ABC Nyheter

Vi leser i media om eldre folk med dårlig økonomi som risikerer å fryse i hjel i vinterkulda – at de må pakke seg ned i dyner og tepper for å holde ut. Sannheten er like trist som den er banal, nemlig at lille Norge som et av verdens rikeste land, i realiteten har så høyt prisnivå på sin egenproduserte kraft at folk nesten ikke har råd til å skru på sine panelovner vinterstid – har nesten ikke råd til å bruke vaskemaskinen eller lage seg mat på komfyren. De sitter isteden innpakket og hutrer i kalde, mørklagte rom og venter på en plass på trygdehjemmet og at våren snart skal tine dem opp.

Velferd?

Jeg fatter og begriper ikke hvorfor det er slik – hvorfor lille Norge ikke har råd til å drive velferd for sine egne - hvorfor vi skal oppføre oss som en lutfattig nasjon som nesten ikke eier ”nåla i veggen”? Det finnes nasjoner med langt dårligere økonomi enn vår, som har mye lavere prisnivå på sine varer og tjenester, selv om lønningene holder det samme nivået som det norske. Dette gir de nevnte innbyggerne en tilfreds følelse av velferd og ikke minst tryggheten ved å vite at lønningen faktisk strekker til og kanskje kan gi grunnlag for å spare noen kroner på sikt hvis man planlegger litt.

Men det er ikke bare kraftprisene i dette landet som skaper den deprimerende følelsen av å bli flådd til skinnet. Staten er som kjent en mester i å avgiftsbelegge befolkningen. Hvert eneste år dukker det garantert opp en eller flere nye avgifter som skal gi økte inntekter i statskassa – ei ”kasse” man skulle tro var på randen av økonomisk ruin – ei ”kasse” som stadig blir fullere og som gradvis har minimalisert sin strøm av midler til samferdsel, helseforetak, eldre og uføre, veiutbygging, trafikksikring, Politi og Forsvar.

Vi er jo så få

Og alt dette kan man sette i et mikroperspektiv som forteller at Norge som nasjon ikke innehar mer enn cirka 5 millioner innbyggere med smått og stort – altså mindre mennesker enn hva du finner i byer som London, Paris, Berlin eller New York. Vår regjering har med andre ord ansvaret for et befolkningstall som tilsvarer en utenlandsk by, bare at i Norge så bebor disse menneskene en mye større flate. Men er det egentlig så store forskjellen?

I Paris har borgemesteren, ordføreren eller hva han nå kalles faktisk ansvaret for mer folk enn hele vår regjering har til sammen. Og det er jo ganske ufattelig at et lite land som Norge med såpass mye penger i statskassa og såpass mange hoder til å administrere ikke klarer å forvalte og få mer ut av disse midlene enn det de i virkeligheten gjør.

Avgifter

Vi må jo heller slett ikke glemme at lille Norge ligger i toppskiktet globalt hva gjelder veiavgift, literprisen på bensin og prisen på billetter innen befordringssektoren, toll og avgifter, skattenivå, priser på matvarer, bolig, hvitevarer, helsetjenester, medisin, klær, alkohol og så videre… eksemplene er utallige. Brorparten av disse pengene havner selvsagt i statskassen sammen med oljeinntekten og skal være med å bidra til at vi blir rike og lykkelige og får leve lenge i landet.

Og nettopp av den grunn burde det derfor være helt unødvendig at noen må se kuldedøden i hvitøyet fordi man ikke har råd til å varme opp leiligheten, at biler frontkolliderer og folk blir drept eller skadet fordi farlige veistrekninger mangler veideler eller ikke blir strødd med sand, at man legger ned sykehus, skoler og barnehager, at Politiet må henlegge saker på grunn av mangel på ressurser, at folk dør i helsekø og barn risikerer å bli født i taxi på vei til sykehus som ligger milevis unna, at gamle og uføre vansmekter i uverdige forhold fordi det ikke finnes plass til dem noe sted – alt dette fordi våre folkevalgte ikke har politisk evne og vilje til å bevilge penger fra en statskasse som er så stinn av klingende mynt at den holder på å revne.      

Ikke lov å klage?

Også kan du jo rynke på nesen å si at vi slett ikke har lov å klage i dette landet – tenk på hvordan de har det i andre fattige land. Vi har det jo supert her, vi sulter ikke, vi lever fredelig og i demokratiske former, vi har et velfungerende helsevesen, vi blir tatt hånd om etter beste evne i alle faser av livet… - ja, i det hele tatt! Og det har du selvsagt rett i, men det er likevel noe essensielt som mangler. Det mangler en dypere forståelse for hva folk virkelig trenger – det mangler en dypere innsikt i hva som er viktig i folks hverdag.

Vi slutter nemlig ikke å fryse vinterstid hvis den privatiserte kraftindustrien fortsatt skal få bestemme prisnivået i dette landet, vi slutter ikke å dø på veiene før man gjør veistrekningene sikrere, Politiet klarer ikke å trygge folk slik de skal før de får nok penger og personell til å utføre oppgavene sine slik de nettopp ønsker, kriminelle slutter ikke å smugle lastebillass med ulovlig sprit over grensene før prisnivået på Vinmonopolet blir lavere, narkotikaproblemet og kriminaliteten blir ikke bedre før man begynner å ta det på alvor. Dette høres kanskje fåfengt ut, men det er egentlig såre enkelt - alt dreier seg stort sett bare om viljen til riktig pengebruk. Det er så enkelt og innlysende at selv et barn forstår det…