk ukorrekte meninger. På flere områder så er det de politisk ukorrekte som faktisk har rett. Problemet ligger heller i at Fritt Ord åpenbart ikke stiller særlige krav utover det at prisvinneren har ”stimulert den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord”. Å benytte seg av ytringsfriheten, også på områder som er omdiskuterte, og der mange ikke våger å si det de tenker, av frykt for å bli stemplet av den venstrevridde selverklærte moralske autoriteten, av angst for å hetses av det politisk korrekte, men akk så tanketomme elite – diktaturet, er prisverdig.

Men det holder ikke å bare hyle i moralsk forargelse. Ens argumentasjon må være logisk, tufta på sunne, etiske prinsipper, ikke en sammensausing av religiøse fordommer og en klype reell etikk.

Hvorfor har det plutselig blitt prisverdig i bokstavlig forstand å argumentere for noe som helst på religiøst grunnlag? Reagerer vi ikke alle med vantro og avsky når Taliban kommer luskende med burkaene sine for å tre dem ned over hodet på intetanende kvinner? Det burde være innlysende at enhver person som baserer, enten vedkommende selv er klar over det eller ikke, hele sin argumentasjon basert på religiøse tvangstanker og fordommer, ikke har gjort seg fortjent til å vinne så mye som et Flax-lodd.

Nina Karin Monsen er ikke en verdig vinner av prisen. Ikke fordi hun mener noe upopulært, men fordi argumentene hennes er så uendelig elendige. Likeså elendige som resten av hennes miserable forfatterskap.

Hvis noen syntes denne siste karakteristikken var ”over streken”, så vil jeg påpeke at den var mye mildere enn mye av det Nina Karin Monsen har sagt om homofile. Og hun vant endog en pris for det. ”Den uredde bruk av det frie ord” og alt det der.