Misvisende om narkotikautviklingen
De siste dagers medieoppslag om politiets aksjon for bedre arbeidsvilkår, fremstiller et feilaktig bilde av situasjonen rundt narkotikahandelen på gateplan.
Tekst:
Likevel minner oppslagene om et problem som fortjener stor oppmerksomhet og som bør dominere den kommende valgkampen. Det feilaktige bildet som tegnes er at politiets lave narko-aktivitet har ført til at narkotikamarkedene har fått utvikle seg nærmest fritt. Det som derimot fortjener oppmerksomhet er at mengden narkotika til Norge stiger og er så store at det vekker internasjonal oppsikt.
Bruken av amfetamin er tredoblet de siste åtte årene. De siste ti årene har ungdoms bruk av alkohol blitt doblet, og andelen som har brukt hasj noen gang har økt fra 22 prosent i 1998 til 34 prosent i 2006. Oslo hadde en økning fra 35 prosent til 47 prosent i samme periode. Statistikken over heroinoverdoser, er alarmerende høy, og også oppsiktsvekkende i forhold til land vi ellers liker å sammenlikne oss med.
Utviklingen er altså ikke ny. Det er derfor total skivebom å klandre politiets manglende aktivitet på området de siste månedene. De foregående år har politiet konsentrert seg mer om å ta narkotikabeslag, enn det i realiteten har vært etterlyst. Myndighetene setter krav om en oppklaringsprosent på 38 og pågripelser av vanskeligstilte med avvikende utseende har derfor dominert politiarbeidet fremfor etterforskning av kriminalitet som rammer andre.
Det er nettopp i de årene politiet har forprioritert narkotikapågripelser, at utviklingen har gått i fullstendig gal retning. Medieoppslagene med kritikk mot politiets manglende innsats på området, står i sterk kontrast til det stasjonssjefen på Grønland politikammer, Kåre Stølen, uttalte i fjor høst. Stasjonssjefen uttalte at det ikke er politikontroll som hjelper mot rusmiddelproblemene, men at vi trenger økt sosial og medisinsk hjelp. Han fikk blant annet støtte fra justisminister Knut Storberget. Han ble på bakgrunn av denne uttalelsen valgt til Årets Osloborger av Aftens lesere.
Også rusforskeren Willy Pedersen har uttrykt en erkjennelse av at flere av problemene knyttet til narkotikabruk, skyldes nettopp kontrolltiltakene. Det tegnes et fullstendig galt bilde når det hevdes at politiet er i ferd med å miste kontrollen over narkotikamiljøene. Denne kontrollen har de aldri hatt.
Dette er tydelig illustrert i de siste års debatter og oppslag om aksjonene mot rusmiljøene. Nær halvparten av alle landets forbrytelsessaker har vært straffereaksjoner for brudd på narkotikalovgivningen. Virksomheten har vært konsentrert om kriminalisering av vanskeligstilte stoffbrukere. De såkalte bakmenn har svært sjelden blitt tatt.
Når politiet har foretatt pågripelser i rusmiljøene, har de fått høyere oppklaringsprosent og raskere gjennomsnittlig saksgang, men på gateplan har dette kun medført nyåpnet marked for nye aktører. Den lave oppklaringsprosenten som politiet i disse dager kritiseres for, illustrerer en lite tilfredsstillende aktivitet i forhold til annen kriminalitet. I 2003 klarte Oslo politidistrikt å oppklare 32,5 av de anmeldte forbrytelsene. Dette tallet har nå stupt til 19,4 prosent.
De siste årene har krav om politiaksjoner hørt like naturlig til våren som fuglekvitter og lønnsoppgjør, men i år kom kravene allerede i februar. Dette illustrerer en desperasjon blant de reaksjonære på rusfeltet, hvilket nok bør sees i sammenheng med helseministerens utspill om at det bør vurderes innføring av heroinutdeling. En av landets fremste rusforskere advarte mot å adoptere danskenes heroinutdelingstiltak, ettersom det koster 60 millioner kroner å behandle 300 – 400 pasienter slik hvert år.
Den samme forskeren har i årevis stilltiende godtatt at det brukes tilsvarende 192 millioner kroner pr. år å ha 350 rusmiddelavhengige i fengsel. I dette tallet er politiaksjoner, varetekstfengslinger og rettsprossesser utelatt. Heroinutdeling har i Zürich medført nedgang i rekrutteringen til heroinbruk med 82 prosent. Det finnes ingen norske tiltak som på langt nær kan måle seg med dette resultatet.
Aller minst politiets aksjoner mot rusmiljøene.
