ABCNYHETER

I det siste har jeg vært svært glad for at jeg ikke jobber i bokhandel. Hadde jeg gjort det, ville jeg ha måttet undertegne en taushetserklæring, iføre meg et halloween-kostyme og møte på jobb kl. 01.30 – bare for å bli rent i senk av en gjeng hylende småunger i alle aldre. Mens dette skrives, har sannsynligvis selv de mest uinteresserte fått med seg hvem som dør og/eller gjenoppstår i den siste Harry Potter-boken. De ivrigste har antakelig alt begynt å vente på at Potter-universet skal vekkes til live igjen. Hvilket det høyst sannsynlig også blir, når forfatter og forlag begynner å savne lyden av klingende mynt.

Infantilt tegneserieunivers

Selv gir jeg blaffen. ”Can 35 Million Bookbuyers Be Wrong? Yes.” Slik lød overskriften på en artikkel Harold Bloom skrev i 2000, da Harry Potter-hysteriet så vidt var begynt å ta av. I dag kan vi antakelig doble dette tallet og føye til en null, og svaret er fortsatt ja. I gamle dager hadde man noe som het ”Illustrerte klassikere” – bøker forvandlet til tegneserier. J. K. Rowling har gått motsatt vei, og forvandlet et infantilt tegneserieunivers til ”litteratur.”

Potter-verdenen preges av svart/hvite moralske konflikter og en metafysikk som kunne fått plass i en snakkeboble. Det er et kjedelig og grunnleggende ufarlig univers, de mange dødsfallene til tross. For vi vet naturligvis fra side en at det alltid vil dukke opp et sølvsverd, en trylleformel eller noe annet som vil redde helten (og dermed forfatterens og forlagets millioninntekter) ut av faren og videre til neste bok.

Men bøkene har da fått god kritikk? Ja, og rett skal være rett: Rowling demonstrerer en god del litterær kreativitet. Designer-kosteskaft og ugler som bringer depesjer fra Magi-ministeriet har en viss, banal underholdningsverdi. Det hjelper bare så lite, når alt er så mekanisk og forutsigbart, og ondskapen i bøkene er like skremmende som den halvannen meter høye skikkelsen som står utenfor døren min en kveld i november, med en ildgaffel av plast i hånden og en stum bønn om søtsaker skrevet tvers over djevelmasken.

Askepott-historien

I tillegg er det den andre historien - historien om historien, historien om Rowling selv. Vi har alle hørt om den arbeidsløse alenemoren som ble refusert av det ene forlaget etter det andre (ingen vet lenger riktig hvor mange) helt til den litterære perleporten åpnet seg for henne så hun kunne vasse i millioner (ingen vet hvor mange det er av dem heller) og drikke sjampis til frokost hver dag. Det er en redselsfullt banal historie, fordi vi har hørt den så mange ganger før. Om Askepott som mistet skoen sin på ballet, men vant prinsen og hele kongeriket. Om Lotto-millionæren fra Verdal’n som endelig kunne kjøpe nytt gebiss, bytte ut rullingsen med sigar og dra på ungkarsfestival med fornyet selvtillit.

Det er en historie som dypest sett handler om den latterlige, barnslige drømmen om å gå fra ingen ting til rikdom, berømmelse og et spennende liv – uten å gjøre noe som helst for å fortjene det. Slik minner fortellingen om Rowling mistenkelig om fortellingen om Harry, han som blir reddet fra en meningsløs tilværelse blant gompene til spennende dager på Galtvort, der han kan briljere i rumpeldunk-kamper og bekjempe monstre. Ifølge A.S. Byatt ligger bøkenes appell nettopp i ideen om ”escape and empowerment.” Bloom snakker om ”liberation from the constraints of reality-testing”. Og millioner lar seg altså rive med.

