ABCNYHETER

Forsommerens mest vellykkede kulturstunt var utvilsomt den siste kvelden på kultstedet Spasibar, arrangert av kunstnergruppen Marked Moskva. Inventaret ble rasert, og det var greit nok; stedet så ut som om det var møblert med impulskjøp fra et sentralasiatisk loppemarked. Og da kveldens inngangspenger regelrett ble brent opp og brannvesenet ble trukket inn som ufrivillige performance-aktører, var mediesuksessen i boks. Og det til tross for at de 80 000 som gikk med, knapt var mer enn det oljefondet legger på seg i Kristin Halvorsens lunsjpause.

Lykkedrømmer i lykkeland

Å sløse med verdier kan være en sosial maktdemonstrasjon, som viser at man har mer enn nok av det som for andre er et knapphetsgode. Skal vi betrakte dette som en kunstnerisk ytring, dukker to tanker opp. Først kunstklisjé nr. 1: Kunsten speiler samtidskulturen. Og vår kultur handler som kjent om forbruk, forbruk og atter forbruk. ”Kan man skape et kunstverk som er like oppslukende som en Vuitton-veske?” spurte en fransk kunstkjenner for noen år siden. Svaret ser ut til å være ja - hvis kunstverket selv oppsluker Vuitton-vesken, eller noe annet som symboliserer forbrukskulturen. Penger, for eksempel.

Klisjé nr. 2 er at alt kan være kunst i dag. Det ville være riktigere å si at alt kan være kunst, bare man betaler nok for det. Når Christen Sveaas bruker en million på vin i lystig lag, for deretter å auksjonere bort et bilde av tomflaskene for en tidel av dette, bruker han egen og andres betalingsvilje til å skape en slags kvasi-kunstnerisk ”happening.” Damien Hirsts karriere skjøt fart da noen betalte femti millioner pund – ikke kroner, men pund – for hans smakløse hodeskalle-kreasjon ”For the Love of God.” Med dette som målestokk blir det nesten litt rørende når norske kunstnerspirer, i verdens rikeste lykkeland og med kulturpolitiske støtteordninger til oppover hårfestet, tror de kan gjøre furore ved å brenne opp noen skarve tusenlapper. Jaja, disse kunstnerne… De kan vel ikke tegne en hånd heller.

Mer interessant blir det når man ser på begrunnelsen for stuntet. I VG beskriver Tonje Nordmo fra Marked Moskva det hele som et ritual for å ”statuere at det er vi som eier pengene, og ikke de som eier oss.” Vi må løsrive oss fra pengenes makt, sier Nordmo, fordi følelsen av å holde en venn i hånden er viktigere. Bålet var et svar på folk flests drømmer om rikdom: ”Vi drømmer om lykke.”

Jaja, disse kunstnerne! Sterke på ideologi er de ikke. ”Kapitalismekritikk” er neppe et ord som ruller lett over tungen når den tredje halvliteren er på vei ned (eller opp) på Spasibar. For den saks skyld lever vi alle under kapitalismen. Alle drar nytte av den på en eller annen måte, og alle kan være kritiske til visse sider ved den. Når Nordmo snakker om pengenes makt, stiller hun seg likevel i en bestemt kapitalismekritisk tradisjon. At kapitalen gjennom sin lovmessige selvutvidelse blir et subjekt, er en idé vi møter alt hos Marx. Verdien blir subjekt gjennom sin veksling mellom formene ”penger” og ”vare”, en veksling hvis formål er verdiøkning (Kapitalen, 2.4.I.) I motsetning til mye annet marxistisk tankegods er dette ikke død teori; vi kjenner det igjen i den vekstretorikken som dominerer i politikken, og i kjøpepresset som driver oss til å kjøpe ny mobil før vi har funnet ut av tastelåsen på den gamle.

Kunstnernes pengebål utgjør et slags symbolsk brudd på verdiøkningskjeden, og dermed en protest mot kapitalismen. Ved å ta 80 000 kroner ut av sirkulasjon, fratar man samtidig næringslivet den profitt som ligger i å ta disse pengene i betaling for varer som det koster mindre enn dette å produsere. Men dette er bare den ene siden av saken. Når Nordmo sier at ”det er vi som eier pengene” og at det er ”et menneskelig valg hva man bruker egne penger til” dundrer hun ballen inn i eget mål så nettmaskene ryker.