Arild Knutsen
leder
Breiviks liv på 100 meter
Lysbakken beklager – midlene burde ha vært utlyst
Lesernes kommentarer
Ninni Bruker
27. februar 2009 - 13:39
Narkotikaproblematikken
Min sønn på 22 år, har i 6 år brukt narkotika. Som følge av det, mistet han jobben og førerkortet. Han har også dratt på seg en del gjeld, som ubetalte regninger og bøter på mange titusener (for besittelse og bruk, samt bilkjøring uten førerkort)
Han har ADHD som han ikke har behandling for. Det er ikke en unnskyldning for alle dumme handlinger han har gjort, men mer en forklaring på at impulskontroll og konsekvenstenkning ikke fungerer like godt hos ham, som hos oss som ikke har ADHD. En kan selvfølgelig si at dette er selvgjort, at han er dum, og at han må ta den straffen han har fått. Men det er ikke det som er poenget med dette innlegget. Jeg vil sette søkelyset på hvordan det offentlige ”hjelpeapparatet”, møter ungdom som har kommet skjevt ut. Det er et forsøk på at det offentlige bør sette inn mye større ressurser på et tidligere tidspunkt. Som en oppfølgende debatt rundt temaet at det skal deles ut gratis heroin til tunge narkomane. Det må da være inntresant å fange dem opp, lenge før de kommer så langt.
Min sønn bestemte seg for at dette ikke var en livsstil han ville leve med, og etter påtrykk fra mamma, besteforeldre og andre, bestemte han seg for at ville ut av den vonde sirkelen han hadde kommet inn i. For at jeg som skulle få delta i denne prosessen, måtte han skrive under en erklæring på at jeg kunne representere han, og ta avgjørelser på hans vegne i møte med lege, psykiatri, NAV, politi osv. Dette er det første som bør endres på. Foreldre som ser barna sine, selv om de har passert 18 år, på full fart ut på skråplanet, må få komme inn og ta styringen i kontakt med hjelpeapparatet. Som mor fikk jeg klar beskjed om at jeg ikke fikk opplysninger om hva som foregikk. Dette på tross av at jeg fortalte hva som var i ferd med å skje. Heldigvis, gikk min sønn med på at jeg skulle få denne fullmakten. Tenker med skrekk på hva som hadde skjedd, dersom han ikke hadde gjort det.
Legen og psyk
Det første vi gjorde var å ta kontakt med fastlegen hans. Vi ble møtt med stor forståelse, og han ble søkt inn på Arp, avdeling på Psykiatrisk på Levanger, for voksne med rusproblemer. Planen var at han skulle få behandling der for rusproblemet, depresjoner og medisinering av ADHD. Samt å innarbeide en ”normal” døgnrytme og å komme seg vekk fra det miljøet han vanket i.
For oss var legebesøket et akutt rop om hjelp, som når en oppsøker legevakten med brukket fot. Da forventer du å få komme på røntgen og få gipset foten samme dag, ikke sant?
Dette er nå seks uker siden, og vi har fortsatt ikke hørt en lyd fra Arp.
Dette er mitt første poeng: han burde jo blitt innlagt samme dag. Det bør opprettes mange flere akuttplasser opp mot narkomane og de som er i ferd med å bli det. Dessverre så er det sånn at en narkoman som bestemmer seg for å slutte, klarer ikke vente mange uker eller måneder på en behandlingsplass. Til det er veien tilbake til narkomiljøet alt for kort. Konklusjonen blir at hjelpeapparatets vei til hjelp, bør være kortere enn veien tilbake til narkotikamisbruk.
Som erstatning og en hjelp på veien, fikk sønnen min resept på Truxal (beroligende) og Remeron (antidepressiva og sovemedisin). Laster ikke legen, det var hans tilgjengelige midler for å hjelpe han, frem til innleggelse ved Arp. Men min betenkelighet er: kan det være særlig !”hjelp” å erstatte en rus, med en annen? Han ble veldig sløv og snøvlete av Truxal, samt flere bivirkninger av Remeron.
Etter to uker i ørska, oppsøkte vi igjen legen, og nå ble Truxal byttet ut med Cipralex, som er et antidepressiva uten sløvende bivirkning. Det fungere godt, han er våken og har blitt mer sitt gamle jeg.
NAV
Nav ble kontaktet, og det ble lovet at et team skulle settes sammen. Vi ønsket hjelp til anskaffelse av jobb/praksisplass, plass ved rehabiliteringssenter etter avsluttet behandling ved Arp, økonomisk rådgiving( her var økonomisk rådgivning vært inn i bildet siden oktober 2007) og eventuell økonomisk bistand til livsopphold. Det gikk tre uker før vi ble innkalt til møte. Igjen tiden det tar fra en person søker hjelp, til det skjer noe, er alt for lang.
Et annet problem her er igjen dette med at foreldre/pårørende. Gav Nav signaler allerede i november 2007 om at min sønn var på full fart inn i en farlig vond sirkel. Klandrer ikke Nav for dette men foreldre/pårørende bør ved lovendring få en mye større rett til å gå inn og ta styring, når det blir observert en slik alvorlig ting. Det vi hadde ønsket oss fra Nav og som jeg er kritisk til, var en mye tettere oppfølging av min sønn, da jeg hadde gitt signalene om hvor det bar med han.
Vi kontaktet økonomisk rådgiver i kommunen i november 2007. Etter gjentatte telefoner og purringer fikk vi omsider i mars 2008 et møte.. Vi hadde da med alle utgifter som han hadde misligholdt. Økonomisk rådgiver tok kopier, og vi fikk beskjed om at det ble lagt inn trekk på dagepengene. Dette skulle være avdrag på utestående til Statens Innkrevingssentral ( fikk beskjed om at de var vanskeligst å forhandle med ved en eventuell gjeldordning). Vi skulle ikke foreta oss noe mot kreditorer. Ø R skulle sende brev til kreditorene om at min sønn var arbeidsledig, og at maks trekkbeløp var lagt inn.
I møte med Nav fikk vi beskjed om at Ø R ikke hadde tid til å møte oss. Det er nå mars 2009, og kreditorene sender fortsatt inkassovarsel, tvangsinndrivelse via Lensmann osv. Mitt kritiske spørsmål her blir derfor: Når man først har kommet inn i ”varmen” hos Ø R, stilles det ingen krav til hva Ø R foretar seg i saken?
Politiet
Kan du se for deg at du sitter på toppen av en lang og bratt akebakke, du vet farten blir alt for stor, og at det sannsynligvis kommer til gå galt? I tilegg står det en ”hjelper” bak og dytter deg utfor!
Slik vil jeg beskrive politiet i forhold til min sønn. Da han var 16 år fikk jeg signaler om at han hadde begynt å ”flørte” med hasj. Jeg tok han da med til politistasjonen, hvor vi hadde en lang samtale en fra narkoavsnittet. Min sønn la kortene på bordet, og fikk da beskjed om at politiet ikke skulle gjøre mer med saken men at kunne bli hentet inn etter politiets forgodtbefinnende. Det løftet har de holdt. Problemet her er bare at politiets straffemåte er å dele ut bøter i 1000kronersklassen. Det har blitt mange, opp mot hundre tusen de siste to årene. Dette gjør det bare enda vanskeligere for en som vil bort fra rusmisbruk og komme seg opp fra grøfta. Man ser at det blir uoverkommelig å komme seg ovenpå økonomisk igjen, så hva er vitsen med å slutte? Mitt spørsmål her er: Er det riktig straff for en som allerede har et økonomisk problem knyttet opp mot narkotikamisbruk, og gi bøter? Hva med tvangsbehandling? Samfunnstjeneste? Fengsel?
Og hva med å ettergi bøter til de som kan dokumentere ved å avgi urinprøver som bevis for at en er rusfri?
Min sønn mistet førerkortet for å ha kjørt alt for fort. Førerkortet ble beslaglagt for 7 måneder + en bot på 10 000. Han skulle egentlig kjøre opp igjen februar 2009. Glad og forventningsfull ringte han politiet og fikk beskjed om at han kunne kjøre opp den 9. februar. Dagen etter kommer brev fra politiadvokaten om at han ikke fikk kjøre opp likevel. Grunn: han ble tatt for hasjrøyking i juli 2008 ( noe han for øvrig fikk bot på 9000 kroner for). Hun mente derfor at han ikke var i stand til å inneha førerkort. Men vi kunne klage. Og det gjorde vi. Etter to purringer på svar på klagen, kom et nytt brev fra SAMME politiadvokat, om at nei , klagen ble ikke tatt til følge. Argumentet vårt var at han er rusfri, han hadde allerede fått straff for hasjrøykingen (bot på 9000), at han søker jobb, og forsøker å komme på rett vei i livet. For han var det et stort tilbakeslag, mange uker hard kamp, alene, mot å få et normalt liv. Politiet skal vel også være til hjelp for byens befolkning, og ikke legge stein til byrden for de som allerede sliter? Dette kunne vært den lille ekstra dytten i ryggen som skulle til for at han ramlet ut på glattisen igjen.
Status i dag: Min kjære, flinke, snille, modige og tøffe sønn har selv skaffet seg jobb i en annen by, stor og fin leilighet sammen med en straight kompis. Han er rusfri og kjempemotivert for å gjøre opp for seg. Dette har du klart alene, uten den hjelp og støtte du har krav på fra det offentlige. Du har enda ikke fått førerkortet tilbake, men venter tålmodig. Jeg er kjempestolt av deg, og husk at jeg er kjempeglad i deg. Stå på!
Til lovgivende instanser bl.a Helseminister Bjarne Håkon Hansen, Arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen, og Justisminister Knut Storberget,
Håper dette innlegget er en vekker, og at dere har fått noen tips og gode råd for hvordan det offentlige hjelpeapparat kan forbedres i kampen mot narkotika. Bare pågangsmot og en ufattelig viljestyrke har gjort at min sønn har klart dette alene. Mange hadde ramlet utpå for mindre motgang!
Hilsen en mamma!