ABC Nyheter

Thorvald Stoltenberg lever i sitt åttiende år og jobber på spreng for rusfeltet. Partier, organisasjoner og sammenslutninger inviterer til seminarer, konferanser og debattmøter. Ifølge TV2 har han holdt mer enn åtti foredrag om narkotikapolitikken bare siden juni. Der informerer han om Stoltenbergutvalgets rapport og appellerer for en ruspolitisk reform med avkriminalisering av narkotika, statlig overtakelse av rusomsorgen og heroinassistert rehabilitering.

Stoltenberg senior er tidligere utenriksminister, forsvarsminister, diplomat og president i Røde Kors. Han sier han er så engasjert i ruspolitikken og finner dette arbeidet så meningsfullt fordi han ser hvor mange liv dette gjelder og hvor sterkt det rammer.

– Syv andre land har prøvd og ingen av dem har lagt ned prosjektene igjen, sier han på vegne av utvalgets flertall om heroinassistert rehabilitering. Når det gjelder avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika og utvalgets øvrige tjue forslag, var de enstemmig.

Det topptunge Stoltenbergutvalget peker på avkriminaliseringsreformen i Portugal. Perspektivet er en samfunnsmessig endring på høyt plan.

Stoltenbergutvalget besto av Roger Andresen - visepolitimester i Oslo, Åslaug Haga - tidligere Sp-leder, Carl I. Hagen - tidligere leder i FrP, Ellen Katrine Hætta - statsadvokat, Erling Lae (H) tidligere byrådsleder i Oslo, nå fylkesmann i Vestfold, Marit Myklebust fra Frelsesarmeens Gatehospital, Sigurd Osberg - tidligere biskop og Inger Lise Skog Hansen som er forskningsleder ved Universitetet i Oslo.

I rapporten slås det fast at samfunnet må ha et bredt register av reaksjonsformer når personer tas for bruk eller besittelse av narkotiske stoffer til eget bruk. Blant annet foreslås det at rusbrukeren, som alternativ til straff, får en avtale om oppfølging der rusbrukeren samtykker i et behandlingsopplegg eller godtar andre former for kontroll og oppfølging.

Utvalget skriver i rapporten at internasjonal forskning tyder på at straffeforfølging og soning generelt synes som lite egnede virkemidler. Videre påpeker de at Portugal har endret fokuset fra straffeforfølging til behandling og oppfølging – både av de med begynnende narkotikaproblemer og de avhengige.

Utvalget skriver rett ut at jaging av tungt narkotikaavhengige for salg er uhensiktsmessig bruk av politiressurser. De ber om at det letes etter andre reaksjonsformer og at ressursene heller settes inn mot profesjonelle selgere som ikke er avhengige av stoffer.

I juni 2010 gikk også et rødgrønt kobbel av stortingsrepresentanter ut i VG og ba om en slutt på straffingen av narkotikabrukere. De var Thor Erik Forsberg (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (SP), Karin Andersen (SV), Steinar Gulvåg (Ap), Eva Kristin Hansen (Ap), Jorodd Asphjell (Ap), Stine Renate Håheim (Ap), Heikki Holmås (SV), Tove Brandvik (Ap) og Kari Henriksen (Ap).

Også justisminister Knut Storberget ønsker avkriminalisering av narkotika.

Regjeringen har sendt ut Stoltenbergutvalgets innstilling på høring og det ligger altså an til en betydelig narkotikapolitisk reform. Men ved en eventuell avkriminalisering er det stor fare for at kriminaliseringen vil erstattes med tvang til behandling der politiet er mellomledd mellom pasient og hjelpeapparatet.

Det er kulturelle forskjeller mellom Portugal og Norge, og norske myndigheter har fra før satt i gang to relevante prosjekter: Narkotikaprogram med domsstolskontroll og Prosjekt tidlig ute.

Begge innebærer at man påtvinges en behandlingsform med trussel om straff dersom man avstår.

