ABCNYHETER

Tyrkia er et ganske paradoksalt land i den islamske verden. Et land med en overveldende majoritet muslimer som styres etter svært strenge sekulære prinsipper. Det er absolutt forbud mot å blande religion inn i styresettet og flere ganger har islamske partier blitt forbudt av den mektige konstitusjonsdomstolen. Landets mektigste institusjon, hæren, anser seg som vokterne av Kemal Atatürks sekulære arv.

Høsten 2002 brøt den daværende regjeringskoalisjonen under ledelse av den politiske veteranen Bülent Ecevit sammen. Økonomien var fullstendig i krise og reformene som regjeringen hadde igangsatt førte til interne motsetninger. Det moderate islamske partiet Adalet ve Kalkınma Partisi, AKP (Justis og Utviklingspartiet) fikk 34 % av stemmene men sikret seg en solid majoritet av parlamentarikerne grunnet den tyrkiske valgordningen med sperregrense på 10 %.

Det republikanske partiet ble det eneste opposisjonspartiet med sine 19 %. Dermed overtok AKP regjeringsmakten til de sekulære gamle partiene og hærens store misnøye. Abdullah Gül overtok midlertidig som statsminister da partileder Recep Tayyip Erdoğan ikke hadde lov til å stille til valg grunnet en tidligere dom. Da Erdoğan var borgermester i Istanbul leste han et velkjent dikt med islamsk innhold og ble avsatt 1998. Han hadde også, i likhet med Gül og de fleste i AKP, vært medlem av det mer ytterligående islamske Velferdspartiet, som satt med makten under ledelse av statsminister Necmettin Erbakan inntil konstitusjonsdomstolen forbød partiet 1997. Han var derfor en etablert politiker og en helt for mange fattige og folk i lavere middelklasse grunnet Velferdspartiets sosiale arbeid og sitt rene rykte når det gjelder korrupsjon.

Mange skeptikere, spesielt i den velstående sekulære middel- og overklasse, fryktet at med AKP ved makten ville et islamsk styre innføres med sharialover. Frykten har vist seg å være betydelig overdrevet.

Partiet har tvert imot fått mye kreditt for sin markedsorienterte økonomiske politikk. I stedet for å føre en proteksjonistisk politikk har de fortsatt samarbeidet med IMF. Dessuten har de innført flere reformer innenfor statsapparatet for å takle korrupsjon, forbedring av menneskerettighetene og oppmyking av justisvesenet som et ledd i arbeidet mot det som er Tyrkias store mål, medlemskap i EU.

Viktigste prioritet

Det er absolutt forbud mot å blande religion inn i styresettet og flere ganger har islamske partier blitt forbudt av den mektige konstitusjons-domstolen. EU-medlemskap er nemlig også AKPs viktigste prioritet, noe de benytter som nok et bevis på at partiet ikke ønsker en islamsk stat modelert på Iran. Erdoğan har tidligere utalt at AKP er et "muslimsk-demokratisk" parti på samme måte som Vest-Europas kristeligdemokratiske partier. Veien til det gode selskap er derimot lang og kronglete og flere land legger hindringer i veien. Frankrikes president Sarkozy er direkte fiendtlig innstilt og Kypros skaper problemer da den nordlige delen av landet fortsatt er okkupert og selvstyrt under navnet TRNC (Turkish Republic of Northern Cyprus). Når det gjelder det sistnevnte hinderet har Tyrkia aktivt lagt press på politikerne i TRNC. Dette har ført til at de mer dogmatiske nasjonalistene i utbryterstaten er byttet ut med moderate politikere som støtter FNs plan om en gjenforening av den greske og tyrkiske delen.

Valget 2007, etter strid om valget av Abdullah Gül som president (den største innvendingen var at hans kone bærer hijab) gav AKP 47 % av stemmene og kun to øvrige partier, det republikanske parti og et ytterligående nasjonalistparti, fikk nok stemmer til representasjon. Dermed fikk Erdoğan fornyet tillit til å fornye et samfunn som til tross for store fremganger på flere områder fortsatt har langt å gå for å være et fullverdig europeisk demokrati. Den kurdiske minoritetens vanskelige vilkår, et meget anstrengt forhold til Armenia som følge av folkemordet under første verdenskrig og et rettsapparat som behøver ytterligere reformer ligger der som tikkende bomber som kan ødelegge målet om å være med i det gode selskap.

Men faktum er at dagens regjering er Tyrkias mest reformvennlige noensinne. Og statsminister Erdoğan har også vunnet den sekulære middelklassens tillit.