ABC Nyheter

I en kronikk hos Dagbladet forsøkte jeg å besvare spørsmålet om hvorfor kvinner ikke forlot sine voldsutøvere. Jeg forsøkte å vise at dette er mer problematisk enn bare å bestemme seg for å gå og at mekanismer i sinnet utenfor vår kontroll spiller en langt mer avgjørende rolle enn hittil antatt.

Vi så at flere ulike typer forklaringer er lagt frem på hvorfor kvinner forblir hos voldsutøvere og disse spenner fra psykologiske og motivasjonelle til logisk-rasjonelle og praktiske, og dette forklarer hvorfor kvinner forblir hos voldsutøveren, men ikke hvorfor de ikke går. Mulige fellesnevnere i forklaringene kan kort oppsummeres til å handle om enten redsel (og ulike strategier for å unngå å miste livet), barn, økonomi, sosial status osv.

La oss anta at det idag finnes omtrent X antall publikasjoner om hvorfor kvinner blir, men få, om noen, om hvorfor de ikke går, og aksepteres forklaringene, vel, så må spørsmålet om hvorfor kvinner blir, sies å være besvart. All den tid problemet fortsatt er intakt, synes imidlertid grunn til å anta at spørsmålet enten er galt eller ikke korrekt stilt og at tiden er moden for å stille et annet spørsmål. Et tilleggspoeng er at dersom voldsofre overhodet ikke har mulighet til å forlate voldsutøver, er saken avgjort og spørsmålet om hvorfor kvinner ”ikke går” meningsløst, fordi det ikke gis noen reell mulighet.

Metafysisk asymmetri

Merk den eiendommelige, metafysiske, asymmetri mellom hvorfor voldsutsatte blir og hvorfor de ikke går. At asymmetrien er metafysisk, betyr at den følger av vår konstitusjon (slik vi er laget) og er umulig å unnslippe. Dette er to ulike spørsmål, og dersom spørsmålene leses som identiske, snakker man i sirkel: ”Kvinner går ikke, fordi de blir”, ”kvinner blir, fordi de ikke går”, ”kvinner går ikke, fordi de er redde” og ”kvinner blir, fordi de er redde”. Dette er det samme, men det svarer ikke på spørsmålet, og kvinner er fortsatt i trøbbel. Vi spør ikke om hvorfor kvinner blir, men hvorfor de ikke går, som er noe helt annet. En mulig analogi kunne være at man kanskje kan gi forklaringer på hvorfor f.eks. en idé i en bestemt sammenheng oppsto, men ikke hvorfor en idé ikke oppsto? ”Hvorfor i all verden kom du ikke på det før nå?” Hva skal man svare?

Etter å ha kikket på det asymmetriske (ikke-identiske) forholdet mellom å forbli og ikke å gå hos voldsofferet, ser vi denne gang på voldsutøveren; og tesen er at vold ikke er kjønnsspesifikt.

To fremtredende antagelser er ofte fremlagt, for å forklare hvorfor noen blir voldsutøvere:

1. Ustabile familie- og andre sosiale relasjoner.

2. Språkfattigdom; dvs. manglende evne ”til å sette ord på ting ”; menn, f.eks, som slår, skal ha for mangelfullt utviklet vokabular til å kunne sette ord på følelser når ’ting blir vanskelige’. Kan voldelige kvinner på tilsvarende vis sies å ha tilsvarende mangelfullt utviklet vokabular?

