ABC Nyheter

Science–fiction i denne betydningen er som alltid: en tenkt framtid eller verden – en framtidsrettet fantasiverden om du vil. Men dette gjelder ikke bare innen film, bøker eller drama og omhandler ikke nødvendigvis roboter som har tatt kontroll over kloden.

Science-fiction er et tema som har fanget min interesse, både innen underholdning og som hobby og interessefelt. Hovedårsaken til min blinde forpliktelse til dette emne er den tette sammenhengen mellom både underholdning, kultur, politikk og forskning. Det er en blanding mellom optimisme, forskning og ville framtidsfantasier som er så interessante at man ikke kan unngå å bli fascinert.

Det finnes mye dårlig filmproduksjon innen sjangeren science-fiction, og kanskje er det mye av årsaken til den tilsynelatende negative omtegnelsen av science-fiction tilhengere. De blir ofte karakterisert som ”freaks” av ett eller annet slag – tenk bare på mange Starwars fanatikere.

Personlig har jeg ikke falt for Star Wars-filmene, noe som delvis kan forklares med at filmer som overstiger 20 år mister min interesse hva gjelder kvalitet og realitet. Selv om filmene i The Matrix inneholder banebrytende scener innen både spesialeffekter, kampscener og er generelt proppfull av action i et hurtig tempo, er det først og fremst slike filmers (eller bøkers) tema som gjør meg fascinert.

De omhandler klisjéaktig, men likevel fengende tanker om vår opprinnelse, historie, videreutvikling, møte med både kunstig og utenomjordisk intelligens og globale agendaer som klima, krig, kulturforskjeller og mye mer.

Selv om jeg lar fantasien løpe fritt, har jeg alltid vært interessert i filosofi og vitenskap, og derfor er det ekstra spennende å vite – og ikke minst legge merke til – hvordan blant annet The Matrix inneholder mange filosofiske problemstilling. Kan spesielt trekke fram Platons hulelignelse og det religiøse aspektet med ”Neo” i rollen som ”frelser”.

Videre så opprettholdes fascinasjonen av science-fiction av troen på vi for eksempel en gang kanskje støter på en annen intelligent livsform, får muligheten til å kunne både bo på andre planeter, tidsreiser, evig liv og liknende fascinerende fenomener. Spesielt tanken om hva skjer etter døden – og er dette livet kun ett stadium i en åndelig utvikling? – er spennende. Det er hvordan underholdningens ”The Matrix”, ”Stargate Atlantis” og ”Battlestar Galactica” briljant fletter inn slike filosofiske temaer som gjør science–fiction så fascinerende. Science–fiction lar oss leve i en verden der noen av de overnevnte spørsmålene er besvart og eksisterer.

Ytterligere så spenner musklene seg inni kroppen min når jeg stadig leser naturvitenskapelige og filosofiske artikler som tyder på at science-fiction ikke nødvendigvis er fiksjon. Tankevekkende er det jo å vite at tidsreiser i teorien er mulig, at enkelte personer – som ”snåsamannen” – har noen uforklarlige evner som kanskje vil avsløres ved forskning, og det faktum at Illustrert Vitenskap (nr 4, 2009) skriver at de genene som kontrollerer stoffskifte – som fører til aldring – kan manipuleres slik at aldringsprosessen senkes, også i pattedyr. Det er ikke bare bakterier som blir testet i disse dager og flere forskere mener denne revolusjonerende teknikken kan forlenge menneskets levealder opptil ti ganger.

Rekorden holdes av Jeanne Calment som ble 122 år og 164 dager, så vi har sett mulighetene, og forskerne Illustrert vitenskap presenterer, har tro på livsforlengelse allerede om 20 år. Uansett om dette blir litt i drøyeste laget for mange, så kan man ikke argumentere mot at vitenskapen gjør enorme framskritt på alle nivå – og emner science–fiction industrien har lekt med i all sin tid er ikke like diffust lenger – noe som gjør det enda mer spennende.

For min egen del så ser jeg også paralleller til politikken. I høst var daværende presidentkandidat Barack Obama i Berlin og holdt en fantastisk tale på hvordan vi som rase og folkeslag må - gjennom et solidarisk, og et interesse - så vel som verdiorientert fellesskap – må stå sammen mot globale utfordringer, hva gjelder både terror, klima, fattigdom, helse og forskning. Selv om Obamba først og fremst snakket om kampen mot krig og global oppvarming, så minnet talen om en oppfordring til paradigmeskifte, som så ofte blir presentert i ulik fiksjon der menneskerasen står i ferd for å bli utryddet.

Ettersom vi – som mennesker – som oftest går seirende ut av ulike dueller i science–fiction underholdningen, så har også min interesse for Sci-Fi blitt forbundet men en optimisme knyttet til menneskeheten i seg selv. Troen på at vi én gang kan stå mer samlet enn slik det ser ut i for eksempel et segregert Midtøsten, tror jeg er essensielt i etablere et fellesskap som overskrider kryssterritorielle forbindelser. Én faktor som kan – og da understreker jeg kan – er skape et slikt fellesskap, er felles mål om blant annet klima og vitenskap, enten det er medisin eller naturvitenskap.

Vi har sett hvordan store, så vel som små, idrettsarrangement bringer folk sammen, enten du spiller fotball med venner på løkka, nyter solen med volleyball på stranda eller er på ”Norway-cup”, så kan den fellesskapsfølelsen bidra til en bedre verden preget av samarbeid, forståelse og toleranse.

For fenomenet er at først når truslene fra for eksempel global oppvarming ble nåtidsanliggende, fikk vi ”ræva i gir”. Stadig flere stater så vel som internasjonale selskaper samarbeider nå, på tross av ulike verdier, for å verne om én felles interesse: nemlig at kloden fortsatt skal eksistere.

På den måten så er det ikke det faktum at jeg kanskje er en særing hva gjelder filmsmak som gjør at jeg interesserer meg for science-fiction, men at utrolig fascinerende tema blir aktualisert i tillegg til at tidligere diffuse framtidsdrømmer ikke nødvendigvis er så langt fram allikevel. Science-fiction er ikke nødvendigvis fiksjon.