Alberts møte med "Goliat"

Utlendingsnemnda har stadig kamper på gang, mot motstandere som er mindre og svakere enn seg selv. Sist tirsdag utspant det seg et drama i Oslo tingrett som kunne minne om Davids møte med Goliat.

I motsetning til Goliat, har Staten v/UNE lært seg å være smart. Nemndlederen, Birgitte Janecke Lund i dette tilfelle, som sitter med ansvar for de beslutninger som tvisten gjelder, valgte ikke å møte for å forklare seg som saksøkt. Det var statens prosessfullmektig, en ung advokatfullmektig, som ivaretok saksøktes interesser. Han leverte en velpolert forestilling til en verdi av 70-80 tusen kroner, og påberopte seg dessuten kvaliteter som tidligere menneskerettsaktivist.

Saksøker var Albert Bunzira, en rwander som hadde søkt asyl i Norge for 6 år siden. I 2008 fikk han endelig avslag fra UNE. Ettersom han frykter for alvorlige brudd på sine menneskerettigheter om han skulle vende tilbake til sitt hjemland, hadde han valgt å bli. Nå trådte han inn i en rettssal, for første gang i sitt liv. Han var nektet fri sakførsel og hadde selv ikke råd til advokat. Derfor måtte han føre sin sak selv, som selvprosederende. Hans kostnadsoppgave ble da også mindre enn statens, beskjedne kr 4.300.

Bunzira hadde støttet Rwandisk Patriotisk Front etter maktovertakelsen i 1994. Han utførte etterretningsoppgaver i nært samarbeid med militære offiserer. Det gikk blant annet ut på å berolige lokalbefolkningen etter at det var begått massakrer, som Bunzira erfarte at det var RPF som sto bak, og ikke hutu-milits fra Øst-Kongo som det offisielt het. Han ble sendt på spionoppdrag til flyktningleire i Øst-Kongo, i tiden før de rwandiske militære gikk til angrep på flyktningleirene der.

I 1997 var han blitt arrestert. Det var etter at myndighetene var blitt klar over hans nye, kritiske holdning til regimet, som var forårsaket av det han selv hadde vært vitne til. Hans familie var hart rammet, blant annet var hans bestemor blitt drept på en bestialsk måte.

Bunzira ble holdt fanget av militære i tre måneder, uten at det var noen formell anklage eller sak mot han i det hele tatt. Sammen med mer enn 40 andre menn, ble han holdt fanget i en transportcontainer. Han ble utsatt for omfattende tortur, med ulike metoder. Han var vitne til at medfanger døde og registrerte at andre ble tatt ut av containeren om natten og rett og slett forsvant. Han ble tvunget til å begrave noen av de som døde, på ukjent sted. Han regnet selv med at han skulle dø og han fortalte i retten at han var mer død enn levende da han endelig ble løslatt.  

I perioden fra 1997 til han flyktet i 2004 holdt han en så lav profil i samfunnet som mulig, ganske enkelt for å overleve. UNE mente at siden Bunzira i løpet av denne tiden ikke hadde utvist aktiv opposisjon til det sittende regime, så kunne han ikke regnes som opposisjonell. Han hadde ikke noe å frykte fra makthaverne. Han kunne ikke ses å være noen trussel mot dagens myndigheter, selv om han i full offentlighet har gjort det klart at han er rede til å vitne mot medlemmer av RPF, personer som i dag innehar høye posisjoner, når de måtte bli stilt for retten for sine ugjerninger, både i Rwanda og i DR Kongo.

Dom i saken er ventet å falle om to uker.

 

Forsidebilde: Morten Holm/Scanpix

Lesernes kommentarer

Selektiv humanisme?

Norsk internasjonalisme og humanisme kan til tider virke både selektiv og hjerterå. Det er visst bare det som er oftest i nyhetsbildet som honoreres. Andre tragedier har en tendens til å bli glemt og "devaluert".

Likegyldig?

Ad selektiv humanisme. Burma har sin Aung San Suu Kyi. Rwanda har i år fått sin Victoire Ingabire Umuhoza. De er opposisjonsledere og de har mye til felles. Med fredelige våpen kjemper de for demokrati og rettferdighet. Men, ser ikke norske politikere og medier Victoire Ingabire? Eller, er det kanskje, som Gro vel kunne sagt, typisk norsk å være likegyldig?

Goliat i Norge?

Jeg trodde at den som saksøkes, plikter å møte i retten for å forklare seg.Hvorfor kom ikke nemnleder Birgitte Janecke Lund?

UNEs forunderlige praksis

Det var Staten v/UNE som var saksøkt. UNE, det vil si nemndlederen, hadde ikke selv tilbudt seg å møte i retten for å forklare seg, eller la seg avhøre av Bunzira og/eller av dommeren. Det kom fram i retten at Bunzira ønsket å avhøre nemndleder Lund. Uheldigvis hadde han vært for sen med å fremsette krav om dette. Et arbeidsuhell, med andre ord.

Det som likevel gir grunn til undring, er om UNE har for vane å søke å unngå å forklare seg for retten, spesielt i saker som gjelder personers frykt for sitt liv og for på nytt å bli forfulgt av eget lands myndigheter.

Davids møte med Goliat

Det er noe jeg ikke skjønner. Hvorfor måtte mannen føre sin sak for retten selv uten advokat?

Mannens rettssikkerhet?

Bunzira ønsket å bruke advokat, men han hadde ikke råd til det. I mine øyne ville det vært bedre om UNEs nemndleder selv førte saken for staten, samtidig som de penger som staten da sparte, kom asylsøkeren til gode gjennom fri sakførsel.

Statens dobbeltrolle virker problematisk. På den ene side er staten traktatpart, med plikt til å overholde flyktningkonvensjonen. På den annen side nekter staten asylsøkeren fri sakførsel, hvilket synes uheldig med hensyn til ivaretakelsen av mannens rettssikkerhet.

Hvor skal du uten ADVOKAT?

Advokat hjelper klienten,men hva med Albert? Les her: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article511631.ece

Forskjell på saker

Den saken som du viser til, er en straffesak, hvor tiltalte (eller domfelte som i dette tilfelle) har krav på forsvarer.

Alberts sak er en sivil tvist mellom han og Staten v/Utlendingsnemnda. Etter det regelverket som gjelder for fri sakførsel, har ikke Albert krav på å få advokat bekostet av staten.

Om nå retten skulle komme til å gi UNE medhold, så står virkelig Alberts rettssikkerhet i fare. Ut fra mitt kjennskap til menneskerettssituasjonen i Rwanda, ville Albert risikere alvorlige brudd på sine menneskerettigheter om norske myndigheter skulle finne på å tvangsreturnere han.

Jeg tillater meg å tvile på at dagens regelverk for "fri sakførsel" harmonerer med Norges internasjonale forpliktelser.