Å avverge psykoser med fengselsopphold
Tekst:
Etter cannabiskonferansen mandag 10.11.08 er det blitt blåst liv i debatten rundt legalisering av cannabis. Et av hovedargumentene for at cannabis bør forbli kriminalisert, også bruk og besittelse til eget bruk, later til å være den økte sjansen for å utløse psykiske lidelser hos brukerne. Straffen er altså ment å forhindre mennesker fra å muligens utløse en latent psykose, vel og merke hos de få prosentene som er disponible for dette.
Da det har kommet frem at ca. en million nordmenn har prøvd cannabis, bør dette være en aldri så liten indikator på at almenprevensjonen ikke fungerer etter sin hensikt, og man kan neppe si at straffetrusselen avskrekker. Som individualprevensjon skal den enkelte gis bot eller settes i fengsel for at vedkommende skal forstå at det er galt å ha noen som helst befatning med cannabis.
I furoren over at vi kan tenke oss å legalisere et stoff som for enkelte kan utløse psykiske lidelser, glemmer vi helt hva fengselsstraff gjør med mennesker. Det er viden kjent at fengsel ikke akkurat fremmer god psykisk helse. Bl.a. finner Skardhamar (2002) at store deler av fangebefolkningen har dårligere psykisk og somatisk helse enn befolkningen generelt. Fortrinnsvis er angst og depresjon de mest dominerende sinnslidelsene han finner hos fangebefolkningen. Det er ikke vanskelig å forstå at det å sitte innesperret på 3*3 meter store deler av døgnet, genererer psykiske plager. Mange har tatt sitt eget liv i fengsel. Fengselsopphold fører sannsynligvis i mye større grad til dårlig psykisk helse enn det hasjrøyking gjør. At mennesker skal beskyttes fra risikoen for å utløse psykoser hos seg selv ved å bli satt i fengsel, er rett og slett helt absurd.
Bøter fører som kjent med seg gjeldsproblemer, noe som heller ikke er særlig heldig for den psykiske helsen. Det viser seg at det nettopp er de med dårligst økonomi og betalingsevne som ender opp i fengsel, og mange sitter inne for bøtesoning.
Det bør heller ikke være en overraskelse at stigmatiseringen, utstøtingen og marginaliseringen som forbudet medfører, ofte i seg selv fører til psykiske plager.
Eva Magdalena Stambøl,
styremedem i Foreningen for human narkotikapolitikk
Tusenvis av biljobber i fare
Breiviks liv på 100 meter
Lysbakken beklager – midlene burde ha vært utlyst
Lesernes kommentarer
Knut Øderud
6. desember 2008 - 11:12
Det var gode poenger å ta
Terje Edmund Mathiassen
6. desember 2008 - 11:13
Mye ull, lite sau!
Sånn sett hadde man tjent mer på litt mer ærlighet og åpenhet rundt hva som skjer når et menneske blir innesperret på en liten celle, i det uvisse ofte, og det samme gjelder hva som videre venter.
Samfunnets behov for "sin hevn"; dvs. nødvendigheten ved at folk generelt ser at visse handlinger fører til uønskede reaksjoner, deriblant fengselsstraff, er nokså selvfølgelig.
Det som for meg er avgjørende når det gjelder vurderingen av fengselsstraff og nytten av den, må - siden fanger normalt blir løslatt igjen når straffen er sonet, - er hva fangen står igjen med e t t e r løslatelsen!
Fortsatt har det ikke vært noen vesentlig endring i tilbakefallsstatistikken for lovbrytere de siste 30 årene, iallfall, tross alle de sk. "reformene" som man påstår har skjedd i fangebehandlingen: f.eks. bedre muligheter til å gå på skole, eller lære seg arbeid og ansvarlighet for sitt eget liv. . .
Det er like håpløst som det alltid har vært. De som evner å nytte disse tilbudene, er nesten uten unntak i den kategorien enten av førstegangsforbrytere eller av folk fra mer ressurssterke forhold, - og utgjør også de få som greier seg bra også etter fengselsoppholdet.
Dermed har jeg allerede sagt at selv om fengselssystemet på ulike vis visstnok forsøker å motvirke at så mange havner tilbake til fengselet igjen etter først å ha spist av blikkfatet én gang, så er likevel situasjonen jevnt over den samme som den alltid har vært.
Eneste reelle forskjellen, er etterhvert fangebefolkningssammensetningen - som ikke har gjort saker og ting enklere. Prosentandelen av andre etniske grupper enn de tradisjonelt etnisk norske innenfor norsk fengselsvesen, har økt proporsjonalt både med innvandringen og de utviklingstendenser innenfor såvel organisert kriminalitet som kriminalitet generelt, voldsspiralen i samfunnet som bare øker på, og en fremvekst av en slags samfunnsmoral som ikke lenger bygger på fellesskapet, men nesten uten unntak på i beste fall gruppeinteresser eller den vanlige "individualismen".
Men det er klart. Om småfiskene som røyker seg litt hasj, eller lignende tilfelle, skal være de som i størst grad blir straffet og stemplet, mens store økonomiske lureforetak eller å føre hele kommuner bak lyset, eller annen langt mer alvorlig kriminalitet stort sett fører til store overskrifter, men lite annet.
Om hundrevis av millioner er svindlet unna, enten gjennom konkurs-opplegg eller ren svindel, så er det sjelden slike blir sittende i varetekt mer enn en rent symbolsk tid - om de får varetekt overhodet!
For mange blir det helt feil. Det kan ikke være slik at man skal stemples både i vandel og konkret, som et verste utskudd fordi man røyker seg litt hasj, - mens virkelig alvorlig kriminalitet, nedgraderes i takt med fengselskapasitet og den merkelige mentaliteten som er utbredt innen strafferettspleien.
Legalisering av cannabis-stoffer? Ja, før eller siden kommer det nok . . . men helst siden!
I mellomtiden går alt sin vante, skjeve gang.
Men med to justisministre på løpende bånd, først Dørum - som etter min mening godt kunne vært åndelig beslektet med Storberget, - kan det vel ikke forventes noe mer. Mye, mye ull, og lite sau!
Men de fører jo tradisjonen videre. . .