ABC Nyheter

Følgende brev ble sendt til BLD v/ Audun Lysbakken den 31. august d.å:

"BIDRAGSREGELVERKET OG DEKNINGSLOVEN

0. Sammendrag

Dette brevet gjelder forholdet mellom bidragsregelverket og dekningsloven. Det påvises at bidragsforskriften i visse situasjoner anvendes slik at det pålegges bidrag utover grensen for hva dekningsloven forutsetter. Dette er både juridisk og politisk uholdbart. Det foreslås at regjeringen instruerer NAV om at praktiseringen av bidragsregelverket må endres slik at det blir samsvar med dekningsloven.

1. Dekningsloven

Dekningsloven (lov nr 59 av 1984) er en generell lov som begrenser hvor mye en kreditor kan kreve av debitor, eller sagt på en annen måte: hvor mye debitor har rett til å beholde av sine midler for seg selv uansett hvor store og berettigede krav kreditor måtte ha, eller hvilket juridisk grunnlag de har. Dekningsloven er dermed et uttrykk for samfunnets ønske om at ingen skal falle under et materielt minimumsnivå, og følgelig et sentralt lovverk i forhold til det politisk prioriterte mål om fattigdomsbekjempelse. Dekningsloven § 2-7 sier at utlegg kan tas i skyldnerens krav på lønn i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. Dette er kriterium som etter ordlyden er skjønnsmessig, og slik praktiseres også bestemmelsen. Gjeldende sosialhjelpssatser er veiledende, men ikke uten videre avgjørende.

2. Bidragsregelverket,

Bidragsregelverket, på den annen side, tar utgangspunkt i foreldrenes juridiske ansvar for å forsørge sine barn. Dette ansvar er gitt et generelt uttrykk i barneloven § 66. Denne bestemmelsen gir imidlertid bare helt allmenne retningslinjer for forsørgelsespliktens innhold, og den gir ikke hjemmel for presiserende forskrifter. Bestemmelsen presiserer også at foreldrene innbyrdes har plikt til å bidra etter evne.

Hjemmelen for barnebidrag er barneloven § 67.  Bestemmelsen hjemler ikke barnebidrag i den situasjonen at foreldrene lever sammen, som gift eller ugift. Det er altså kun etter samlivsbrudd (eller hvor det aldri har vært noe samliv) at det offentlige regelverk griper inn i og direkte regulerer innholdet i forsørgelsesplikten. Og det er kun den som ikke har daglig omsorg for (eller som barnet ikke bor fast hos, som er lovens uttrykk), som kan pålegges bidrag. De nærmere regler er gitt i bidragsforskriften (forskrift nr 123 av 15.01.2003), som regulerer hvilket månedlig pengebeløp den av foreldrene som ikke bor med barnet, skal betale til den forelder som har daglig omsorg, som bidrag til forsørgelse av det felles barn. I tillegg til at det offentlige kan normere det eksakte innholdet i ikke-omsorgsforelders forsørgelsesplikt, eksisterer det som kjent et særskilt offentlig tvangsinndrivelsesapparat som håndhever betalingsplikten på bidragsmottakers vegne. Kort oppsummert griper det offentlige sterkt inn, og bruker store ressurser, når det gjelder å normere og håndheve en ikke-omsorgsforelders oppfyllelse av sin forsørgelsesplikt overfor sitt barn, mens det offentlige for øvrig verken normerer eller håndhever foreldres forsørgelsesplikt. Det er grunn til å reise spørsmål ved hvorfor det skal være en slik sær-regulering rettet mot en gruppe av foreldre. I myndighetenes behandling av spørsmålet, så vel som i den øvrige offentlige debatt, synes imidlertid dette ikke å problematiseres overhodet. Det tas for gitt uten refleksjon at det er slik.

Riktignok hevdes det fra regjeringen at ”barnebidrag er i utgangspunktet et privatrettslig område” (St meld nr 19 (2006-2007) om Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag, pkt 1.1). I dette ligger det – tatt på ordet - at det er opp til foreldrene selv å avgjøre hvordan de skal oppfylle forsørgelsesplikten, både overfor barnet og i den innbyrdes fordeling av utgiftene foreldrene i mellom. Men området er ikke mer privatrettslig enn at en bidragsberettiget når som helst kan kreve at det offentlige både fastsetter og inndriver bidrag. Den eneste forutsetningen er at bidragsvedtaket medfører en forandring på minst 12 % i forhold til det som er avtalt privat (bidragsforskriften § 12). Det er derfor grunnlag for å si at det offentlige har en tung styringshånd på rattet på dette ”privatrettslige” området. I St meld nr 19, pkt 1.2.1, blir ca 40 % bidragssakene anslått å gå utenom det offentlige. I de fleste av disse tilfellene ligger antagelig bidragsforskriftens regler til grunn for avtalen. I samme stortingsmelding fremgår at nærmere 30 % av alle bidragspliktige med offentlig fastsatte bidrag har liten eller ingen bidragsevne. Et annet tall som sier noe om at barnebidrag kan være en betydelig økonomisk byrde for mange, er at norske bidragspliktiges samlede bidragsgjeld ved inngangen til 2009 var 2,3 milliarder kroner.

