ABCNYHETER

Abcnyheters artikkel om Hans Jostein Høglund som har blitt spylt, slått og bestjålet av vektere i Oslo Sentrum er banebrytende. I den grad at det er første gang en fra rusmiljøet er sitert i slik grad og at sitatene er blitt behandlet som troverdige. Artikkelen som er skrevet av Stein Ove Korneliussen, er en pris verdig. Det er ingen grunn til å betvile Høglunds triste opplevelsesskildringer.

Arild Knutsen er leder av Foreningen for human narkotikapolitikk.

Fredag 23. november ble en av Aftenpostens reportere vitne til at en uteligger ble utsatt for brutal behandling av to vektere ved Oslo S. Reporteren sier han så den ene vekteren sparke mot uteliggeren før de begge dro han opp. Uteliggeren fortalte senere at han hadde smerter etter å ha blitt sparket i kneet og halebeinet og at han derfor segnet sammen da vekterne dro han opp igjen imens de skrek: – Hva faen er det du driver med? Da reporteren senere konfronterte vekterne med det han hadde sett, opplevde han deres oppførsel som truende. Den ene sa at det var en alvorlig anklage han kom med, som aldri har skjedd. Den andre svarte at junkier alltid ljuger. Også informasjonssjefen i Hafslund, Morten Schau avviste på det sterkeste at det var brukt vold.

Det er lett å forestille seg følelsen Aftenpostens reporter hadde da han så gikk mot arbeidsplassen sin. Å bli møtt med kategorisk avvisning både fra personer med uniformer som signaliserer autoritet, og fra ledelsen i vekterselskapet, på noe man selv synes å ha opplevd, det kan få en til å tvile på egen dømmekraft. Dramatiske hendelser oppleves i seg selv uvirkelige og kanskje var det derfor reporteren valgte å ta en telefon til Erlik Oslo for å høre om de kjente til liknende hendelser. Kanskje trengte han en bekreftelse. Tilfeldighetenes spill rår og rammer blindt, denne gang i favør av et vitne til vektervold. Reporteren fikk det han trolig søkte og mer til da Erlik Oslo ikke bare kunne bekrefte at vektervold er et problem, men også at de derfor skulle arrangere et seminar om temaet senere samme dag.

Flere av gatemagasinets selgere fortalte både fra scenen og på en kortfilm, om voldsepisoder de har blitt utsatt for. Det ble uttrykt gjensidig frykt for ”kjelleren” i Østbanehallen. Vekteres slag, spark, kneblinger og spyling med vannslanger er tilsynelatende en vanlig del av deres hverdag. Vektere har dessuten begynt å pågripe for beslag, noen bruker håndjern. Det ble stilt spørsmål ved om vekterne har fått flere hjemler ettersom de pågriper og tar beslag. Spørsmålet ble stående ubesvart.

Justisminister Knut Storberget fortalte til Aftenpostens nett-TV at han er bekymret og ser svært alvorlig på saken. Han sa videre at episodene de får rapportert inn (!) er klare lovbrudd, og videre at det ikke er lov å utøve vold og trusler. Justisministeren konkluderte så med at det er grunn til å stille spørsmål ved om kompetansen i, og kontrollen av, denne virksomheten er god nok. Hadde det bare vært så enkelt. Hadde bare justisministeren forstått.

Trakassering og vold er en tragisk, men logisk konsekvens av myndighetenes kriminalisering av de rusavhengige. De gjentatte umoralske politiaksjoner i Oslo Sentrum har redet grunnen for, og er årsak til ekstrem behandling av samfunnets vanskeligst stilte. Jeg har i flere år sett en klar tendens til at desto lenger politiet går, desto enda lenger legitimerer dette at vektere kan gå. Dessuten er tabloidpolitikk patetisk: Det er lett å forstå at justisministeren ble grepet av stemningen på seminaret, men vanskelig å tro at han nå endelig vil gjøre noe med et problem han må ha visst om lenge.