Thorvald Stoltenberg selv sier han ikke har noen tro på tvang. Forståelig nok, da det står mer enn fire tusen i kø for behandling. Dersom stoffbrukere skal dømmes til behandling istedenfor straff, vil det bety at behandlingsapparatet vil drukne i tilfeldig og uheldig arresterte og således bli enda mer utilgjengelig for reelt motiverte.

Videre vil forebygging og tidlig intervensjon være like vanskeliggjort som før, da brukerne stadig vil ha nytte av å være mestere i å skjule bruken for nærmiljøet.

Utvalgets flertall foreslår altså å opprette et forsøksprosjekt for utdeling av heroin til 30 av landets rundt 9000 heroinavhengige, en dråpe i havet. Innholdet i rapporten tyder på at utvalgets flertall er litt for heroinbehandling og at mindretallet er litt imot.

Heroinassistert rehabilitering er ikke heroinutdeling på gatehjørner, men innskrenket tilgang på ren medisinsk heroin på lavterskelsentre besatt av helsefaglig personell. Man blir ikke ruset av heroin utdelt som medisin, men stabilisert på nøyaktig samme måte som med metadon og Subutex.

Det finnes vektige argumenter mot utdeling av heroin når det gjelder prioritering av midler. Særlig om man ser bort fra den kraftige nedgang i rekruttering som slike tiltak medfører, men stadige uttalelser fra stortingsrepresentanter og aktører på rusfeltet om at heroinutdeling er å gi opp kampen mot rusen, er i beste fall fullstendig misforstått. I verste fall en villet villedning.

De som advarer mot at det er vanskelig å få heroinavhengige til å komme på et senter 2-3 ganger per dag har liten innsikt i heroinavhengiges liv. Det er på alle andre tiltak at de fremstår som udisiplinert fordi de jager etter neste heroindose. Når de derimot kan komme for å få friskmeldingen gratis, blir det noe ganske annet.

Hvorfor kunne heroinavhengige klare å begå tre innbrudd per dag? Hvordan kan det ha seg at heroinavhengige kan selge gatemagasiner i timesvis hver eneste dag? Hvordan rekker de sprøyterommet to ganger innenfor bare seks timers åpningstid? Hvordan kunne heroinavhengige klare å stå ute i kuldegrader og tilby sex til fem fremmede menn hver dag? Fordi de måtte det, grunnet sin avhengighet.

Hvorfor skulle ikke folk i samme situasjon kunne komme innom et senter tre ganger per dag for å slippe å være kriminell, tilby sex, tigge og unngå den forferdelige desperasjon?

Det er lettere å gå fra illegal heroin til legal heroin enn å konvertere til en annen medisin. Slik sett innebærer heroinutdeling raskere tilgang på hjelp. I dag er øyeblikkelig hjelp for rusproblemer noe man bare kan drømme om.

Situasjonen blir ikke på noen måte bedre om politiet skal jakte på, og plukke ut de som skal få hjelp. Tvang til behandling innebærer tvang til polikliniske samtaler, institusjonelle opphold og tvungne urinprøver, dette utelukker de som trenger annen hjelp, for eksempel medisinsk.

Politiet bør derimot prioritere kriminelle handlinger, og beskytte rusmiddelavhengige som de skal beskytte andre. Alle har krav på rettssikkerhet og det skal helsefaglige vurderinger til grunn for igangsetting av rusbehandling, ikke politikontroll.

Med politikontroll til grunn for behandling, er indikasjonen bruk av et annet rusmiddel enn alkohol. Med de rette faglige instanser vil indikasjonen derimot være rusmiddelproblemer og motivasjon.

Jeg oppfordrer til å lese Stoltenbergutvalgets rapport om narkotika nøye, og benytter anledningen til å takke Thorvald Stoltenberg for et usedvanlig rørende engasjement fra en usedvanlig stand for samfunnets aller vanskeligst stilte. Nettopp de som daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen påpekte at var samfunnets og helsevesenets pariakaste.

Av Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk