ABCNYHETER

Høyres Toril Fiskerstrand opplevde sitt livs fall og oppreisning på kortere tid enn det tar andre politikere å skrive en komité-innstilling. Før denne døgnfluen av en skandale svirrer inn i den politiske glemselen, bør vi tenke litt på at Fiskerstrand ble presset til å trekke seg fra alle sine verv av én eneste grunn: Hun hadde sagt noe som kunne tolkes dit hen at hun ikke likte visse ”nasjonaliteter.” I Norge er det forbudt å ikke like folk – hvis det er rasistisk motivert. Dette forbudet håndheves ved lovlige og ulovlige midler, fra statlige holdningskampanjer til blitzernes herjinger. ”Kamp mot rasisme” er en trylleformel som tilsidesetter all rettssikkerhet og stenger for enhver refleksjon omkring grensene for legitim maktbruk i et rettssamfunn.

Vi har altså en slags plikt til å ta avstand fra rasisme. På den annen side finnes det en nærmest grenseløs aksept for venstresidens mer fargeblinde menneskeforakt. En kjent lege kan smøre sin støtte til 11.september-terroren utover forsiden på Dagbladet, uten å miste jobben av den grunn. Rød Ungdom kan ustraffet samle inn penger til den terroristiske ”motstandskampen” i Irak. En AUF-jentunge kan skrike ut at palestinsk terror er ”selvforsvar” på TV 2-nyhetene uten at noen eksklusjonssak venter, og Tron Øgrims uttalelser om vold og terror mot ”borgerskapet” blir brukt som morsomme språkeksempler i Petter Schjervens program.

Alt dette er ikke rasisme, og derfor helt greit – i den hellige alminnelige ytringsfrihetens navn. Mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å befinne seg i feil fly på feil dag må finne seg i å dø i en ildkule i World Trade Center, for deretter å bli utsatt for posthum hån og forakt fra venstreradikale hat-agitatorer. Samtidig har etniske minoriteter i Norge en lovfestet rett til å bli beskyttet mot andres motvilje – om den så bare kommer til uttrykk gjennom rent verbale ytringer. Helt logisk og selvinnlysende, ikke sant? Så logisk og selvinnlysende at antirasistene må bruke tv, radio, aviser og andre medier for å minne oss om det, så vi ikke skal glemme hvor logisk og selvinnlysende det er.

Antirasismen har altså hele banen for seg selv, men scorer selvmål på selvmål. Den har nemlig en grunnleggende moralsk mangel: Dens indignasjon retter seg ikke mot handlinger, men mot meninger. Vold og andre overgrep er interessante for antirasistene bare i den grad de kan knyttes til høyreekstreme motiver. Hets mot jøder godtas når den kommer fra Palestina-aktivister på ytterste venstre fløy, men ikke når den kommer fra Tore W. Tvedt. Derfor hindrer politiet nynazister i å demonstrere og rope anti-israelske slagord utenfor Israels ambassade, så Palestina-komiteen uforstyrret kan stå der og skrike ut de samme slagordene. Igjen – helt logisk, ikke sant? Jøder har altså både rett og ikke rett til beskyttelse – et resonnement selv ikke Erasmus Montanus ville ha vært bekjent av. Antirasismen nærer seg ikke av omsorg for rasismens ofre, men av hat til andres politisk ukorrekte tanker.

Og det er galt – av flere grunner. For det første er det å forby meninger både barnslig og totalitært.

I et liberalt samfunn må vi være modne nok til å tåle sårende ytringer. Er man uenig med Fiskerstrand, får man komme med motargumenter. Å jage henne ut av det politiske fellesrommet vitner verken om respekt for demokratiet eller tiltro til egen argumentasjon.

Det samme kan for øvrig sies om den antirasistiske diskursen i sin alminnelighet, som verdsetter ideologisk mentalhygiene fremfor selvstendig tenkning og erstatter politisk dialog med repressivt ”holdningsskapende arbeid.” Og når Dagbladets lederskribent etter Fiskerstrands utspill krever en antirasistisk ”ryggmargsrefleks” av politikerne, minner dette om fraser som får meg, og forhåpentlig mange andre, til å fryse på ryggen: Nytale, tankeforbrytelse, Storebror ser deg.

