Samværssabotasje med døden til følge
Barn har rett til samvær med begge sine foreldre selv om de ikke bor sammen, men samværsretten er i realiteten underlagt bodstedsforelderens "goodwill"
Tekst:
Med direkte henvisning til ”Christoffer – saken”, hvor en 8 år gammel gutt døde som følge av langvarig mishandling, fordi ingen offentlige instanser meldte ifra verken til barnevernet eller til guttens far, bør ethvert oppegående menneske stille seg spørsmålene: Hvordan kunne dette skje, og hvordan skal man unngå at det skjer igjen?
Faren hadde i utgangspunktet samvær med sønnen sin annenhver helg, noe som fungerte helt fint. Christoffer hadde fått diagnosen ADHD, hvilket medførte at han ble urolig, ukonsentrert og til tider utagerende, og derved ble satt under medisinsk behandling med Ritalin.
Plutselig nekter moren gutten samvær med faren, og begrunner dette med at ”han blir så urolig”.
Moren kunne altså nekte barnet lovfestet samvær med sin far, til tross for at hun visste at guttens problemer kom som følge av ADHD, uten at noen reagerte.
Det som i realiteten skjedde i dette konkrete tilfellet var at guttens sikkerhetsnett ble alvorlig svekket, ene og alene fordi faren, uten grunn, ble nektet samvær med ham av moren.
Hadde samværet vært gjennomført regelmessig, ville faren kunne grepet inn og fått overført omsorgen til seg – og Christoffer kunne ha vært i live i dag.
Dette faktum bør få ALLE til å erkjenne at ”barnets beste” er en lov om foreldre og barn som i utgangspunktet anerkjenner begge foreldrene på likeverdig grunnlag, og at likeverdet mellom foreldrene opprettholdes etter et evt. samlivsbrudd, selv om foreldrene avtaler en skjevdeling av omsorgen for barnet.
Foreldre/ verger er nemlig barnas beste sikkerhetsnett, fordi det offentlige varslingssystemet i mange tilfeller svikter fundamentalt – slik denne saken så altfor tydelig viser.
Kompetansen hos de som jobber i de offentlige instansene er i mange tilfeller lav, politiets ressurser er begrenset, og kvalitetssikringsrutiner i rettssystemet er dessverre mer eller mindre fraværende i saker som gjelder barn.
Det antydes at kun 10 % av de sakene som i dag behandles av domstolen kan karakteriseres som risikosaker. I de andre sakene er begge foreldrene ansett som normaltfungerende og skikket til å ha omsorgen for barnet. Det vil si at 90 % av de ressursene som i dag brukes på å forlike eller dømme foreldre til en konflikt- og risikofyllt skjevdelsløsning, kunne blitt frigjort til å utrede risikosakene.
Samværssabotasje genererer kort- og langsiktige fysiske og psykiske problemer hos voksne og barn, og er et alvorlig samfunnsproblem på lik linje med vold.
Argentinere og briter i ordkrig om Falklandsøyene
Pengesedler varmer fattige ungarere
Lesernes kommentarer
Anne Merethe Baardvik
21. april 2009 - 20:40
Hei Renate
"Det antydes at kun 10 % av de sakene som i dag behandles av domstolen kan karakteriseres som risikosaker. I de andre sakene er begge foreldrene ansett som normaltfungerende og skikket til å ha omsorgen for barnet. Det vil si at 90 % av de ressursene som i dag brukes på å forlike eller dømme foreldre til en konflikt- og risikofyllt skjevdelsløsning, kunne blitt frigjort til å utrede risikosakene."
Er interessert i tallene dine..har du referanser?
Heidi Renate Bahr
22. april 2009 - 8:16
Tall og referanser
Tallene er hentet fra psykolog Knut Rønbecks egne uttalelser i henholdsvis Domstolsadministrasjonens rapportserie 1/2006 ”Rettsmøter under saksforberedelsen i barnefordelingssaker” s. 9 og artikkelen ”Enighet i 4 av 5 barnekrangler” I Aftenposten.no 07.12.08.
Imidlertid rapporterer mange foreldre om at forlik er inngått under press, noe der det er advart mot å gjøre, og derved blir det ikke riktig å hevde at det blir enighet i 4 av 5 barnekrangler. – Mange rettsforlik viser seg å ikke være holdbare, og sakene kommer derfor relativt raskt tilbake som en endringssak.
I følge statistikken er det om lag 2000 foreldre som skiller lag hvert år, hvorav ca. 10 % av disse får en rettslig behandling av barnefordelingstvisten. Vi snakker da om ca. 200 saker hvert år.
Dersom det hadde blitt inngått holdbare forlik i 80 %, og avsagt dommer i 20 % av disse sakene, ville tallet på antall barnefordelingssaker holdt seg mer eller mindre konstant på 200.
I artikkelen ”Enighet i 4 av 5 barnekrangler” fremgår det at Trondheim tingrett pr. desember 2008 hadde fått inn 77 barnefordelingssaker. Det er 68 tingretter i Norge, og hvis man antar at det i gjennomsnittlig behandles 60 barnefordelingssaker i hver tingrett pr. år, utgjør dette 4080 barnefordelingssaker i året. Altså over 20 ganger så mange saker som statistikk og psykolog Knut Rønbecks påstander skulle tilsi, hvilket nødvendigvis må bety at det slett ikke blir enighet i 4 av 5 barnekrangler.
Når så mange barnefordelingssaker skal behandles innenfor en akseptabel tidsperiode, er det logisk å trekke den slutningen at kvaliteten det arbeidet som gjøres er av dårlig kvalitet, og at det derved går på rettssikkerheten løs.
Det hevdes at antallet barnefordelingssaker hos norske domstoler økte med 50 % fra 2001 – 2006. Psykologekspert Katrin Kock har på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet gjennomført en evaluering av de nye saksbehandlingsreglene. I rapporten som ble fremlagt den 11.02.08 hevdes det at halvparten av økningen sannsynligvis skyldes de nye saksbehandlingsreglene. Mindre mekling og flere fedre som krever sin rett, blir også trukket frem som årsaker til økningen. - Og hvis denne trenden fortsetter vil kapasiteten hos den enkelte domstol om kort tid være sprengt.
Hensikten med å innføre ”Konflikt- og forsoningsmodellen” var fordi det er bred faglig enighet om at barn tar skade av foreldrenes langvarige konflikt om dem. Men så lenge vi har en lov om foreldre og barn som i utgangspunktet ikke anerkjenner foreldrene på likeverdig grunnlag, vil barnet kunne brukes som maktbrikke og inntektskilde – til stor skade for både barn, foreldre og samfunnet som helhet.
Dagens lov om foreldre og barn er ikke til barnets beste, og ikke i samsvar med FNs barnekonvensjon.
Dersom utgangspunktet var at begge foreldrene ble anerkjent på likeverdig grunnlag, ville man kunne redusere antall barnefordelingssaker med ca. 80 % - hvilket hadde blitt en økonomisk og mental gevinst for familien, det offentlige og rettsapparatet.
Kjetil Hansen
28. april 2009 - 15:38
Hør, hør! Men hva gjør barnas egen minister med dette da? INTET!