3. Bidragsforskriften § 6

Bidragsforskriften § 6 sier at beregnet bidrag skal prøves mot den bidragspliktiges bidragsevne, men da slik at det er kun visse definerte typer av utgifter den bidragspliktige i alle tilfeller har rett til å beholde. Det gjelder utgifter til skatt og eget underhold, boutgifter og underhold av eventuelle egne barn i egen husstand.  Disse utgiftspostene beregnes sjablongmessig med utgangspunkt i gjennomsnittsberegninger. For eksempel for boutgifter fører dette fort til at normert beløp blir vesentlig under faktiske kostnader i noen deler av landet. NAV tolker bestemmelsen slik at det ikke er adgang til å ta hensyn til andre utgifter enn de denne bestemmelsen uttrykkelig nevner, eller høyere utgifter enn det som følger av sjablongene. Reisekostnader til samvær med egne barn er ikke blant de utgiftene som bidragspliktig har rett til å beholde midler til. Dette kan dreie seg om betydelige ugifter i en del tilfelle. (ER DETTE RIKTIG?)

4. Sammenligning av bidragsforskriften og dekningsloven

Kriteriene for hva bidragspliktige skal kunne beholde for seg selv etter bidragsforskriften er altså både snevrere og mer firkantede enn reglene i dekningsloven (se pkt 1 foran). I tillegg til at dekningsloven gir rett til å beholde det nødvendige for et rimelig underhold for seg, ikke avgrenset så strengt som i bidragsforskriften, gir den også rett til å beholde tilstrekkelig til et rimelig underhold av egen husstand (men slik at øvrige husstandsmedlemmer egne økonomiske midler også tas i betraktning), ikke bare egne barn i husstanden.

Dette innebærer at bidrag kan fastsettes slik at det går utover hva bidragspliktige vil ha rett til å beholde etter dekningslovens minimumsnormer og utover det som er nødvendig for å kunne opprettholde samvær med egne barn. Dette er i seg selv en årsak til at bidragsgjeld opparbeides.

Dekningsloven burde representere det materielle minimumsnivå også ved bidragsfastsettelse.

5. Inndrivingsstadiet

NAV Innkreving står for inndrivingen av misligholdte bidragsforpliktelser. På dette stadiet får dekningslovens regler anvendelse. Men her fører tolkningen av § 2-7s regel om at det skal tas hensyn til skyldnerens husstand, til at inndrivning gjennomføres dersom en bidragspliktigs samboer/ektefelles økonomi er slik at disse til sammen har tilstrekkelig til ”det som med rimelighet trengs til underhold.” Dette innebærer på et vis at den nye ektefelle/samboer er med på å betale barnebidrag. Dette anser vi som urimelig. I en del tilfeller har den nye samboeren/ektefellen også egne barn, og da blir effekten at forsørgelsen av disse kan bli skadelidende på grunn av kjærestens bidragsplikt. Dette er dobbelt urimelig.

6. Konklusjon

Bidragsreglene bør ikke være et bidrag til fattigdomsproblemer.

Bidragsforskriften § 6 må derfor endres slik at den inkluderer et større spekter av reelt nødvendige levekostnader i vårt samfunn og slik at den gir rom for mer fleksibilitet ut fra bidragspliktiges faktiske livssituasjon og levekostnader, mer i tråd med dekningsloven § 2-7.

Ny samboer/ektefelle skal ikke være med å betale barnebidraget. Ved inndrivelse av bidragsgjeld, skal det derfor ikke ved vurderingen av bidragspliktiges mulighet til å betale gjelden, tas hensyn til om bidragspliktige har ny ektefelle/samboer som bidrar til forsørgelsen. Dekningsloven § 2-7 må eventuelt endres for å sikre at den ikke praktiseres slik at dette skjer.

Deres snarlige tilbakemelding imøteses."

Ut fra tilsvaret fra BLD kan man trekke den konklusjonen at sittende regjering er fornøyd med dagens praksis, og ikke har tenkt å endre på denne!

Begge foreldrens bør imidlertid ha mulighet til å leve et anstendig liv, og samtidig har mulighet til både samvær og forsørgelse av egne barn. Dersom dekningsloven skal gjelde for bidragspliktige på fastsettelsestidspunktet, vil naturlig nok mange bidragsmottagere på lavere månedlig bidrag. Dette kan gå ut over barna - noe som  ikke er ønskelig.

Barnetrygden var i utgangspunktet ment som et supplement til barnefamilier med lav eller middels inntekt. Alle barnefamilier har pr. idag rett til denne, uavhengig av inntekt. Mange familier har imidlertid så god økonomi at de har muligheten til å spare hele barnetrygden fra barnet er 0 - 18 år. Dette utgjør en sum på godt over kr. 200 000,- som f.eks. kan benyttes til egenkapital ved kjøp av bolig.

Det er hårreisende at Staten kan subsidiere rike barns førstehjemsbolig, mens barn av mindre velstående foreldre kanskje ikke får ha samvær med egen forelder fordi forelderen ikke har råd til f.eks. reisekostnader.

Sittende regjering burde istedet se på muligheten for å behovsprøve barnetrygden, slik at redusert barnebidrag kompenseres ved høyere barnetrygd.