For det andre – og langt viktigere: Antirasismen kan knapt påberope seg noe annet troverdig verdigrunnlag enn menneskerettighetene. Men de gjelder for alle, også ofrene for alle de overgrep venstresiden har støttet eller bagatellisert. Menneskerettighetene slår fast at det som er galt er galt – uansett hvem som begår eller rammes av det, og uansett hvilke motiver som ligger bak. All verdens rasismeparagrafer til tross – menneskerettighetenes formål er å beskytte folk mot handlinger, ikke å dele ut moralske terningkast til motivene bak handlingene, eller til ideologiske synspunkter overhodet. Å relativisere overgrep på den måten venstresiden gjør er galt, rett og slett.

Likevel kjøper vi den politisk korrekte ideologien makteliten vil prakke på oss, omtrent slik folk i Sovjetunionen sto i kø for å kjøpe den ene typen brød eller vaskemiddel som var til salgs i de statlige butikkene. Vi godtar den statsautoriserte antirasismen og dens skjulte premisser: at rasisme står i en slags moralsk særstilling og er verre enn alt annet, samtidig som venstresiden uhindret kan støtte all verdens overgrep, fra Gulag til Ground Zero. At rasister skal kjeppjages, sparkes fra jobben og fryses ut – eller ”røykes ut”, som en Krf-politiker sa i forbindelse med Fiskerstrand-saken – samtidig som de venstreekstreme kan si hva som helst uten at det får noen konsekvenser for deres politiske verv, deltagelse i yrkeslivet eller borgerlige aktelse overhodet.

Vi reflekterer heller ikke over den logiske konsekvensen av antirasistenes budskap: at rasismens ofre fortjener mer sympati og beskyttelse, og dermed i siste instans er mer verd, enn andre ofre. Venstresiden forkynner budskapet om alle menneskers likeverd, men ender opp med en slags orwellsk dobbelttenkning: some are more equal than others.

Derfor er det i siste instans rettsstaten og menneskerettighetene som rammes av de politisk korrekte dobbeltstandardene. Venstresidens antirasistiske verdensforbedrere forbryter seg mot den mest elementære moralske logikk når de påberoper seg humanitet og menneskeverd som moralske alibier for en ideologi som i virkeligheten tramper på og kompromitterer disse verdiene. Den ensidige forfølgelsen av alt som minner om rasisme underminerer hele det verdifundament vårt samfunn bygger på – uten at noen ser ut til å bry seg.

Frihet, skrev Orwell, er retten til å si at to pluss to er fire. Jeg nekter å godta en menneskerettslig begrunnet antirasisme, når den frontes av en venstrefløy som ustraffet har kunnet hylle hele gullrekka av anti-vestlige massemordere, fra Stalin og Mao til Slobodan Milosevic og bin Laden. Jeg nekter å ta imot moralsk belæring fra de som mener at ett - ett - menneske på Holmlia er mer verd enn tre tusen på Manhattan. Jeg insisterer kort sagt på at to pluss to er fire – også i moralske regnestykker.

Det er ingen grunn til å gjøre en martyr ut av en politisk ubetydelighet som Toril Fiskerstrand. Det er dessuten lett å være uenig i hennes uttalelser, og det virker lite tillitvekkende at hun ikke vil vedstå seg dem i full offentlighet. Likevel er det en fundamental forskjell mellom å være uenig i noe og å ville forby det. Å straffe politikere for deres politisk ukorrekte meninger er umodent og uverdig. Det styrker venstresidens definisjonsmakt, og forviser en nødvendig kritikk av antirasismen til helt marginale fora.

I Norge har vi hemmelig valg. Jeg gir avkall på dette privilegiet for å kunne tone flagg i kampen for rettsstaten, tankefriheten og fornuften. 10. september stemte jeg Høyre og kumulerte Toril Fiskerstrand. I dag gleder jeg meg over at hun er valgt inn – alle enkeltstemmene hun fikk er en passende ørefik til det politisk korrekte meningstyranniet.

Og NB: Noen har startet en underskriftsliste for å få kastet ut Blitz-pøbelen. Hurra for demokratiet.