Prinsipielt problem

Et prinsipielt problem med begge disse modellene, er at de, som forklaringer, ofte krenker det epistemologiske (kunnskapsteoretiske) kausalitetsprinsippet ved å slutte fra virkning til årsak. I tillegg er menneskesinnet uansett for komplisert til å avdekke sikre kausale sammenhenger. Det synes prinsipielt umulig både å gi forklaringene tilbakevirkende kraft og på ulike tidspunkter i språkutviklingen utlede empirisk testbare hypoteser med henblikk på forutsigelse av fremtidig utøvelse av vold. Hvordan skal man kunne teste et barns språkutvikling underveis med henblikk på ”kvalitetssikring” av vokabularet for mulig forebygging av mulig fremtidig vold? Når og hvordan avgjøres at vokabularet er tilstrekkelig stort og hvem har i så fall ansvaret for et tilstrekkelig utviklet vokabular til å kunne uttrykke følelser? Hvordan kan sikkert vites sikkert at impulsen til å slå ble initiert pga. svakt utviklet vokabular snarere enn andre typer cerebrale kortslutninger? Film- eller videoopptak av reelle konfliktsituasjoner, for å se når diskusjoner går fra utveksling av ord til utdeling av slag, er problematisk, fordi de antakelig allerede fastlagte eller tilgrunnliggende årsaker ikke kan observeres. All den tid andre under samme betingelser ikke blir voldelige, er forklaringene problematiske.

I tillegg har man mer eller mindre direkte tilgang til erfaringen av egne følelser, men ikke andres. Ingen kan ”føle” en annens følelser, dvs. ingen kan identisk erfare en annens følelser slik den andre erfarer dem, og slik setter man strengt tatt ord kun på egne følelser som så skal gjelde den andre pr. analogi (solipsisme).

Disponert for vold?

En sjeldent uttalt hypotese, for å forklare voldelig fremferd, er kanskje at enkelte fra naturens side, lettere er disponert for vold enn andre; kanskje fordi man gjerne vil tro at mennesket lar seg forme gjennom hva som kalles ”social engineering”, dvs. man kontrollerer oppvekstbetingelser og får det ikke-voldelige mennesket. Denne hypotesen ivaretar også kausalitetsprinsippet: disposisjon – handling.

”Å slå” er en handling. Handlinger antaes tradisjonelt å igangsettes av vilje. Vilje oppfattes å være et fenomen igangsatt av bevisstheten og gå forut for eller skje inni oss før handlingene. Forskning viser at enhver tilsynelatende viljesbestemt handling normalt begynner ubevisst. Forskning (Kornhuber, Deecke, Libet) viser at hjernen forbereder seg på handling lenge før bevisstheten informeres og initierer ulike impulser bevisstheten så sensurerer eller slipper igjennom. Problemet med forestillingen om at mennesket bevisst skal kunne ville, er at dersom man befinner seg i et vakuum, for å tale noe billedlig, er man ikke i stand til å kunne redegjøre for hvorfor man skulle ville noe bestemt fremfor noe annet. Det finnes gode grunner for å ville la være å slå, så dersom det kun handler om vilje, hvorfor skulle man da ikke ville la være? Kort sagt kan dette føres tilbake til problemet med ”bevissthetens grensesnitt”, dvs. forskjellen mellom hva vi til enhver tid er bevisst (Jeg) og hva vi til enhver tid ikke er bevisst (Meg). Forklaringer på hva som skulle lede opp til slaget, synes irrelevante all den tid man i handlingsøyeblikket, dersom det handlet kun om vilje, bare kunne ville la være å slå.

Om voldsutøverens handlingsliv forstås som kun materielle hjernetilstander, fanges vedkommende i en form for metafysisk determinisme, dvs. en fastlagt årsaksrekke uten mulighet for å unnslippe. Tiltross vår oppfatning av oss selv som fritt handlende individer, kan vi pga. vår konstitusjon, likevel sies å være fanget i en slags asymmetrisk determinisme, fordi gitte grunnbetingelser for vårt handlings- og tankeliv ligger utenfor vår kontroll, og hvor utfallet av disse samvirkende betingelser ikke kan forutsies, fordi impulser tilsynelatende oppstår spontant. Ett av to skjer: 1) en impuls til å slå trigges, og man slår, 2) impulsen til å slå initieres og avbrytes.

