ABC Nyheter

Fra Tunis til Tripoli.

Han kunne ikke ha hatt noen anelse om hva han satte i gang, grønnsakshandleren Mohamed Bouazizi, da han den 17. desember 2010 tente på seg selv i protest mot den gjentatte trakasseringen han hadde fått fra lokalt politi i en årrekke, fordi han angivelig ikke hadde de nødvendige pairene til å selge sine varer og ikke noen penger å bestikke politiet med. Det faktum at det var to kvinnelige politibetjenter som denne dagen konfronterte ham, slo ham i ansiktet og spyttet på ham, var ekstra sårt for en muslimsk manns ære. I mangel på andre muligheter til inntekt og i ren desperasjon over å ikke bli hørt av lokale myndigheter, helte han bensin over seg og tente på. Han døde den 4. januar og levde ikke lenge nok til å se resultatene av de opptøyene som fulgte i kjølvannet av hans aksjon.

Bouazizi's desperate handling har resultert i den største demokratibølgen den muslimske verden noen gang har sett og har så langt resultert i at to diktatorer har falt. Presidenten i hans eget land, Ben Ali, flyktet hals over hodet ut av landet i midten av januar mens Egypts president Hosni Mubarak viste seg som en hard negl og nektet å gi fra seg makten da opprøret spredte seg dit. Til slutt måtte han også gi tapt for folkets ønsker, og forlot Cairo til et jubelbrøl fra en folkelig reisning verden ikke har sett maken til på lenge. Nå kan det se ut som om turen har kommet til Libyas eksentriske diktator Muammar Gaddafi, som i skrivende stund kjemper en desperat kamp om kontrollen over det landet han har regjert med jernhånd i 42 år. Han truer med å drukne landet i blod, og de usammenhengende og nærmest hysteriske talene han har kommet med de siste dagene viser tegn på en diktator som stadig mister grepet ikke bare om makten med også på virkeligheten rundt ham. Opprøret i Libya har så langt kostet nærmere 1000 mennesker livet, i kampen mot en statsleder som bruker jagerfly for å bombe sitt eget folk til lydighet. Men denne gangen ser det ut til at folket ikke har til hensikt å la seg kue. Gaddafi, mannen som president Reagan kalte ’Midtøstens gale hund’, lever nok på lånt tid.

Ropet fra folkedypet.

Revolusjonene som nå raser over Midtøsten og Nord-Afrika har fått mange populære navn; Jasminrevolusjonen i Tunisia, Papyrusrevolusjonen i Egypt, Den store Arabiske revolusjon som en mulig fellesbetegnelse. Uansett hva man kaller det så kom det folkelige opprøret som nå får de gamle diktaturene til å knake i sammenføyningene, fra Marokko i vest til Iran i øst, tilsynelatende som lyn fra klar himmel. De færreste trodde at noe slikt kunne skje nå eller i nær fremtid i denne delen av verden. En region hvor demokratiet har blitt sett på som å ha en særdeles dårlig stilling, og hvor ønsket om demokratiske reformer og alminnelige valg tilsynelatende ikke har vært øverst på agendaen. Men under overflaten har det ulmet. Det skulle bare en liten gnist til for å sette det hele i full fyr. Det var denne gnisten Mohamed Bouazizi sto for.

Tiår etter tiår med undertrykkelse fra særdeles brutale regimer kombinert med utbredt korrupsjon, økende arbeidsledighet og stor fattigdom har alt sammen bidratt til å skape et økende sinne blant befolkningen, et sinne som bare måtte komme til overflaten en gang. De fleste av landene i denne regionen har aldri hatt virkelig demokrati og det har vært hevdet, fra de fleste politiske kommentatorer helt til det siste, at den vestlige modellen med liberale demokratiske prosesser ikke ville få fotfeste her. I stedet har det blitt antatt at den såkalte Kina modellen for utvikling, som innebærer at man omfavner en økonomisk utvikling av kapitalistisk type men samtidig forkaster en sosial-politisk/demokratisk utvikling av vestlig sort, skulle bli den ledende modellen til de fleste autoritære regimene i Midtøsten, en måte å stagge befolkningen på. Men ropet som de seneste uker har reist seg fra folkedypet har rokket ved denne modellens validitet. Et bevis for at frihet ikke kan måles i penger.

