borger

Christian Ringnes vil bygge en stor skulpturpark på et område bak Ekebergrestauranten. Flere stiller seg kritisk til planene. Foto: Paal Audestad

 

Their boobs are OK

En av fjorårets mest interessante debatter druknet i valgkampen. Det er på høy tid å spørre hva debatten om Ringnes’ skulpturpark egentlig handlet om. Eller burde ha handlet om.

Eiendomsinvestor Christian Ringnes vil fylle et område på rundt 230 mål i Ekebergskråningen med skulpturer av "den vakreste gjenstanden i verden." Enkelte øyenbryn har hevet seg - og enkelte øyne har smalnet - når det har vist seg at denne "gjenstanden" er det kjødelige legeme halvparten av menneskeheten går rundt med. Der Ringnes har visjoner om «en park i kvinnens ånd» har andre sett for seg et slags forsteinet blanding av Playboy-fantasier og reaksjonær estetikk. Reaksjonene har da heller ikke latt vente på seg, ikke minst fra feministisk hold - partiet Rødt har gått mot planene i bystyret; kunsthistoriker Ina Blom kaller ideen «hårreisende» og mener den opprettholder «gamle kjønnsrollemønstre». I Dagsavisen nærmest vrælte Rødts Marit Halse at Ringnes vær så god måtte holde blikket unna kroppen hennes, hvis de noen gang skulle komme til å møtes. I den korte debatten spilte Ringnes ufrivillig hovedrollen i en slags medievariant av den berømmelige sluttscenen i Benny Hill Show.

Politisk Sinnatagg

Ringnes plasserer seg midt i venstresidens demonologi. Ikke bare har han mye mer penger enn han i den revolusjonære rettferdighetens navn burde ha, han vil i tillegg bruke dem på å fremme et kvinnesyn vi ellers forbinder med soldatbrakker eller pauserommet på et bilverksted. Spør du en blitzer, vil du sannsynligvis få høre (mellom et par spyttklyser) at Ringnes er en erke-patriark med en kone som vet alt om bordplassering, en hushjelp som hoppet av norskkurset før hun lærte å stave "arbeidsavtale" og en sekretær hvis viktigste kvalifikasjon er brystmålet. Mens andre næringslivstopper snakker om å øke kvinneandelen i styrene, oppfører Ringnes seg som en forvokst skolegutt som vil svi av lommepengene sine på playmates av stein. Ikke rart det blir bråk av slikt.

Den virkelige og dypere problematikken handler om hvem som skal definere spillereglene i det sørgelig private, kaotiske og farlige rommet der menneskers mest intime emosjonelle transaksjoner foregår. Heller ikke bør vi bli overrasket over hvor kritikken kommer fra. Rødts nærmest totalitære motstand mot enhver fremstilling av kvinnelig nakenhet er noe vi kan ta for gitt. At flertallet i bystyret har vært langt mer velvillig overfor Ringnes har åpenbart ikke hatt noen pedagogisk virkning på de revolusjonæres noe glisne skarer. Det feministiske engasjementet blir ikke mer troverdig av at det nettopp var «fredsduene» på ytre venstre fløy som kjempet med nebb og klær for å hindre USAs invasjon i Afghanistan, og dermed redde Taliban-regimet - et av de mest kvinnefiendtlige tyranniene i historien. Rødt har i det hele tatt en særegen evne til å finne frem til synspunkter som bare støttes av noen få prosent av befolkningen. Rødt er politikkens svar på Sinnataggen.

Eros og Psyke

Her ser det imidlertid ut til at de har truffet en nerve i kulturen. Det bildet som tegnes av mannlig seksualitet i de offentlige mediene, er overveiende dystert og problemorientert; den dominerende fortellingen om mannens seksuelle drifter handler om en pågående Eros og en i beste fall passiv Psyke. Mens det er bortimot politisk forbudt å si noe som helst negativt om homofile, blir den mannlige, heterofile seksualiteten regelmessig forbundet med vold, tvang og overgrep. Mannlig seksualitet ses på som truende, påtrengende og generelt uønsket, selv når den retter seg mot voksne kvinner, og ikke inneholder spor av vold eller tvang. Hvem har ikke ledd av revysketsjer og sitcoms der en kvinne fiker til en innpåsliten beiler? Ingen ler av en mann som slår til en kvinne fordi hun har avvist ham (eller av noen annen grunn, for den saks skyld).

