ABCNYHETER

Egner Follo-modellen seg for barnevernssaker?

Av Ole Texmo

Psykolog Knut Rønbeck disputerer 10.10.08 for sin doktorgrad (ph.d) om ”Konflikt og forsoning” på bakgrunn av et delvis utvidet forsøksprosjekt med fleksibel sakkyndigrolle med hovedvekt på foreldremekling. Prosjektet omfattet først kun barnefordeling, men ble senere utvidet til barnevernssaker. Prosjektet baserer seg på erfaringer fra 109 barnefordelingssaker og tillempete versjoner i 13 barnevernssaker. Offisielle opplysninger om dr.gradsprosjektet og disputasen finner du her:
http://www.sv.uio.no/disputaser/p-s/ronbeck.xml

Det er god grunn til å stille spørsmål ved om prosjektet og måten det nå blir fremstilt på holder vitenskapelige mål, eller om det holder mål overhodet. Jeg tenker da først og fremst på om det er tatt forbehold for om de kategorier og kriterier en undersøkelse nødvendigvis må presentere og definere som påstått relevante, i det hele tatt egner seg for målbarhet, og for andre metodiske forutsetninger som sammenlignbarhet og etterprøvbarhet.

I en artikkel i Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevernrett (FAB) 2006 s186-195 ”Mekling i barnevernssaker for tingsretten” skriver Knut Rønbeck (medforfattere er pensjonert sorenskriver Jan Erik Aarsland Olsen og tingrettsdommer Tore Hagen) som om erfaringene fra barnefordelingssakene var systematisk fremstilt, og for barnevernssakenes vedkommende: som om alle bv-sakene omfattet uskikkede foreldre som helt berettiget var fratatt sine barn.

”Vår argumentasjon tar utgangspunkt i at det er vesentlig for barn å få vokse opp under trygge og forutsigbare forhold, og at de barna det her er snakk om, har opplevd det motsatte, hvilket er årsaken til at de er tatt under offentlig omsorg”. Man tar for gitt at slik er det, og stiller ikke spørsmål ved om omsorgsovertakelsen er usaklig eller rettstridig, hvilket nødvendigvis er det mest relevante juridiske spørsmålet som retten skal ta stilling til. Rønbecks holdninger og forutinntatthet viser seg også ved følgende sekvens i omtalen av biologiske foreldre: ”I tillegg er disse sakene vanligvis også en stor belastning for biologiske foreldre ved at deres tilkortkommenhet og inkompetanse utbroderes i en rettslig prosess”. Så meget om psykologens menneskekunnskap og forskerens objektivitet.

I utgangspunktet er det ingenlunde dokumentert av Follo-modellen egner seg for regulering i barnefordelingssaker. I en tidligere artikkel har jeg påpekt betydelige metodeproblemer som doktoranden ikke tar høyde for: http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/psykologknutronbecksakkogrettsshet.htm

I tillegg er styrkeforholdet mellom foreldre og det offentlige som motpart betydelig forskjellig, da det offentlige har alle maktmidler til rådighet. Å presse parter til forlik for å lette systemets arbeidsbyrde er det egentlige motivet for hele Follo-modellen, samt å dekke over en kompetansesvikt blant sakkyndige som først og fremst viser seg ved at de sakkyndige aldri har villet lære seg utredningskompetanse for saklig og relevant saksopplysning. I Follo-modellen skrives ikke rapporter, ingen av sakens akter dokumenteres bortsett fra ordlyden i et i mange tilfeller påtvunget forlik hvor det ikke sies noe om selve prosessen som ledet frem til ”forsoningen”. Dette er den store svakheten ved prosjektet som ikke kan dokumentere den påståtte suksessen. De fleste sakene løses iflg. Rønbeck etter denne modellen.

