ABC Nyheter

Under min siste tur til Egypt kom jeg bokstavlig talt over ett av de nyeste ”underverkene” i dette folkerikeste landet (like over 80 millioner innbyggere) i Midtøsten. 

Langt mot syd, vest for verdens (så langt) største kunstige innsjø, Nassersjøen, noen få mil nord for grensen til Sudan,  på vei til turistattraksjonen Abu Simbel, befant jeg meg plutselig på en bro tvers over en imponerende kanal som er under bygging. 

Denne skal føre store mengder vann fra Nassersjøen vestover gjennom og til øde ørken. Om få år skal enormt store områder her dyrkes opp til landbruksproduksjon, også for eksport. 

Fra et nedslagsområde som utgjør 10 % av hele Afrika passerer verdens lengste elv gjennom 9 andre land før Nilen når frem til Egypt, og Middelhavet. Da den kjempestore Asswan-dammen ble fullført for 40 år siden, fikk egypterne bedre kontroll over Nilens truende flom. Antall avlinger pr år økte. Men mye av det næringsrike elveslammet blir nå liggende igjen i Nassersjøen. 

Hvilken situasjon det vil skape om en del år, gjenstår å se. Ikke bare skal enorme områder varm og øde ørken dyrkes opp med  vann fra Nassersjøen. 

I denne ”Nye” Nildalen skal også  skapes store samfunn, med opp til flere millioner egyptere bosatt.  Også selve pumpestasjonen ved Nassersjøen er enorm, av verdens største i sitt slag.  Egypts befolkningsekspansjon er imidlertid helt avhengig av fortsatt tilgang til Nilens vann-ressurser. Slik, plutselig å befinne seg – bokstavlig talt - midt i kjernen av Egypts satsing  for å løse en del av sine helt grunnleggende og livsviktige utfordringer, gjør derfor stort inntrykk på meg.  Ved å omskape ørken til landbruksproduksjon og bosetting, gjør  Egypt noe for fremtiden, men det løser ikke automatisk alle utfordringer. Men sammenlignet med de aller fleste andre land og  områder i bl.a. Afrika  ligger Egypt langt foran. 

Ifølge FN-rapporter mangler mye over en milliard mennesker tilfredsstillende tilgang til ferskvann. Verdens vannressurser er ikke likt fordelt. Som et enkelt eksempel: Midtøsten har 6 % av jordens befolkning, men bare 2 % av vannressursene. Vannet i Nilen er falt ned som regn lenge før Nilen når frem til Egypt. Allikevel har Egypt, på egen hånd, ut fra historien, og dels gjennom avtaler med andre land, klart å erobre hegemoniet over å utnytte og å  kontrollere vannet i Nilen. 

Men det er slett ingen evig sannhet.  Landene lengre opp i Nilen har jobbet med ulike, og til dels betydelige prosjekter for å ta kontroll over vannet, ved  bygging av demninger, kanaler og vannrør, eventuelt også med pumpestasjoner. Egypts nabo mot syd, Sudan, er i ferd med å bygge en kjempestor demning.

Denne Merowe-utbyggingen har også medført at en helt ny internasjonal flyplass er anlagt nord i landet. På nettet og dels Google Earth ser vi at både den Blå Nilen og den Hvite Nilen, har demninger som i en viss grad regulerer Nilen. Her kan vi lese om og se bilder fra de store utbyggingene. Men virkningene videre nedover (nordover) i Nilen, er  et åpent spørsmål. Mulighetene er store for at det kan få enorme og meget alvorlige konsekvenser for Egypt. Etter hvert forventes at det blir mer kjent hva Egypt tenker om situasjonen og fremtidsutsiktene. Dette er ikke det eneste stedet, men et godt eksempel på de utfordringer som kampen om  drikkevannet og vann for landbruksformål, utgjør.

Vi må bare håpe at det er mulig å unngå væpnede konflikter. Kan det skapes en form for felles forståelse og konsensus mellom de 10 Nil-statene om hvordan Nilens vannressurser skal kunne utnyttes?  .. til felles glede for de flere hundre millioner menneskene som bor i disse landene. 

Befolkningseksplosjon i Egypt, og samtidig en mulig utsikt til redusert total vanntilførsel, kan medføre at tilgjenglig ferskvann pr innbygger her blir enda mindre. 

Utfordringer knyttet til økonomi og til miljømessige konsekvenser, kan ikke feies under teppet. Å ta inn over seg den betydning vannet har, blir mer og mer viktig. For oss her hjemme i Norge, med stort sett uproblematisk tilførsel av vann, kan dette virke noe fjernt. Ikke desto  mindre er dette en global utfordring  med stor betydning også for fremtidig utvikling, ikke bare for de landene som er direkte berørt.