ABCNYHETER

Mye har blitt sagt og skrevet om dette emnet de siste ukene, av journalister, samfunnssynsere, og fra politisk hold. Så mye at mange nå har blitt lei hele denne debatten, som begynte med den unge Sandnes-kvinnen Keltoum Missoums ønske om å både jobbe i politiet, og samtidig bruke hijab. I tillegg til å utfordre prinsippet om politiuniformens trosmessige og politiske nøytralitet, forarget hijabforkjemperne i hvert fall en feminist; Karita Bekkemellem mente at hijab var sterkt kvinneundertrykkende, og sammenlignet det med kjønnslemlestelse. Debatten om hvorvidt man skal tillate hijab eller andre religiøse plagg som en del av politiuniformen, er nå lagt død. I debatten synes man nå å bevege seg inn i en langt større diskusjon, om innvandrere, integrering og islam generelt, nok en gang anført av Siv Jensen og Fremskrittspartiet.

Noe overraskende kastet Arbeiderpartiet seg også inn i debatten, med det resultat at det nå virker som om partiene på Stortinget nå knives om å være ”tøffest” i forhold til ”radikal islam”, hva nå enn det er. Dette hodeplagget åpnet dermed slusene for en mer generell debatt. Derfor tror jeg det er viktig å gå tilbake til debattens utgangspunkt, og vurdere hijabens plass i det norske samfunnet, i forhold til prinsipper vi holder hellige: Trosfrihet, ytringsfrihet, og rettssikkerhet. Hijaben er nemlig et godt eksempel på de problemstillinger som oppstår i forhold til møtet mellom vår sekulariserte, vestlige kultur, og kulturer fra Midtøsten, og også i forhold til hva som skjer når våre egne prinsipper kommer i konflikt med hverandre.

Koranen

Det er åpenbart at tradisjonen om tildekking hviler på en historisk tradisjon der kvinnen betraktes som objekt! – og svært lite annet. De jentene og kvinnene i Norge som bruker hijab, sier at de gjør det ”for Gud”, og fordi Koranen påbyr dem å dekke til håret. Motstandere av hijab gjentar ofte at Koranen selv ikke sier noe om hijab. Begge sider tar feil. Koranen selv er noe diffus når det gjelder dette med tildekking, og det ligger ikke noe eksplisitt påbud om å dekke til verken ansikt eller hår med slør, som i Koranen ikke kalles verken hijab eller niqab. Til sammen omtaler Koranen ”tildekking” bare tre ganger, og da typisk slik: ”Og si til kvinnen at de skal vende blikket ned, og vokte sin sømmelighet; at de ikke skal vise sin skjønnhet utenom det som det er naturlig å avsløre; at de skal dra sine slør over sitt bryst og ikke vise sin skjønnhet annet enn til sine ektemenn…” (Koranen 24:31). I tillegg kommer andre vers, som klargjør at kvinnen ikke skal kle seg som en mann, at de bør dekke seg, slik at de ikke blir overfalt (Koranen 33:59), og det vises også til tradisjonen, fortellinger om profeten Mohammeds liv (hadith). Ifølge Koranen måtte de troende menn, dersom de skulle snakke med profetens egne koner, gjøre det gjennom et slør, da dette innebar mer ”renhet” både for mennene og profetens koner (Koranen 33:53), og det er dette sløret som omtales som hijab i Koranen.

Muslimer, både menn og kvinner, sier selv at kvinnens tildekking er til hennes egen beskyttelse. Ved å dekke seg til, beskyttes hun mot menns blikk. I tillegg beskyttes mannen, da han ved å slippe å distraheres av kvinners skjønnhet lettere kan holde sin sti ren, og ikke la seg ledes vekk fra Gud ved å synde. Kvinnens tildekking gis dermed en dobbel funksjon, kvinnen påføres en dobbel plikt. I et historisk perspektiv er denne tolkningen av Koranen forståelig, men hvordan skal vi forholde oss til dette i vårt moderne samfunn?

All kulturrelativisme og gjensidig forståelse til side: Det er åpenbart at hijaben i et moderne perspektiv ikke kan tolkes som annet enn et kvinneundertrykkende plagg. Kvinner som selv bruker hijab sier at de ”dekker seg for Gud”, men det medfører ikke riktighet, dersom man ser på hvilke Koran-tolkninger som ligger til grunn. Disse tolkningene er ikke moderne, de tilhører den islamske tradisjonen og er gjort av de lærde, fra århundrer tilbake. Det er åpenbart at tradisjonen om tildekking hviler på en historisk tradisjon der kvinnen betraktes som objekt! – og svært lite annet. Tolkningene av Koranen og tradisjonen gjør det klart at kvinnen dekker seg til, ikke for Gud alene, men for mannen for Gud. Ved å påby henne å dekke seg til, gjør man henne ansvarlig både for sin egen jomfruelighet så vel som mannens syndfrihet. Hva kunne vel, i et moderne, vestlig perspektiv være mer kvinneundertrykkende enn noe sånt?