Vi ler vel heller ikke så mye av Helen Zahawis roman Dirty Weekend (1992), der den kvinnelige hovedpersonen nærmest går berserk og dreper en rekke mer eller mindre tilfeldig utvalgte menn for å hevne seg på det motsatte kjønn i sin alminnelighet. Hadde noen skrevet en tilsvarende roman om drap på f. eks. homofile, ville boken sannsynligvis aldri kommet ut. Zahawi målbærer en tydelig trend i kulturen: I det seksuelle spillet er kvinner prinsipielt ofre og menn overgripere. Kvinner forventes derfor å reagere med avsky eller endog vold når deres seksuelle integritet på noen som helst måte blir utfordret, om det så bare er ved et litt for langt blikk. En rekke utesteder stenger konsekvent eldre menn ute, slik at yngre kvinner (knapt noen under 18 år) ikke skal bli beglodd eller "plaget." En tilsvarende kollektiv utestenging av homofile (med en lignende begrunnelse) ville aldri blitt godtatt. At eldre menns interesse for yngre kvinner er langt mer normal, naturlig og uutryddelig enn homofili, spiller åpenbart ingen rolle. Slike kjedelige fakta klarer de politisk korrekte å trylle seg bort fra - og det med harry pottersk bravur. Og den heterofile mannen står igjen som det seksuelle universets Voldemort.

Offerets overtak

Derfor handler dette ikke om ville mannsfantasier i en skråning drysset hen. Det handler ikke om en aldrende, lett patetisk herremanns ønske om å fiksere sine drømmer om ungdom og skjønnhet i den kolde sten. Naturligvis er det helt legitimt å kritisere en mann som vil annektere et av Oslos flotteste friområder som utstillingslokale for sitt eget, høyst private kunst- og kvinnesyn. Men den virkelige og dypere problematikken handler om hvem som skal definere spillereglene i det sørgelig private, kaotiske og farlige rommet der menneskers mest intime emosjonelle transaksjoner foregår.

Kanskje blir det en redselsfull oppvisning i vulgær retro-estetikk, kanskje en vakker hyllest til kvinnen - ømt naglet fast i skulpturenes evige, unge alabast. Når kvinner blir satt inn i en slags kollektiv seksuell offerrolle, får de en slags moralsk overlegenhet i det seksuelle spillet, og dermed i realiteten definisjonsmakt over spillereglene. Å legitimere sitt eget krav på makt ved å fremstille seg selv som et offer er en altfor velbrukt hersketeknikk til at vi bør godta den, selv når motstanderen er en finansfyrste som kan fylle et område på størrelse med Slottsparken med skulpturer som hver for seg koster mer enn en middels villa på Snarøya. Den feministiske trangen til å kontrollere menns seksualitet resulterer høyst sannsynlig bare i forbitrelse og kvinnehat. Dessuten er det å ville kontrollere andre menneskers private følelser prinsipielt galt og ikke minst totalitært, uansett hvilke begrunnelser man måtte påberope seg. Den norske mannen bør få lov til å tenke sitt om damer, kropp og sex, uten at storesøster ser ham.

Uansett - nå ser det ut til at Ringnes vil få gjennomføre prosjektet sitt. Kanskje blir det en redselsfull oppvisning i vulgær retro-estetikk, kanskje en vakker hyllest til kvinnen - ømt naglet fast i skulpturenes evige, unge alabast. Eller hva slags materiale man nå får for de pengene Ringnes er villig til å legge på bordet. Mens de mest rabiate skulpturmotstanderne antagelig har begynt å hamstre spraybokser og steinhuggerverktøy til sine nattlige protestaksjoner, kan vi andre bare håpe at steinjomfruene blir et dekorativt og ikke altfor sjenerende innslag i Ekebergskogen, og at their boobs are OK.

---

Artikkelen har tidligere stått på trykk i Filologen, et tidsskrift utgitt av Filologisk Forening ved Universitetet i Oslo.

Lesernes kommentarer

En park med "neger"-skulpturer?

Det virker som om forfatteren ikke er klar over at seksuell oppmerksomhet, enten den nå ytrer seg som blikk eller på andre måter, kan være enten god eller vond for den som er
"gjenstand" for oppmerksomheten. Veldig mange menn er faktisk i stand til å signalisere seksuell interesse og anerkjennelse overfor kvinner uten samtidig å måtte tingliggjøre dem.
Og siden han mener det må være ok å "skulpturere" kvinner i et slikt anlegg, hva om det hadde vært - nå drister jeg meg til å bruke n-ordet - "negre", som det jo også har vært tradisjon for å erotisere?
At kulturen framstiller mannen på en uheldig måte, er jeg derimot enig i. Det er for eksempel få filmer hvor mannen "treffer" meg. Et hederlig unntak er Daniel Auteuils rollefigur i "Det største er kjærligheten" av Patrice Leconte.
Zahavis roman er ingen ting å skrike opp for. Den er regelen som bare bekrefter unntaket om at actionhelter er menn. At flere har reagert på denne boka, må skyldes en undervurdering av kvinner, fordi man er redd de ikke evner å skille mellom roman og virkelighet. Slik var det jo også i romanens barndom, da mange var redde for at kvinner kunne ta skade av å lese romaner (slik Madame Bovary må ha gjort).