Men prosjektet er ikke undersøkt andre steder enn i de tingrettene hvor designeren selv – psykolog Knut Rønbeck – har hatt alle muligheter til å kamuflere metodefeil og immunisere mot kritikk. Uten at suksessen i barnefordelingssakene strengt tatt er dokumentert også i forhold til mulig etterprøvbarhet i form av oppfølgingsstudier som viser om resultatene holder, overføres og tillempes en ikke nærmere spesifisert ”metode” på bv-saker hvor både saksgang, råderett over sakens gjenstander og prøvelsesrett er enda mer begrenset. Man kan også forestille seg at foreldrene i bv-saker er under et enda større press enn tilsvarende foreldre i barnefordelingssaker. Rønbeck beskriver selv i nevnte artikkel hvordan det er de profesjonelle aktørene som setter premissene for hva det skal forhandles om.

Foreldrene er i realiteten umyndiggjort, dette må de ”realitetsorienteres” om slik at de skjønner sitt eget beste. Og selvsagt ”barnets beste” som angivelig er det overordnete hensyn. I artikkelen vises det ikke om de oppstilte ”hypoteser” som beskrives i virkeligheten blir testet – på vitenskapelig vis. Eller om resultatene (les: inngåtte forlik som opprettholder status quo i barnevernets favør) kan avleses i forhold til en skjematologi for relevante kategorier og kriterier som også står i forhold til alternative utfall av gjennomført hypoteseprøving. Som man forstår er det store hull i psykolog Knut Rønbecks vitenskapspensum. Men han er opplagt systemets mann, og nå tilgodeses han sannsynligvis også med en doktorgrad.

Det er imidlertid ikke umulig å påvise betydelig svikt i Follo-modellens fungering slik den beskrives av Rønbeck, bl.a. i nevnte artikkel (FAB 2006). Et stikkord som også er sentralt i kritikken av hans doktorgradsarbeide er ”omforening”. Dette betyr antakelig at man omdefinerer og gir annen betydning til begreper og størrelser. Uttrykket ”omforente løsninger” med referanse til en rettslig prosess, kan bety at Follo-modellens fleksibilitet innbyr til å ta spesielle hensyn en ordinær rettergang med hovedforhandling og dom ikke kan ivareta. Men stemmer dette? For bevisføring og eksplisitt vekting av momenter; drøfting av anførsler og nedlagte påstander, vil en dom nødvendigvis være mer opplysende, også med tanke på mulighet for kritikk av ankegjenstander.

Dette moment underslås av Rønbeck og hans medforfattere som begge er dommere. De nye saksbehandlingsreglene i Barnelovens § 61 sier ikke at sakkyndig i fri flyt skal være hovedregelen, man bruker sogar ”kan” (les: betinget) to steder om mulig bruk av sakkyndig, mens ”skal” (ubetinget) brukes om kravet til forberedende rettsmøte. ”Tydeliggjøring av tvistepunkter” trenger ingen psykolog som heller enn å opplyse saken kan bidra til forkludring av grenseoppgangen mellom juss og psykologi. Men i Rønbeck (og hans medforfatteres) språkbruk fremstilles det som om sakkyndig i fleksibel meklerrolle bidrar til å skille relevante fra irrelevante momenter. I praksis skjer dette (i begge typer av saker) ved at psykolog Knut Rønbeck presser vekk de momenter som går i vinnende parts disfavør.

Myten om at det nå ikke er vinnere og tapere, men forsonte parter som respekterer både hverandre og resultatet oppnådd gjennom Follo-modellen kan ikke etterprøves med mindre man sjekker for hvordan det har gått over tid. Det har Rønbeck neppe gjort. Hvis det kan stilles spørsmål ved omsorgsovertakelse og organisering av samværsregimer som innebærer kritikk av barnevernet, er disse nå redigert vekk i prosessen som i sin løsningsorientering ikke belegger hvilke momenter som teller og vektes. Ingenting dokumenteres. Alt er muntlig. Det eneste vi har er psykolog Knut Rønbecks selvforsikringer. Han hevder at bruk av saksforberedende møter gir anledning til å ”tydeliggjøre problemstillinger som vanskelig ville la seg bevise under hovedforhandling” (med to dommere som medforfattere) (FAF 2006:194).

