ABC Nyheter

En bølge av revolusjoner. Den har blitt kalt Den store Arabiske revolusjon blant mange andre navn, den protestbølgen som nå skyller over nesten samtlige land i Midtøsten og Nord-Afrika, og som allerede har fjernet to diktatorer fra makten og får mange flere til å sove urolig om natten. Nå ser det ut til at turen har kommet til den gale diktatoren Gaddafi. Millioner av mennesker som i tiår etter tiår har levd i frykt for undertrykkende regimer av verste klasse, fra Marokko i vest til Iran i øst, har reist seg og tatt til motverge mot sine undertrykkere i et opprør som verden ikke har sett maken til på lenge.

Gjentatte menneskerettighetsbrudd, korrupsjon, stor fattigdom og økende arbeidsledighet kombinert med stadig økende matpriser har vært mange av årsakene til at folket i de hovedsakelig Arabiske landene har tatt til gatene og krevet intet mindre enn at statslederne går av og nye demokratiske regjeringer blir valgt. Blodet flyter stadig raskere og hundrevis av mennesker har måttet bøte med livet så langt i det de stadig mer desperate regimene retter våpen mot sine egne folk, i siste krampaktige forsøk på å temme den stadig voksende revolusjonen.

Det er utrolige tider vi er vitne til, ingen hadde forestilt seg at dette kunne skje akkurat nå, i en region hvor de fleste av oss trodde at demokratiet sto svakt i folks bevissthet. Men hvordan begynte det? Hvorfor akkurat nå? Oppe i alt som nå skjer er det lett å glemme han som sto for den utløsende årsaken til de store protestene, Tunisieren Mohamed Bouazizi. De underliggende årsakene til protestene har ligget og ulmet lenge, men det var Bouazizi’s handling den 17 desember i fjor som fungerte som gnisten som satte det hele i gang.

En desperat handling. Bouazizi var en fattig grønnsakshandler fra den lille byen Sidi Bouzid i Tunisia. Den 17 desember ble han konfrontert av to kvinnelige politikonstabler som konfiskerte vognen hans med påstander om at han manglet de nødvendige papirer. Han hadde heller ikke penger til å betale dem de bestikkelsene de forlangte, så den ene av konstablene slo ham og spyttet på ham. En svært grov ærekrenkelse for en muslimsk mann. Da den lokale guvernøren nektet å møte ham eller høre på hans klager, bestemte Bouazizi seg for å gå til den desperate handling å sette fyr på seg selv. Rett foran et lokalt regjeringskontor helte han en kanne bensin over seg og tente på. Han ble fraktet til sykehus men døde 18 dager senere den 4. Januar. Dessverre ikke lenge nok til å se at de opptøyene han hadde satt i gang resulterte i at Tunisias president Zine El Abidine Ben Ali flyktet hals over hode ut av landet. Resten vet vi.

En virkelig martyr. I Islam står ideen om martyrdøden sterkt, den som lider døden i forsvar av religionen skal belønnes i livet etter. Et ideal for andre. Mange muslimer med mange ulike tolkninger av Islam har valgt å ofre sitt eget liv på denne måten. I våre dager ser vi redselsfulle eksempler på dette gjennom terrorister som i Islams navn dreper seg selv og tar uskyldige med seg i døden. I sine øyne og i et fåtall andres er de martyrer. Mohamed Bouazizi var en virkelig martyr. Hvis det virkelig finnes noe som er verdig å dø for, så må det være frihet fra undertrykkelse og for livet til sine kjære. For retten til et verdig liv fritt for forfølgelse av alle former. I så måte var Mohamed Bouazizi en virkelig martyr. Det han satte i gang med sitt offer denne desperate dagen i desember kommer til å endre Midtøsten og store deler av den muslimske verden for alltid. Ennå er det uvisst hva som vil skje på kort sikt, men kimen til en bedre fremtid er uansett sådd.

Tusener av ulike mennesker og krefter i disse samfunnene, skal alle ha æren for å ha drevet revolusjonen frem, men det var Mohamed Bouazizi som tente gnisten. For dette fortjener han å bli husket.