Folk i de Arabiske land og autoritære regimer ellers i verden har tydelig sagt fra at de også vil ha politisk frihet. Dette har fått regimer i land som Kina, Russland og Saudi-Arabia til å revurdere den tryggheten de har følt de seneste år. Revolusjonen i den Arabiske verden vil kunne komme til å skape ringvirkninger som kan vise seg å bli viktigere enn etterdønningene etter Berlinmurens fall i 1989.

Vil revolusjonen spise sine barn?

Revolusjoner har en tendens til å svinge frem og tilbake som en pendel. I den første fasen går det raskt fremover hvor opprøret bæres frem på den populære bølgen som resulterer i at det gamle regimet faller. Så kommer det en fase hvor luften går litt ut av den spontane folkeviljen og et maktvakuum har dannet seg på toppen av systemet. Forsøk på å fylle dette vakuumet med revolusjonære krefter kan resultere i at pendelen begynner å svinge tilbake igjen, nødvendigheten av å skape ro og orden i landet kombinert med frykten for kontrarevolusjon, øker faren for at et nytt brutalt regime tar plassen til det gamle. Eksemplene er mange, mest kjent er den Franske revolusjonen av 1789. Den som alle senere revolusjoner måles opp mot. Det er herfra uttrykket ’revolusjonen spiser sine barn’ stammer fra, da flere og flere av de som hadde vært med på å styrte det gamle regimet selv falt for ’Den Store Terroren’, som fulgte i kjølvannet av den umiddelbare maktovertakelse.

Da folket hadde gått lei av blodsutgytelsene til den harde kjerne av revolusjonære, entret en ny mann den Franske politiske scene, Napoleon. Resten av historien kjenner vi. Først nesten 100 år senere fikk Frankrike en demokratisk valgt regjering. Faren for at det kan gå like galt i Midtøsten i våre dager er stor, særlig stor fordi det nettopp i denne regionen har vært revolusjoner mot autoritære regimer før, mot monarkier som har styrt på vestlige lands nåde.

I Iran førte Shahens fall i 1979 til et av de verste terrorregimene verden har sett, og i Libya ledet Gaddafi selv et opprør mot den gamle kong Idriss I’s korrupte regime. Folkets gledesrop i Egypt etter Mubaraks fall har blitt hørt av en hel verden, men vi må ikke glemme at det er hæren som fortsatt sitter med makten der, og dens øverste leder er en svært konservativ general med liten tro på demokratiske reformer. Historien har vist at det er to umiddelbare resultater som er hovedregelen når det kommer til revolusjon i disse landene: militærdiktatur eller et presteregime slik som i Iran. Den sosiale bevisstheten som ser ut til å ha oppstått i nyere tid blant den unge delen av befolkningen i Midtøsten, ofte et resultat av internett med sosiale medier slik som Facebook, Youtube og Twitter i spissen, kan for første gang i historien endre denne onde sirkelen til noe positivt. Men det avhenger av at de revolusjonære ikke mister motet og selger sin egen frihet på ny til fordel for økt sikkerhet og økonomisk trygghet. Vestlige land som USA og EU statene har et stort ansvar i denne sammenheng for å hjelpe til med at spirene til nye liberale demokratier får en mulighet til å gro. Dette gjøres ikke ved en fortsatt pragmatisk støtte til de få autoritære og undertrykkende regimene som er igjen. Vestens regjeringer må vise at de står for det de sier. At menneskerettigheter ikke har noen pris.

Alternativet er at de nye regjeringene som oppstår dagen derpå, når revolusjonens glød har lagt seg, vender seg mot den vestlige modell og søker andre venner. Hvilken dør de velger kan få store konsekvenser for den nyvunne frihet. Religiøs fundamentalisme lurer i ruinene etter de gamle regimene og Kinas dør står alltid på gløtt.