Grunnen til at vi, utifra den forståelsen av forholdet mellom impuls og bevissthet som støttes av nyere forskning, ikke må anses som determinerte (forutbestemt eller nødt til å følge impulsene) når impulser eller lyster oppstår, er nettopp at bevisstheten, i motsetning til nevronene som gir opphav til trangen, selv er immateriell (ikke selv laget av materie). Det er nettopp p.g.a. den immaterielle muligheten (bevissthet) til å kunne avstå fra eller etterkomme ubevisst oppståtte materielt funderte lyster, at vi kun er betinget (delvis) eller asymmetrisk determinerte. Asymmetrien består i forskjellen mellom hva som oppstår uten vårt vitende (impulser og lyster) og muligheten til å forholde seg til dette enten gjennom å avstå fra (sensurere, avbryte) eller etterkomme.

Bevissthetens grensesnitt

Lyster synes å ha et materielt grunnlag, og oppstår av ukjente grunner, men det ikke gitt at de må etterkommes. Mange ulike typer lyster kan oppstå på ulike tidspunkter og hvilke som oppstår synes ikke gitt på forhånd (ikke determinert eller allerede fastlagt), men vår bevissthet kan kun forholde seg til allerede oppståtte lyster og impulser (uavhengig av deres opprinnelse; vi vet vi har lyst på sjokolade selv om vi ikke vet hvorforJ) og dersom bevisstheten ikke kunne det, ville vi vært nødt til å følge impulsen eller lysten til handling. Uten bevissthet ville vi være fullstendig determinerte fordi vi hadde vært kun materie (nevroner osv.) som mekanisk virker på materie (nevroner osv.) Eksempel: får man lyst på sjokolade, må man ikke spise den, man kan m.a.o. ”ta seg” i det.

”Bevissthetens grensesnitt” betyr at man selv bevisst ikke kan velge å igangsette en voldsimpuls i ren ondskap, men at andre instanser setter i gang handlingen. Dersom det handler om kun vilje, hvorfor skulle man da ikke ville la være å slå og så klare å la være? Umulig synes å ville vold uten at dette har med patologiske forhold å gjøre, f.eks. ”lyster”, ”ønsker”, ”drifter” og ”begjær”, fordi dette er størrelser utenfor bevissthetens kontroll.

Bevissthetens grensesnitt åpner for at forebygging av voldelig fremferd, kanskje kan gjøres gjennom en aristotelisk inspirert treningslære med fokus på dygdige handlinger, hvor evnen til å frembringe ønskede og avbryte uønskede impulser via oppfølgning og veiledning trenes gjennom eksemplets makt.

Fritar voldsutøvere

Et prinsipielt problem ved ovennevnte forklaringer, er at de fritar voldsutøvere for ansvaret, fordi voldsutøvere selv ikke kan holdes ansvarlige for konsekvensene av en ikke udelt heldig oppvekst eller språkutvikling.

Dersom et menneske i tillegg ikke makter å kontrollere sine impulser, blir spørsmålet om moralsk ansvar maktpåliggende og enda mer problematisk enn kanskje først antatt. Makter man ikke å avbryte egne impulser, antyder dette at det i mennesket finnes krefter sterkere enn bevisstheten som sensurinstans. Den menneskelige hjerne per se synes ikke å ha noe begrep om moral som mer synes å oppstå i det øyeblikk et (selv)bevisst ’jeg’ er i stand til å ta stilling til de impulser initiert av ubevisste og utilgjengelige prosesser, fremfor en vilje i et ”vakuum” hvor et bevisst subjekt positivt setter sine beslutninger igjennom.

Slik sett berøres spørsmålene filosofene Sartre og nordmannen Harald Ofstad drøftet: hvordan være ansvarlig overfor en situasjon man selv ikke har skapt og, hva er grunnvilkårene for at mennesket skal kunne holdes ansvarlig for sine handlinger?