Vektervold mot narkomane er en av vår sivilisasjons mest tragiske skyggesider, der den utøvende part er unntatt loven og offeret fratatt enhver form for rettssikkerhet. Den ufyselige praksisen har pågått i mange år, den rammer øvrige vekteres omdømme og det er kun toppen av det skitne isfjellet som iblant kommer til syne for allmennheten. Jeg ble selv utsatt for liknende brutalitet da jeg var en del av rusmiljøet på begynnelsen av nittitallet. Vektere på kjøpesentre i forstedene banket oss jevnlig med hensikt å ”forebygge salg av narkotika til mindreårige” og jeg fikk en gang en albue rett i fjeset fordi jeg gikk i retning av Arkaden ved Karl Johansgt.. ”Slike som meg fikk ikke gå inn der”.

Plata-aksjonen (Oppstart 7.juni 2004) økte konfliktnivået mellom vektere og rusmiljøet betraktelig. Lokale forretningsdrivende ved Skippergata og Karl Johans gate fikk rusansamlingene feid opp på sine trapper, så de valgte å leie inn vektere. Disse fikk trolig raskt erfare at politiet ofte bruker hardhendte pågripelsesmetoder for beslag på gateplan. I april 2005 fortalte Dagbladet at politiet hadde brukket ankelen på en rusavhengig under en pågripelse på hjørnet av Karl Johansgate og Skippergata. Øyenvitner fortalte at foten var vridd nesten 180 grader og at politiet forsøkte å brekke foten tilbake på plass. Operasjonsleder Harald Skjelbred fortalte at politiet karakteriserte episoden som et hendelig uhell.

29. mai 2005 fortalte et vitne til Dagsavisen om en narkoman som hadde blitt sparket ned bakfra av en vekter midt på Stortorvet. Lederen i kirkens Bymisjons Møtestedet, Håkon Løes fortalte i samme anledning at stadig flere narkomane ble trakassert av vektere og at stadig flere møtte opp med knuste briller og blåveiser. Daværende leder av Fransiskushjelpens gatearbeid, Ole Martin Holte fortalte at mange ble trukket inn på bakrom og strippet, og at flere ble regelrett banket opp. Dagsavisens journalist Anne Karin Sæther oppsøkte miljøet den gang og lærte at spyling av uteliggere midtvinters var vanlig.

Heine Wang, administrerende direktør i Vakt Service avviste alle vitneskildringene fullstendig. - Hadde det virkelig vært slik, så ville det vært flere domfellelser og mediefokus, en fjær blir vel raskt til ti høns, var svaret hans.

I juli 2006 ble jeg vitne til politibrutalitet i Skippergata. En av de gamle traverne i miljøet ble pågrepet for beslag av en liten klump med hasj. En liten og sliten rusavhengig mann med en dødelig sykdom ble bryskt tvunget ned i bakken og fikk et kne kjørt inn i ryggen sin imens de bendte armene bakover for å påsette han håndjern. Med ansiktet klistret til asfalten lå han og skrek i smerte, til offentlig beskuelse. Det var som å se en trist dokumentarfilm om vår sivilisasjons usiviliserte fortid, men bevitnet i nåtid. Slike observasjoner skaper skjelvinger i legemet og en opplevelse av uvirkelighet. Både den gang, og da jeg for to måneder siden var vitne til at en vekter mishandlet en rusavhengig rullestolbruker inne på Østbanehallen imens han skrek: ”Vi vet du selger dop”, forsøkte jeg å få pressen interessert. Men til ingen nytte. Dette henleder tankene til Aftenpostenreporteren som i vantro haster mot sin arbeidsplass for å fortelle om det han har opplevd. Kanskje var det de eneste sekundene i hans liv som han fullt ut kunne forstå hvordan det ville føles om han ble møtt med mistro også der.

Krigen mot narkotika er i praksis en krig mot narkomane, der mer og mindre kvalifiserte soldater opererer på slagmarken. Lite har forandret seg siden daværende kriminalsjef i Oslo Arne Huuse i juni 1983 uttalte at de skulle splitte ethvert åpent brukermiljø ved å gjøre det så utrivelig for de som kjøper, selger og bruker stoff, at de ikke lenger ønsker å være der. Det har bare blitt mer av det samme, og stadig på et nivå som ikke på langt nær er vårt samfunn verdig.

Arild Knutsen, leder i

Foreningen for human narkotikapolitikk