ABCNYHETER

”Det er ikke mulig å leve et meningsfullt liv uten å ha lest denne boken”, sa Ole O. Moen siste gang jeg hadde gleden av å oppleve ham ”live”, under et mindre arrangement ved Universitetet i Oslo.

Med sin sans for humor og selvironi er denne også ellers imponerende kapasiteten innen norsk forskning noe for seg selv. Hans sans for det anekdotiske ved all historie – historiene bak historien - kommer dessverre ikke til sin rett i det relativt korte formatet og den nøkterne analytiker-rollen han gjerne tildeles i fjernsynet. Den samme tilbøyeligheten får til gjengjeld stort spillerom i denne samlingen med mini-portretter av USAs mektigste menn.

Hester i ballsalen

Boken er utstyrt på en måte som er temaet verdig, med tittelen i gullskrift på omslaget og det hele. Man må bare ergres og undres over at forlaget ikke like godt spanderte skinninnbinding i stedet for papp. Eller gullsnitt, for den saks skyld. Fint skal det være, for her snakker vi om menn som, i hvert fall i de siste 50 år, har hatt en verdenshistorisk betydning som bare kan sammenlignes med den de romerske keiserne hadde.

USAs utvikling fra fattig tidligere koloni til verdens eneste hypermakt gjenspeiles i hvordan presidentrollen har endret seg. USAs utvikling fra fattig tidligere koloni til verdens eneste hypermakt gjenspeiles i hvordan presidentrollen har endret seg. ”Log cabin presidents” er for eksempel et begrep man støter på gang på gang i USAs tidlige historie. Dette var menn som angivelig var født i usle kår – gjerne i den stereotype tømmerhytten – og siden jobbet seg opp til landets fremste embete. I dag er det knapt noen overdrivelse å si at man må være styrtrik for å ha en sjanse i primærvalgene. Mens noen av de første presidentene inviterte allmuen inn i Det Hvite Hus under innsettelsen – i 1829, da Andrew Jackson ble innsatt, skal hester ha kommet inn i en av ballsalene – er USAs ledere i vår tid nærmest innkapslet i sitt eget sikkerhetsopplegg. Noen av oss husker fremdeles Bill Clintons statsbesøk til Norge, som nesten stoppet livet i Oslo noen novemberdager i 1998.

Innenfor de hvite veggene

Uvitende, følelsesladet, hyklersk, korrupt og lett å overtale for de nederdrektige menn som omgir ham. Livet innenfor de hvite veggene har i alle fall vært fascinerende nok. Og Moen har mye interessant å fortelle. Om Grover Cleveland, den eneste presidenten som har vært valgt to ganger med en annen president imellom, noe som ga ham to nummer i rekken (og gjorde ham til en klassiker i spørrebok-sammenheng.) Om den skrøpelige Theodore Roosevelt, som ikke desto mindre ble en habil bokser og tok brunt belte i judo i voksen alder. Og William H. Harrison på sin side var så lei av ”log cabin”-myten at han skrev den lærdeste innsettelsestalen i landets historie. Dessverre holdt han den på en usedvanlig blåkald marsdag, og døde av lungebetennelse etter bare en måned i embetet. Andre etterlot seg knapt nok så mye som en levedyktig anekdote, og er i dag helt glemt. Hvis stakkars Millard Fillmore, nr. 13 i rekken, fortjener å bli trukket frem fra
historiens mørke, er det bare fordi navnet hans ville passet utmerket på en bensinstasjonskjede.

Ekstra morsomt er det å lese om samtidens vurdering av de ulike presidentene. Andrew Jackson ble i sin samtid beskrevet som ”uvitende, følelsesladet, hyklersk, korrupt og lett å overtale for de nederdrektige menn som omgir ham.” Selv Lincoln – vanligvis rangert som den fremste av dem alle – fikk høre at han var en ”velmenende bavian” og et villig instrument for all den fornedrelse, grusomhet og ødeleggelse som var brakt over landet. I skrivende stund har jeg nettopp lest et intervju med Harold Bloom, der han beskriver John McCain og Sarah Palin som ”uhyrer” som vil ødelegge nasjonen. Jaja. Først når begivenhetene kommer på avstand er det mulig å være objektiv, kan man tenke med et skjevt smil, før man blar videre til siste kapittel…

Bredside mot Bush

For objektiv, nei det er ikke Moen i sin beskrivelse av George W. Bush. Vi får lese at Bush (med tidligere medarbeidere som kilde) er ”forutinntatt” og ”ikke interessert i informasjon.” Moen gjør mye ut av Bush’ angivelige overtredelser av konstitusjonen; alt fra Guantanamo til subsidier til kristent sosialt arbeid utlegges som forfatningsstridig. Eller hva med denne utblåsningen – om Bush-administrasjonens virkning på USAs renommé utenlands:

”Internasjonalt har Bush-administrasjonen vært en katastrofe for USAs anseelse utad. Reaksjonene på administrasjonens utspill tidvis variert mellom latterliggjørelse, vantro og fortvilelse. Forestillingen i en del europeiske land om USA som en fysisk forvokst tenåring hvor forstand og modenhet ikke har fulgt med i utviklingen, er blitt styrket.”

Neppe mer saklig enn de kommentarene som er sitert ovenfor.

Personfokusert fremstilling

Hvem husker i dag at det republikanske partiet ble grunnlagt for å avskaffe slaveriet? En mer grunnleggende innvending mot boken er at nettopp den personfokuserte fremstillingen gir et fragmentert, mosaikkpreget bilde av USAs historie, der ”the big picture” blir skadelidende. Moen har et oversiktskapittel om landets historie, men det er så altfor kort og overflatisk. Spesielt savner jeg en samlet fremstilling av de politiske partienes historie i USA, som jo har lagt grunnleggende føringer på de enkelte presidentenes virke. Hvem husker i dag at det republikanske partiet ble grunnlagt for å avskaffe slaveriet? Eller at kommunistpartiets kandidat fikk en million stemmer ved valget i 1919? Dette er behørig nevnt
i kapitlene om de enkelte presidenter. Men helheten blir for uoversiktlig. I all sin detaljrikdom er denne boken et bedre utgangspunkt for Trivial Pursuit enn for systematiske historiestudier.

Enkelte småfeil har også sneket seg inn i teksten. Stakkars Zachary Taylor døde av et utilstrekkelig tilberedt måltid i 1851. Kanskje er det derfor Moen har plusset et par ekstra år på presidenttiden hans? Mannen ble vitterlig innsatt i 1849, ikke 1847. Slikt kan man likevel leve med – det forstyrrer knapt mer enn et steinsprang i Mount Rushmore. Alt i alt er dette en leseverdig bok om 43 edsvorne menn – eller egentlig 42, hvis man tar hensyn til de clevelandske forviklinger. Og i skrivende stund er det mindre enn et døgn igjen til de blir 44. Eller 43.