Fanget av frihet

Spasibar-stuntet beviser slik sett bare at norske kunststudenter har det bedre enn 95 % av jordens befolkning. Hvor mange pengebål har vi sett i den tredje verden? Den individuelle økonomiske frihet, retten til å bruke sine penger som man vil, er nemlig selve kronargumentet for kapitalismens apologeter. Laissez-faire-ideologien legitimerer kapitalismen – med de ulikheter den er kjent for å skape – nettopp ved å si at alt springer ut av autonome individers frie valg. Denne friheten består ikke bare i retten til å investere penger for å få avkastning. Den må nødvendigvis også omfatte retten til å gjøre det alle oppfatter som dumme ting, som å brenne opp penger.

Og det dumme er ikke bare dumt. Vi kjenner alle bildet av den nyrike som tenner sigaren sin med en tusenlapp. I maurernes palasshager i Spania sprutet vannet fra utallige fontener, nettopp fordi maurernes forfedre levde i en beduinkultur der vann var det kosteligste av alt. Å sløse med verdier kan være en sosial maktdemonstrasjon, som viser at man har mer enn nok av det som for andre er et knapphetsgode. Spasibar-stuntet beviser slik sett bare at norske kunststudenter har det bedre enn 95 % av jordens befolkning. Hvor mange pengebål har vi sett i den tredje verden?

Først og fremst er dette brann-stuntet absurd. Vil jeg kritisere kapitalismen, må jeg problematisere dens frihetsparadigme, ikke betjene meg av det. Hvis jeg brenner penger for å vise at pengene ikke eier ”oss,” løsriver jeg meg ikke fra pengenes makt. Jeg sier at en slik makt ikke finnes, fordi friheten til å protestere viser at den angivelige makten ikke er reell. Med enda en omdreining på spiralen kan man si at nettopp dette likevel viser kapitalismen makt, siden det tilsynelatende ikke er mulig å kritisere den uten å bli fanget inn av dens egen logikk. Den kunstneriske protesten mot ”pengeveldet” endte opp som en kalkulerende medieflørt, iscenesatt med blålys og sirener og legitimert med en retorikk som kunne vært hentet fra FrPs prinsipp-program.

Det umuliges kunst

Deres ”protest” viser bare at alt er kunst, kunst er penger og penger kan kjøpe alt - også mediedekning, bare man svir av pengene på rett måte. Derfor er dette heller ikke kunst. Skal kunsten si noe meningsfullt om samtidskulturen, må kunsten utfordre og overskride denne kulturens selvforståelse. I en viss forstand må kunsten overskride grensene for hva det er mulig å si. Skal kunsten være politisk, må den bygge på kunnskap og refleksjon om hva slags samfunn og maktstrukturer man selv er en del av, ikke selvopptatte lykkedrømmer. En vellykket kapitalismekritisk ”performance” kunne f. eks. innebære å starte opp en frittstående bedrift – hva med en kunstnerbutikk med pensler, maling og lignende? – som i løpet av kort tid ville blitt utkonkurrert av de store kjedene. Hadde noen prøvd seg på noe slikt, ville prosjektet sannsynligvis møtt veggen alt i møtet med Brønnøysund-byråkratiet, og
det hele ville blitt en demonstrasjon mot skjemaveldets umenneskelighet,
snarere enn pengeveldets.

Vi på høyresiden kan ta til etterretning – med et smil like kynisk som Marked Moskvas mediestrategi – at den venstrevridde, politisk bevisste kunsten ser ut til å være på vei ut. I stedet har vi fått en gjeng navlebeskuende, ideologisvake kunstjyplinger med en sjekk fra Trond Giske på baklomma. Deres ”protest” viser bare at alt er kunst, kunst er penger og penger kan kjøpe alt - også mediedekning, bare man svir av pengene på rett måte. For the love of God: Har vi kommet så langt? Eller: Har vi ikke kommet lenger?

------

Kronikken har tidligere stått på trykk i Klassekampen og her her lagt ut av artikkelforfatter selv.