Vestlige kvinner brant BH-ene sine allerede på sekstitallet. De fant seg ikke lenger i rollen som objekt og tjener for mannen .Det er påfallende at Karita Bekkemellem er den eneste norske feministen som har uttrykket sin misnøye med den muslimske kvinnens krav om tildekking, selv om det bør tilføyes at hun gjorde det på en særdeles klumsete måte. Hun burde ha hatt i bakhodet at kvinnefrigjøring og feminisme i et sekulært, vestlig perspektiv er noe helt annet enn i et muslimsk perspektiv. Vestlige kvinner brant BH-ene sine allerede på sekstitallet. De fant seg ikke lenger i rollen som objekt og tjener for mannen. Det var over og ut for tidligere tiders kvinnesyn, der kvinner gjorde seg best som husmødre, sekretærer og pinup-modeller. Disse kvinnene forlangte at deres intellektuelle evner skulle tas på alvor, og foraktet alt som innebar objektivisering av kvinnekroppen. Senere kom de såkalte lipstick-feministene, kvinner som ville ha i både pose og sekk; De forlangte å betraktes som mannens likemann, intellektuelt sett, mens de samtidig forbeholdt seg retten til selv å fremstille seg som objekt, men på sine egne premisser.

Kvinnekamp i muslimske land har stort sett dreid seg om kvinners rett til å gå på skole, slippe å bli tvangsgiftet og slått. Det er et hav av forskjeller mellom vestlige kvinners kamp og muslimske kvinner. Hvordan kan man brenne en BH, dersom man ikke engang kan ta av seg sløret, uten å bli banket opp, eller verre? I et muslimsk perspektiv blir det derfor også meningsløst flisespikkeri å henge seg opp i den objektiviseringen av kvinnekroppen som påbudet om hijab innebærer.

Kvinner som velger sløret

Den unge kvinnen som sparket i gang hele denne debatten, hadde selv valgt å iføre seg hijab, i voksen alder. Hun er ikke alene. Fra muslimske miljøer hører man at hijaben har fått en ytterligere renessanse, nå i etterdønningene av de siste ukenes debatt; Det er flere og flere kvinner som tar i bruke hijaben, ifølge dem selv som et utrykk for identitet.

Å tro at bruken av et religiøst skaut kan bidra til islamisering av et land med en tusenårig kristen, så humanistisk, tradisjon, er absurd. Spørsmålet man kan stille seg er om det heller dreier seg om identitetssøking, snarere enn reell identitet, og om de nyfrelste unge hijabkvinnene i et lengre perspektiv kommer til å fortsette å bruke den, nå som stormen er i ferd med å legge seg. For hijaben er uløselig knyttet til streng religiøsitet, og funksjonen som moteplagg er nok sekundær. Hijabens historie er uløselig knyttet til Koranen, og tolkningene av denne, med andre ord er dens bruk og betydning tuftet på religionen. Og det er nettopp dette som er kjernen i hele problemstillingen, en prinsipiell kjerne som oversees av mange; Religionsfrihet. Det er i lys av dette vi til syvende og sist må forholde oss til hijaben. Den er her nemlig for å bli, og alle historiske spekulasjoner og all intellektualisering omkring hijabens betydning som kvinneundertrykkende, som religiøst eller politisk symbol, eller som et utrykk for snikislamisering, må vike. Å tro at bruken av et religiøst skaut kan bidra til islamisering av et land med en tusenårig kristen, så humanistisk, tradisjon, er forresten absurd. Men så dreier jo dette seg også om følelser allerede i utgangspunktet, ikke rasjonelle argumenter.

Med andre ord dreier det seg om frihet til å underkaste seg en eller annen religion, en eller annen Gud, et eller annet menneske – og livssyn, uten at andre skal kunne nekte en det. Med andre ord har vi frihet til å gi avkall på vår frihet, og det har vi hatt siden opplysningstiden, da vi også fikk frihet til å forkaste religionen.

Kvinner i våre urnorske, frikirkelige menigheter har i århundrer godtatt bokstavlige tolkninger av Bibelen. Når Paulus sier: ”En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg”, da tolkes det flere frikirkelige miljøer enn vi liker å tro, helt bokstavlig. Og som muslimske kvinner sier kristne kvinner i frikirkelige miljøer at ”nei, de er ikke egentlig undertrykt, Gud har bare gitt dem andre oppgaver enn mennene”. Dem om det.

Felles for dem alle, både frikirkelige, kristne kvinner, og muslimske kvinner som tar på seg hijaben i voksen alder, er at de har villig latt seg overtale til å følge en bestemt tolkning av sine respektive religiøse tekster. Og det har de all rett til. De har rett til å la seg undertrykke, de har rett til å gi fra seg sin frihet, og faktum er at mange kristne kvinner i lukkede, norske sektmiljøer er mer undertrykt enn mange muslimske kvinner, med eller uten hijab. De har benyttet seg av sin frihet til å oppgi sin frihet. Det behøver man nemlig ikke ta på seg en hijab for å gjøre.