ABC Nyheter

Hvor har det blitt av de intellektuelle? De som gjennom offentlig debatt var med på å påvirke og forandre verden? Elitene lever hvert sitt liv og blander seg ikke med hverandre. Politikerne driver med politikk, økonomene med økonomi, de vitenskapelige elitene beskjeftiger seg kun med vitenskap. De som skulle ta vare på samfunns-og regimekritikken er mer opptatt av å gjøre akademisk karriere enn å erobre viktige posisjoner i den offentlige debatt.

Det finnes ikke lenger noen virkelig intelligentsia. Disse funksjonene betjenes i dag av en «fille-intelligentsia», et tankens proletariat. Hvorfor er det ikke lenger interessant å delta? Hvor har det blitt av filosofene, samfunnsviterne og kunstnerne i den offentlige debatt?

Det norske samfunn rykker opp i eliteklassen, men uten de tenkende eliter. Styrtrikt, selvtilfreds og med en uproblematisert sosialdemokratisk statsskikk. Et samfunn uten kritisk tankekraft. Hva gjør rikdommen med oss? Hvilke politiske holdninger og verdier fremmes i det nyrike Norge?

Herbert Marcuse skrev i 1964 den berømte boka « Det endimensjonale mennesket». Opprinnelig en analyse av det amerikanske etterkrigssamfunnet og dette samfunnets enorme velstandsvekst. Styrt av en kapitalistisk fellesideologi med liten eller ingen plass for politiske motsetninger, og som behersket alle motforestillinger og knuste alle alternativer. Et samfunn som utviklet den såkalte «repressive toleranse» som innebar at de kritiske røstene ble innlemmet i de systembevarende kreftene og mediene.

Intellektuell frihet definerte Herbert Marcuse som en gjenopprettelse av den individuelle tanke som mer og mer ble oppslukt av massekommunikasjon og indoktrinering. Han mente at vitenskapene måtte gjenvinne sitt kritiske potensial og framfor alt bli dyktigere til å vurdere det som er, mot det som bør være. I dag er kapitalismen og markedskreftene en større trussel mot demokratiet og de fri samfunn enn noen gang tidligere. Verden styres av en røverkapitalisme som fremmer populisme og etniske motsetninger, og undergraver det stabile samfunnet.

For noen tiår tilbake snakket vi om monopolkapitalismen. I dag opplever vi en galopperende økonomisk utvikling tilpasset ny teknologi og endrede internasjonale forhold. Den gamle industrikulturen er under avvikling, klassetilhørigheten dominerer ikke lenger menneskene slik som tidligere. Klassebegrepet har endret karakter. Det foregår en mangfoldiggjøring av menneskets identitet. Kampen mot kapitalen er ikke lenger en klassekamp.

Den franske filosofen Jacques Derrida anbefaler en annen vei. Han vil danne en ny Internasjonale rettet mot liberalismens og kapitalismens ti landplager, blant annet mot arbeidsledighet, fattigdom, etnisk og økonomisk krigføring. Men han appellerer ikke til alle jordens treller, men til alle jordens intellektuelle!

I hele etterkrigstiden har vårt samfunn monotont vendt seg i beundring mot det amerikanske. I likhet med USA har Norge vært fritt for dypere politiske motsetninger. De politiske motsetningene i vårt samfunn er egentlige overflatekrusninger. De ideologiske tankemodeller er kompromitterte og datostemplet har forlengst gått ut. Hos oss som i den vestlige verden forøvrig er det bare teknokratiets og markedets lover som fungerer. De fungerer til gjengjeld ideologisk.

I boka "Filosofi på norsk I" skriver professor Gunnar Skirbekk om forholdet mellom filosofi og politikk, mellom de profesjonelle tenkere og de utøvende politikere. Dette forholdet har aldri vært særlig nært. Spesielt har det vært lite fruktbart mellom frittstående filosofer og alvorstyngede sosialdemokrater får vi vite. Dette begrunner Skirbekk med Arbeiderpartiets antiintellektuelle holdning, som vi kan spore helt fram til i dag.