Hyperkommersielt medieunivers

Så mange lar seg rive med at Time Warner brukte 170 millioner på å holde innholdet i den siste boka hemmelig. Til sammenlikning kan det nevnes at Kulturrådets innkjøpsordning for skjønnlitteratur årlig koster norske skattebetalere omtrent 90 millioner. Dette går altså til å kjøpe inn bøker til landets folkebiblioteker. De mest populære bøkene blir utlånt opp til 5 ganger pr. eksemplar pr. år, noe som må sies å være svært god valuta for skattepengene. Men mye norsk skjønnlitteratur blir knapt lånt eller lest – enn si kjøpt – i det hele tatt.

Innkjøpsordningen er et være eller ikke være for mange smale utgivelser, bøker som knapt selger i mer enn 50-60 eksemplarer og ikke ville hatt en sjanse i Rowlings og Time Warners hyperkommersielle medieunivers. I stedet blir de kjøpt inn i tusen eksemplarer hver og stuet bort på bibliotekene, f.eks. på Deichmanske på Hammersborg, der det nå knaker betenkelig i bjelker og bærestrukturer. Sannsynligvis har ingen noen gang blitt avkrevd taushetsløfte forut for lanseringen av en norsk roman. Mens 9000 trailere ble brukt for å kjøre ut Harry Potter and the Goblet of Fire bare i USA, blir mange av samtidens norske forfatterskap henvist til bibliotekhyller som er vanskeligere å finne enn plattform ni og trekvart.

Og om dette kan man si mye. Elitistene vil nok fnyse foraktelig av Potter-bøkenes salgssuksess. De som foretrekker den populære, ikke-pretensiøse litteraturen vil svare med å gjøre narr av ”høyverdige” bøker som knapt blir lest – trauste samtidsromaner og diktsamlinger som ser ut som arbeidsuhell fra trykkeriets side. Begge synsmåtene har noe for seg. Litterær kvalitet har tross alt en god del å gjøre med forfatterens evne til å bergta sitt publikum, slik Rowling beviselig gjør. Det betyr likevel ikke at en bok er en kunstnerisk fiasko fordi den fremstår som ”vanskelig” eller blir lite lest. Kafkas første utgivelse solgte f. eks. i 13 eksemplarer. Han hadde selv kjøpt 12 av dem, og lurte svært på hvem som hadde kjøpt det siste. Hadde Kafka levd i dag, ville han ha kunnet sysselsette et par-tre investeringsrådgivere.

Store bøker er sjeldne

Kanskje kommer vi sannheten nærmest hvis vi sier det slik: De virkelig gode bøkene er de som uroer leseren, de man aldri blir ferdig med. De beste bøkene har så mange språklige og innholdsmessige mothaker at de blir sittende fast i bevisstheten og arbeider videre der, enten vi vil eller ikke. Atle Kittang, professor i litteraturvitenskap, snakker om den store litteraturens ”spørjekraft”, dens evne til å reise spørsmål som verken kan besvares eller avfeies uten videre. Store bøker viser oss tilværelsen i all sin bunnløse storhet og kompleksitet – uten tryllestaver eller andre lettvinte løsninger på problemene.

Og store bøker er sjeldne. Ufattelig sjeldne.

I et land som holder seg med 40-50 skjønnlitterære debutanter hvert år, bør vi tenke over dette: at svært få mennesker klarer å skrive en virkelig god litterær tekst. Det virkelige litteraturmysteriet er ikke at det skrives så mange dårlige bøker, men at det faktisk finnes noen svært gode utgivelser midt i alt skvalet. At enkelte diktere lar oss ta del i den geniale formuleringen, den store tankeflukten, den grenseoverskridende innsikten.

Så får vi glede oss over dem. Imens kan J.K. Rowling drikke boblevann til frokost livet ut, samtidig som de fleste norske forfattere tjener mindre enn 150 000, - i året. Og på Hammersborg knirker det litt mer i bjelkene for hver dag.

---

Denne kronikken er skrevet av Eystein Halle, masterstudent i engelsk språk og skribent. Du kan skrive nyhetsartikler, kronikker eller leserinnlegg direkte hos ABC Nyheter ved å registrere deg her.

Synes du artikkelen var god? Gi tommelen opp nedenfor!