ABC Nyheter

I en rekke diskusjoner både på ABC og andre forum har jeg merket meg at en del entusiastiske sosialister gjerne kommer med mer eller mindre eksplisitte hentydninger til Hitlers nazi-Tyskland når de omtaler enkelte partier på høyresiden i norsk politikk. Partier som faktisk er bygget på klare liberale og kapitalistiske idealer. Dette blir gjerne brukt som et eksempel på et ekstremt utfall av høyrepolitikk (?). Dette blir litt komisk på en ganske tragisk måte, da det røper en påfallende stor grad av historieløshet. Grunnen til dette er selvsagt at Hitlers nazi-Tyskland faktisk var et ganske rendyrket sosialistisk regime. Idealet for nazisme var fundamentert på en klar sosialistisk grunntanke. Det var også dette sosialistiske bakteppet som ga direkte utslag i 2. verdenskrig, og de grusomme massakrene og utrenskningene dette førte med seg.

Det er altså på tide med en liten oppklaring. De mer observante av oss ville kanskje allerede fått en ledetråd av navnet på denne ideologien, som så fengende ble kalt nasjonal”sosialismen”.

Hitlers sosialistiske stat

Hitlers vei til makten fant sted i en svært tøff tid for Tyskland. Tyskland hadde tapt 1. verdenskrig, industri og infrastruktur lå i ruiner, og de skyldte enorme summer i krigsskadeerstatning. I tillegg kumulerte dette med den store depresjonen på 30-tallet, noe som rammet Tyskland spesielt hardt. Tyskland slet med skyhøy arbeidsledighet og hyperinflasjon. Svært mange tyskere hadde store problemer, og så seg i desperasjon om etter en vei ut av uføret.

Hitler representerte løsningen. En sosialistisk stat der det germanske folk, definert som ”arere”, aldri mer skulle behøve å lide noen nød. Ved å sette i gang storstilte offentlige prosjekter klarte Hitler på få år, å redusere arbeidsledigheten i Tyskland fra bortimot 30% til nærmest ingenting. Inflasjonen som normalt ville gått i taket som følge av en slik ekstrem økning i offentlig forbruk ble på kort sikt holdt i sjakk ved sterke offentlige priskontrollsystemer. Arbeidsuken ble redusert til 40 timer, unge familier ble innstilt statlige etablererlån. Resultatet av denne ekstreme økningen i offentlig forbruk var at levestandarden i Tyskland økte dramatisk, noe som fyrte kraftig opp under Hitlers popularitet.

Det var også en sterk intervensjon i næringslivet, der regimet bestemte hva bedriftene skulle produsere, hvem de skulle produsere for, og hvor de skulle hente råvarer fra. Nazi-Tyskland forfektet også en streng skattepolitikk, der de i mente at den eneste inntekten som skulle mottas skulle komme fra arbeid. Kapitalinntekter over 6% skulle i sin helhet tas inn som skatt. Selv om skattleggingen av bedrifter ikke var høy de første årene, gjorde dette i praksis bedrifter til statlige institusjoner. Privat kapital utgjorde etter hvert en forsvinnende liten del av investeringer, og staten tok direkte kontroll over store deler av næringslivet.

Det er klart at ingen stat kan opprettholde et så ekstremt offentlig forbruk over lengre tid. Spesielt i forhold til handelsbalansen blir dette en umulighet. Nazi-Tyskland brant lyset i begge ender og levde følgelig på en streng tidsfrist. Den eneste muligheten regimet hadde for overlevelse og fortsatt vekst var følgelig å gå til krig, og gjennom regelrett plyndring dekke den nazistiske velferdsstatens behov for råvarer og kapital, noe som resulterte i 2. verdenskrig, 1939.

Utrenskninger
Den nasjonalsosialistiske idè var bygget på i stor grad de samme prinsippene som sosialismen, der alle skal få etter behov. Nazistene mente videre at om denne sosialistiske velferdsstaten skulle fungere, måtte staten kvitte seg med snyltere, altså mennesker som ikke bidro, eller bidro negativt til fellesskapet. Dette kuliminerte i deres eliminering av såkalte ”parasitter” på den ariske stat. Dette ble definert ganske bredt, og omfattet alt fra homofile, tilbakestående, og andre raser som nazistene vurderte som underlegne, eksempelvis jøder, sigøynere, slavere, negroide etc. etc.

Goebbels proklamerte bl.a. jødene som selveste inkarnasjonen av kapitalisme og egoisme, og disse således var parasitter den nasjonalsosialistiske ariske velferdsstaten måtte kvitte seg med for å fungere.

Konklusjon
Hva grunnen er til at så mange sosialister mener å forfekte nazismen som en høyreorientert ideologi er uklart, når både ideologien og dens tragiske utfall er bygget på krystallklare sosialistiske grunntanker. En mulig årsak kan selvfølgelig være at de mange andre eksemplene på sosialistisk/kommunistisk tankegods satt inn i praktisk virke uten unntak har endt i tragedie. Det kan nevnes i fleng store sosialistiske ledere som Mao, Stalin, Kim Il Sung, Pol Pot med mer. Konfrontert med disse forferdelige utfallene av sosialisme i praksis gir dette mulig sosialistisk orienterte debattanter et incentiv til å vise til tilsvarende, om ikke enda mer grusomme utfall av høyrepolitikk og kapitalisme. Dessverre er altså ikke hentydninger til Hitlers nazi-Tyskland veien å gå da det som vist altså snarere vil kunne gi et stygt tilbakeslag.

Håper denne oppklaringen var til hjelp, og vi således slipper usakeligheter, som de påpekt innledningsvis, i framtidige debatter.