ABC Nyheter

Konflikt – et globalt fenomen

Regionale konflikter er noe av det som preger dagens nyhetsbilde. Enten det er diktatur, religionskonflikter eller politisk motivert. Både i Sør – Amerika, Afrika, tidligere på Balkan og spesielt i Midtøsten er dette tilfelle.

Slike konflikter er naturligvis en trussel mot demokratiets eksistens, om det i det hele tatt eksisterer demokrati i disse områdene. Hva er det som kjennetegner disse konfliktene? Ett kjennetegn er noen av virkningene av globaliseringen: det eksisterer et mangfold av folkeslag, etnisiteter, religioner, språk, politikk og kultur. Hvor mange konflikter har vært mellom to demokratiske stater?

Én måte å unngå oppløsning av demokratiet synes å være åpenbart, men om det er mulig er et annet spørsmål. Løsningen vil uunngåelig redusere et av de siste århundrenes spennende fenomen – nemlig globalisering.

Et oppløst samfunn

For kan man ikke anta at om det var en nasjonal eller etnisk homogen gruppe mennesker innenfor et gitt område, så hadde det vært fult mulig at demokratiet kunne slått ut for full blomst? Er nasjonalisme løsningen?

Når globaliseringen startet forblir et ubesvart spørsmål i denne kronikken, men på mange måter akselererte motpolen – nasjonalisme – parallelt med den industrielle revolusjonen mot slutten av 1700 – tallet. Med den industrielle revolusjonen så var særlig to virkninger relevante i denne sammenheng. For det første så ble det en mye større mobilitet, både nasjonalt og internasjonalt i form av forflytning av mennesker ved tog, dampskip og etter hvert biler og fly. Ytterligere så ble kunnskap, kreditt, brev og så videre mye mer mobilt.

For det andre så skapte industrialiseringen et behov for standardisering av ferdigheter – tenk bare på masseproduksjon i fabrikkene. Til sammen skapte disse to faktorene en stor grad av anonymitet og mobilitet og nasjonalisme var, i følge Ernest Gellner, et svar på disse ”oppløsningssymptomene”.

Nasjonalisme ble dermed en samlende ideologi som var med på å knytte folk sammen igjen etter at industrialiseringen brøt opp gamle sosiale mønstre og var med på å demme opp mot det som var starten på en enorm migrasjon og følgelig samling av ulike folkegrupper med alt det medfører.

Årsaken til at nasjonalisme – eller en felles kultur, historie, stat og så videre – er viktig er at det kun er medlemmene som oppfyller nasjonalismens krav, som regnes som medlem av en nasjon og som følgelig blir inkludert i alle prosesser, både sosiale og politiske. For å si det på en annen måte: mangel på nasjonalisme – eller en høy grad av globalisering – fører til ekskluderingsmekanismer.

Videre så forklarer Gellner at islam ikke har rom for nasjonalisme. Deres fellesskap er knyttet til tro, og er følgelig uavhengig av territorielle grenser. Årsakene til dette henger på et vis sammen med muslimske lands modernitet. De er moderne, men ikke for moderne, noe som gjør at gamle tradisjoner ble inkludert i nye fenomener slik at man ikke trengte nasjonalismen som en samlende faktor. Nasjonalisme er i følge Gellner et komplett moderne fenomen.

Er nasjonalisme løsningen?

Dermed er det én rasjonell løsning på dette problemet. Det ville vært å opprette en egen stat til hvert folkeslag slik at det enorme lappeteppet av ulikheter ikke til stadighet lå i et konfliktfylt forhold til hverandre. Naturligvis er det noe fundamentalt i menneskers natur som er i mot denne rasjonelle løsningen, men hvorfor har vi siden begynnelsen av 1700 – tallet sverget til rasjonalisme som epistemologisk paradigme?

Det er likevel viktig å peke på at nasjonalisme ikke bare er et fenomen, men også et problem og at det ikke finnes én løsning på etniske konflikter som så ofte utgjør en trussel mot demokratiet.

Årsaken til alle disse konfliktene er naturligvis mer sammensatt, og en omstrukturering av landegrensene hadde trolig vært årsak til ytterligere konflikter mellom ulike stater – i hvert fall i begynnelsen.

Likevel er det vanskelig å unngå å tenke tanken at etnisk homogenitet – eller i hvert fall en begrenset globalisering, ville redusert mye av det som gir grobunn for konflikter av ulik art, men som alle truer demokratiet.

Et annet alternativ vil være en blanding av nasjonalisme og globalisering, altså en kosmopolitisk tilværelse der det eksisterer total harmoni og der territoriell geografi ikke spiller noen som helst betydning, men der borgerne er del av én global høykultur.

Kilde: Ernest Gellner - Nations and Nationalism (1983)