Påstanden underbygges ikke, heller ikke muligheten for at saksforberedende møter kan skje uten bruk av psykolog, og at bevisføringen nødvendigvis må underkastes prosessregler som best lar seg gjennomføre under en hovedforhandling hvor alt dokumenteres. Det er en viktig forutsetning for Follo-modellens suksess at man samtidig undergraver mulighetene for å dokumentere sakens akter og gjenstander. Det ”argumenteres” for at psykologer skal inn i prosessene på alle stadier, men ingen studier undersøker om det kanskje nettopp er psykologenes rolle og forståelsesformer som virker konfliktdrivende. Eneforeldertenkning og uvitenskapelige og fremfor alt menneskefiendtlige oppfatninger om tilknytning og foreldre som utbyttbare ressurser (les: omsorgspersoner) bidrar ikke til å øke tilliten til psykologene, men like forbannet skal de inn ”med dertil adekvat kunnskapstilførsel” (FAB 2006:186).

I barnevernssaker er styrkeforholdet mellom partene som sagt meget forskjellig fra barnefordelingssaker. Likheten mellom sakene og måten de blir behandlet på er at sakkyndig (også etter gammel ordning) i samforstand med retten utpeker en taper og bryter denne ned samtidig som vinneren bygges opp. Psykologene har aldri behersket utrederrollen, rapportene kan dessuten etterprøves som gjenstand for kritikk, noe man altså vil forhindre. Rettssikkerhet bygges ned. I barnefordelingssaker møter den sakkyndige ikke barna i det hele tatt. I den tillempede (les: omforente) versjonen anvendt på bv-saker kan det etter ”kasusillustrasjoner” (FAB 2006:190ff) se ut som om man har kontakt med barna det gjelder, men rammebetingelsene er uklare og legger til rette for tilfeldig praksis.

Barnas rett til å bli hørt ivaretas ikke nødvendigvis etter Follo-modellen. Foreldrenes rettssikkerhet er ytterligere svekket. Det er merkelig at juristene tillater psykologene å dominere dette feltet. Meklingserfaring fra familievernkontorene er ikke dokumentert, dvs. man har bygd ned tilbudet og det kan nesten virke som om man vil ha flere saker inn i retten for kjapp og effektiv avgjørelse, se min kronikk i Nordlys 04.09.08: http://www.krisesenter.org/oletexmo/DOCS/strategier_til_stryk.htm

Rønbeck kaller nå sitt prosjekt en ”evalueringsundersøkelse”. Vi er spente på hva han har å si. Blant foreldre land og strand rundt som har vært i kontakt med denne psykologen som regnes som en desidert sakkyndigversting, reageres det også på tittelen på hans prøveforelesning: ”Betydningen av konflikt og forsoning for foreldrenes omsorg og empati for egne barn”. ”Skal en psykopat disputere om omsorg og empati”, spørres det. Rønbeck kalles i klientkretser av enkelte for en ”reisende i ondskap”. Nå har han slått seg ned i Follo med sitt prosjekt. Han har forskuttert suksessen sin for 10 år siden bl.a. i Aftenposten med henvisning til en evaluering det raskt viste seg aldri var blitt publisert (pr 1998). Knut Rønbeck er tatt i bløff og uredeligheter flere ganger, men systemet beskytter slike. Også Akademia, virker det som.

Når får vi en seriøs vitenskapelig studie som kartlegger alle mulige feilkilder og konfliktfaktorer i saker om barnefordeling og barnevern? Er man redd for at en slik studie vil kunne dokumentere at det ikke sjelden er de sakkyndiges nedlatende holdninger til foreldre i krise som er det problemet som skaper størst konflikt på kortere og lengre sikt? Rønbecks prosjekt og hans doktorgrad står og faller på om de metodiske spørsmålene kan besvares. Hvordan måles effekten av de ulike strategiene? Man kan også spørre om utvalget er representativt og egnet. Hva forteller 13 tilfeldig valgte barnevernssaker? Hvor er kontrollgruppene? Psykolog Knut Rønbeck og de systemer som har bygget ham og hans prestisje opp har mye å svare for. Disputasen er åpen. Alle Rønbecks selvreferanser tilhører imidlertid de lukkede rom.

08.10.08